Presteforeningens leder Martin Enstad

Dårlig ide å tvinge «prostifellesråd» igjennom

Kommentar til kirkerådsdirektørens framlagte sakspapir til Kirkerådet i sak KR 42/22, Kirkelig organisering.

Det sikreste funnet etter høringen på Müller-Nilssen-utvalgets rapport er at Den norske kirke ikke ønsker å etablere et prostifellesråd som felles arbeidsgivernivå i kirken. Det er for langt unna kommunene, det er for langt unna soknet, det er en størrelse som verken kan bære den nasjonale eller lokale kirkeidentiteten. Prostifellesrådet var en utredning verdt, men etter høringen bør det være dødt. Likevel kommer Kirkerådets direktør tilbake med et forslag som i realiteten tvinger soknene til å etablere prostifellesråd som en forutsetning for å overta arbeidsgiveransvaret for prestene.

Kirkerådets direktør foreslår en prosess der arbeidsgiveransvaret for prestene gradvis skal overdras til soknet. Overdragelsen skal skje når de lokale soknene frivillig finner sammen i enheter som er store nok til at de vil innfri ennå ikke foreslåtte kriterier for å få overført prestetjenesten. Dette er i realiteten de avviste prostifellesrådene. I storbyene vil dette kunne skje raskt, i distriktene er det helt uvisst om og når soknene vil finne sammen til slike tverr-kommunale fellesråd. Dette betyr at presteskapet i årevis skal leve med usikkerhet om, når og til hvilken arbeidsgiver man blir virksomhetsoverdratt. Presteskapet skal også leve med at det i årevis vil være noen prester som er ansatt lokalt, og noen som fortsatt er ansatt i nasjonalt. Dette vil utvilsomt gi ulike vilkår og en nasjonal arbeidsgiver som hele veien utøver sitt arbeidsgiveransvar med et forbehold.  Det vil utvilsomt føre til økte administrasjonskostnader så lenge man skal holde seg med to arbeidsgiverordninger for prestene.

Presteskapet har for få år siden vært gjennom en virksomhetsoverdragelse fra staten til kirken nasjonalt (rDnk). Noe av det som gjorde denne prosessen nokså friksjonsløs var å gå gjennom dette som en samlet gruppe. Vi opplevde forutsigbare og godt informerte prosesser om endringer som gjaldt oss alle på samme tidspunkt. Nå vil vi oppleve en oppsplittet prosess der det er vanskelig for den enkelte å være trygg på at man er godt ivaretatt. Dette er uholdbart, de-rekrutterende, og vil trolig fremme tidlig pensjonering for den fjerdedelen av presteskapet som allerede er i AFP-alder. Vi ønsker ikke en prestetjeneste som fragmenteres ved å gå fra en arbeidsgiver til 100- 200 arbeidsgivere.

Permanent todeling av prestetjenesten

Det er høyst sannsynlig at det finnes flere fellesråd som synes dagens ordning med to arbeidsgivere fungerer greit, og som slett ikke har tenkt å slå seg sammen frivillig med fellesråd i nabokommunene. Det vil føre til en permanent todeling av hvordan prestetjenesten er organisert, med tilhørende usikkerhet om arbeidsvilkår og medbestemmelse som presteskapet til nå har hatt felles ordninger for.

PF ønsker nasjonal arbeidsgiver

Kirkerådets direktør legger fram to modeller, en med en nasjonal arbeidsgiver, og en med en lokal arbeidsgiver. Direktøren anbefaler modellen med lokal arbeidsgiver. Det synes Presteforeningen er oppsiktsvekkende etter den avsluttede høringsrunden. Alle bispedømmene som avga høringssvar (10 av 11) gikk inn for en nasjonal arbeidsgiver for alle. Av de soknene som svarte gikk et flertall inn for nasjonal arbeidsgiver (258 for nasjonal arbeidsgiver for alle, 181 for lokal arbeidsgiver for alle og 69 for fortsatt todelt arbeidsgiveransvar), og selv blant fellesrådene som svarte gikk et betydelig mindretall inn for nasjonal arbeidsgiver (90 ønsket lokal arbeidsgiver, 62 ønsket nasjonal arbeidsgiver, 21 fortsatt todelt arbeidsgiveransvar).

Høringen er komplisