Bildet er av St. Niño. Ikonet henger i Svetiskhovelikatedralen i byen Mtskheta.
Bildet er av St. Niño. Ikonet henger i Svetiskhovelikatedralen i byen Mtskheta.
Hege Fagermoen ble tildelt støtte fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for å delta på studietur med Bibelselskapet til Georgia og Armenia. Turen ble gjennomført 13.-24.april 2023, som dekker den ortodokse påskefeiringen. I denne rapporten deler hun læring og inntrykk fra turen.
Den 13-24. april i år fikk jeg muligheten til å delta på en studietur til Georgia og Armenia med Bibelselskapet. Til denne reisen fikk jeg tildelt kr. 5000 fra presteforeningens frie internasjonale midler, noe jeg er svært takknemlig for. Her kommer en kort rapport fra en svært innholdsrik reise som ga mange inntrykk og mye ny lærdom. I denne rapporten trekker jeg fram noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg som teolog og prest.
Georgia og Armenia er verdens eldste kristne stater. Armenia fikk kristendommen som statsreligion i år 301 og Georgia i 337 e.Kr., noe som gjennom århundrer med invasjoner, kriger, okkupasjoner og vekslende styresett har fungert som det som kan karakteriseres som en identitetsskapende infrastruktur for begge disse folkene som ikke har vært villige til å oppgi sin nasjonale identitet.
Formål med turen var å bli godt kjent med Georgias og Armenias historie, kultur, samfunn og kirkeliv gjennom foredrag, undervisning, møter med Bibelselskapenes ledere i Georgia og Armenia, besøk i lokale menigheter og møter med prester og kirkeledere samt besøk på historiske steder. Dette formålet ble i høyeste grad oppfylt.
Georgia og Armenia ligger begge langs «Silkeveien» og er plassert mellom Europa og Midtøsten. Men mens Georgia meget bevisst vender seg mot vest og har EU-flagget side om side ved sitt eget ved alle offisielle bygninger som et signal om hvor landet vil, er Armenia mer opptatt av å være et land som verken er europeisk eller asiatisk. Det er kanskje ikke så rart, all den tid Armenia også regnes for å være verdens eldste stat, og regner sin historie tilbake til Noahs tippoldebarn Hayek. Armenia er noe for seg selv, og hegner om det. Dette får også utslag for de største kirkesamfunnene som i begge land regnes som den offisielle religionen, der Georgia nå tilhører den gresk-ortodokse kirkegreinen, mens Armenia har en ubrutt selvstendig historie tilbake til 400-tallet, da den armensk-apostoliske kirken ble dannet.
Begge landene tilhørte Sovjetunionen, noe som fremdeles preger landene, som har sine mer eller mindre kalde og varme konflikter med Russland og andre naboland i regionene Sør-Ossetia, Abkhasia og Nagorno-Karabach. I dagens situasjon med krigen i Ukraina lå dette under som en mørk og urovekkende påminnelse om den brutale ekspansjonsvilligheten som fins. Dette er selvsagt en pågående trussel som er sterkt framme i bevisstheten selv om landene av mange årsaker har et svært forskjellig forhold til det nåværende Russland.
Vi begynte reisen i Georgias hovedstad Tbilisi, som vi ankom natt til ortodoks langfredag. Gjennom en vandring i Tbilisi er det slående hvor mange kirker som ligger godt synlig i bybildet. Her finner vi også synagoger og moskéer, og vi ble fortalt om gode relasjoner mellom de ulike religionene som er representert i byen og landet.
På ettermiddagen møtte vi lederen for Bibelselskapet i Georgia, Avantil Guruli, som kunne fortelle om Bibelselskapets arbeid som har pågått siden 1996. Vi fikk se og beundre en ny barnebibel som er en hovedsatsning. Vi fikk også høre om utfordringen for Bibelselskapet i å få aksept for sitt arbeid i den ortodokse kirken. Guruli begrunnet dette med den ortodokse kirkens hovedfokus, som er å feire liturgien. Dette betyr at prester og biskoper ikke har teologisk utdannelse slik vi kjenner den, men først og fremst får opplæring i å lede og feire gudstjenesten og å veilede mennesker. Det at Bibelen «slippes løs» i folket kan oppleves truende for prester som ikke selv er opplært i forkynnelse og undervisning.
Samtidig pågår det en økumenisk tilnærming og dialog mellom de ulike kirkesamfunnene, noe den baptistiske biskopen Malkhaz Songulashvili kunne fortelle om. Dette har blant annet ført til et felles arbeid for migranter og flyktninger fra både Russland og Ukraina, og gitt Bibelselskapet en mulighet til å bidra med bibler og bibelundervisning for disse gruppene.
Dagen etter reiste vi østover mot Kaukasus-fjellene. På denne reisen fikk vi historien om St. Nino, som var den som brakte kristendommen til Georgia. Nino var niesen til patriarken i Jerusalem og kom til nåværende Georgia som 14-åring for å forkynne evangeliet. Hun har status som nasjonalhelgen, og den ortodokse kirken i Georgia har et av hennes helgenattributter som våpenskjold: et kors av vintre. På ikoner framstilles hun ofte med dette korset med en hårlokk rundt i den ene hånden, og en bok i den andre. Korset skal hun ha våknet opp med på brystet da hun en natt ble kalt av jomfru Maria til å bli Georgias apostel, og hun brukte en lokk av håret sitt til å henge det rundt halsen. Boken i den andre hånden forteller om hennes forkynnervirksomhet.
Det var i det hele tatt slående som kvinne og prest å oppleve hvordan kvinner spilte framtredende roller i både historien, kirken og kulturen. Det fikk vi også oppleve da vi feiret påskenattsmesse i byen Telavi, og mye av liturgien ble båret fram av kvinnelige kantorer, noe som er vanlig over hele Georgia. Mødre har også en helt spesiell høy status i Georgia. På toppen av Mtatsmindafjellet i Tbilisi finner vi den tjue meter høye statuen i aluminium av «Mor Georgia», med et sverd for å beskytte sine barn i den ene hånden, og en bolle med vin i den andre for å ønske velkommen alle som kommer i fred. Så er jo også Georgia kjent for sin helt særegne og fyldige qvevri-vin, som de er veldig stolte av og gjerne serverer.
Gjennom dagene i Georgia fikk vi oppleve påskefeiringen gjennom folkelig kultur og fortellinger, lokal mat og besøk i kirker og klostre fra helt tilbake til 500-tallet. Det ga også rikelig anledning til å reflektere over egen historie, tradisjoner, kultur og kirkeliv, og til å kjenne på både slektskap og ulikheter. Georgia er også Josef Stalins hjemland, og vi besøkte Gori, hans hjemby og muséet som forteller den overveldende historien om hans liv og virke fra en tid som enda kaster lange skygger.
Så gikk reisen videre til Armenia. Fra Georgias lette og livsnyterske kultur, møtte vi raskt på en tyngre grunnholdning, midt i all gjestfrihet og vennlighet. Da vi hadde krysset grensen, kjørte vi gjennom fraflyttede grenselandsbyer med skyttergraver som dype sår i terrenget. Den første landsbyen vi besøkte, Diljan, var en vakker liten by, men ny og gjenoppbygd etter at sovjetregimet hadde rasert den gamle byen og reist sine sovjetblokker og hus. Overalt så vi disse tomme og fraflyttede mastodonter av noen blokker, hoteller og hus. De står der som dystre påminnelser om de mange undertrykkelsene Armenia som land og folk har vært utsatt for.
Dagens Armenia er restene av Sovjetrepublikken Armenia. I sin storhetstid før år 1000 e. Kr. strakte Armenia seg over hele det østlige Tyrkia og det vestlige Iran. Hele området mellom Svartehavet, Det kaspiske hav og Middelhavet var armensk.
I dag bor det ca. 3 millioner armenere i Armenia, men ca. 7 millioner i diaspora, og landet er helt avhengig av tilførsel av økonomi fra diasporaen. Vi møtte et selvbevisst folk som var klar over sin historie og rike kultur. Landets røtter går flere tusen år tilbake og bosetningen går trolig tilbake til sivilisasjonens begynnelse. Det bibelske fjellet Ararat, hvor Noah strandet etter syndfloden, har ligget i Armenia gjennom hele landets historie, men ble gitt til Tyrkia av Lenin som en fredsgave i 1922. Ikke desto mindre er Ararat Armenias nasjonalsymbol, og godt synlig fra Jerevan, der de to fjellene lille- og store-Ararat nærmest svever over hovedstaden som ligger på 1000 meters høyde.
Den armenske apostoliske kirke har navnet sitt etter fortellingen om to av apostlene: Judas Taddeus og Bartolomeus som kom til Armenia mellom år 40 og 60. Det var først på 300-tallet at Gregor Lysbærerens virke førte til at landet fikk kristendommen som statsreligion. Vi besøkte fengselet der han satt fengslet i 13 år, som etter dette ble klosteret Khor Virap. I dag ligger det midt i mot fjellet Ararat, ikke langt fra den nåværende tyrkiske grensen. Det ligger der som en påminnelse om Armenias storhetstid, men også de brutale hendelsene som preger land og folk.
Den armenske apostoliske kirke ble en selvstendig kirke etter uenighet om synet på Kristi guddommelige og menneskelige natur på kirkemøtet i Kalkedon i 451, og tilhører den orientalsk-ortodokse kirkefamilien. Både kirkerom og liturgi opplevdes nærmere vår tradisjon enn den ortodokse; det var ikke ikonostas, det var gjerne benker til å sitte på, kor og korgrupper og enkle kirkeorgler.
Majoriteten av befolkningen tilhører den armenske apostoliske kirken, som har en sterk posisjon, ikke minst takket være presten, lingvisten, komponisten, hymnologen og statsmannen Meshrop Mashtot. Det var han som utviklet det armenske alfabetet rundt år 305 e. Kr., og litt over tusen år før Martin Luther fikk han oversatt Bibelen og liturgien til sitt folks språk. Det sies at alfabetet og kirken bidro til at folket ikke gikk til grunne gjennom de neste tusen årene med forfølgelse, massakrer og deportasjoner.
Vi besøkte katedralen i Echmiatsin fra år 303 som regnes som den første kirken i landet. For min del var det å oppleve første søndag i påsketidens gudstjenestefeiring der hele reisens høydepunkt. Med prosesjoner, kor og ministranter, lys og røkelse var det en betagende og sanselig opplevelse, med en gudstjenestefeirende forsamling som henga seg til de enkle, men vakre responsene i liturgien, flerstemmig og fulltonende.
I Armenia fikk vi et spennende møte med Bibelselskapet. Som i Ukraina har arbeidet stor legitimitet hos myndighetene og en viktig funksjon i mange sammenhenger. Bibelselskapet har inngang på skoler med generell bibelundervisning, men tilbyr også bibelgrupper der Bibelen brukes i bearbeiding og «trauma healing» for soldater i hæren som står i eller har opplevd krig, og i lokalsamfunn som har opplevd krigshandlinger, eller for interne flyktninger.
Rundt om i landet knytter Bibelselskapet seg til lokal-kirkene og skolene og samarbeider med kunstnere, psykologer og terapeuter. Bibelen og bibelfortellingene benyttes for å få fram og bearbeide barns, ungdoms og voksnes fortellinger knyttet til det å ha opplevd eller leve under det eksistensielle trykket krig er. Vi møtte blant annet Marianna Apresyan: Manager for Children, Youth and trauma Healing projects, Arshavir Kapoudjian: Manager Special Audiences Projects og Yeznik Petrosyan: General Secretary and Translation projects coordinator.
Bibelselskapet arbeider aktivt for å gi marginaliserte grupper tilgang til Bibelen, og ved det også en egen stemme i samfunnet. Vi fikk blant annet besøke et senter for autister. Der fikk vi se og oppleve en nydelig bibelutgave spesielt tilpasset for mennesker i autisme-spekteret, og se hvordan den ga tilgang til de bibelske fortellingene, og dermed gir mennesker muligheten til å selv ta bolig i de fortellingene. Denne bibelutgaven var utviklet av Bibelselskapet i Armenia i nært samarbeid med foreldre med autistiske barn. Vi besøkte også et senter for blinde, som først fikk opplæring i punktskrift, og deretter kunne lese og studere Bibelen sammen.
Hver sommer arrangerer Bibelselskapet en stor økumenisk barne- og ungdomsleir, der Bibelen brukes som utgangspunkt for å snakke om forsoning og fred. Den har mange på venteliste hvert år!
Det er umulig å skrive noe om Armenia uten å ha med opplevelsen av Armenia Genocide Museum. På en høyde overfor Jerevan sentrum ligger anlegget som forteller om deportasjoner og undertrykkelse av dette folket som av vekslende herskere har vært oppfattet som et «problem». I samme komplekset ligger minnesmerket over dem som ble ofre for folkemordet i 1915, da tyrkiske nasjonalister tok islamisme i bruk for å utrydde den kristne befolkningen i Armenia.
Like ved minnesmerket for folkemordet er det plaketter til minne om to personer fra Norge som gjorde en stor innsats for å dokumentere folkemordet og hjelpe armenerne i dette fortvilede og brutale forsøket på å utrydde hele folket. Den ene er Bodil Biørn som var misjonær og drev et barnehjem i de armenske områdene av Tyrkia. Hun reddet mange barn fra døden. Hennes beskrivelser av det som skjedde, er en del av dokumentasjonen av folkemordet. Den andre er Fridtjof Nansen, som talte armenernes sak og organiserte hjelp til de overlevende. Det var for å hjelpe armenere på flukt at Nansenpasset ble til. Det skulle bli opphavet til Flyktningekonvensjonen.
Denne studiereisen oppfylte læringsmålene som var skissert, og overgikk egne forventninger til utbytte både faglig og i opplevelser og erfaringer å ta med seg hjem til egen kontekst. Møtene med historie, kultur og folk, teologi og kirkeliv ga ny kunnskap om disse to tidligere sovjet-statene med så lang historie både som stater og med «folkekirker» midt imellom Europa og Asia. I seg selv verdifull kunnskap å ha med seg tilbake til egen kontekst, men også som refleksjonsgrunnlag for kirke og kirkeliv her, i denne tiden med endrede relasjoner til staten.
Så gjorde også møtene med Bibelselskapets arbeid i de to landene stort inntrykk, med sine utfordringer, begrensninger og muligheter som er forskjellige i de to landene. Det å erfare viljen og evnen til å møte dagens utfordringer for mennesker i ulike situasjoner, og å bruke Bibelen som en levende og åpen bok som forteller om Guds vei med mennesker i nød, eller som er marginaliserte, eller som trenger denne påminnelsen om at Gud vil ha noe med oss å gjøre, det var sterkt og berørende, inspirerende og motiverende tilbake til egne sammenhenger, egen prestetjeneste og kirke.
25.06.2023 Hege E. Fagermoen
Daniel Andersen Aarflot ble tildelt støtte fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for å delta på den årlige konferansen til Irish Biblical Assotiation. Konferansen var i Dublin, og det gav også mulighet til å se Book of Kells, samt kirker i området. I rapporten deles inntrykk fra reisen.
Sveinar Medhaug og Rune Richardsen ble tildelt støtte fra Presteforeningens Frie internasjonale stipend for sammen å oppleve områder i Israel med særlig relevans til evangelienes fortellinger om sjø, båt, fisking, ol. Dette for å bruke erfaringene i "båt-konfirmant-opplegget" i Åkra sokn.
Tor Magne Handeland har deltatt på "Wisdom school" i regi av The World Community for Christian Meditation ved Bonnevaux Abbaye i Frankrike. Han mottok midler fra Presteforeningens Frie Internasjonale stipend, og her forteller han om oppholdet ved senteret i Bonnevaux og tenkning bak "Wisdom school.
Anna Runesson ble tildelt støtte fra Frie internasjonale stipend for å delta på «Pilgermesse» i Hamburg i februar 2023. I denne rapporten forteller hun fra symposiet i forkant av messen og fra selve messen.
Morgan Fjelde ble tildelt støtte fra Frie internasjonale stipend for å delta på Exponential 2023 i Florida. I denne rapporten forteller han fra konferansen og hva han særlig har tatt med seg av impulser fra den.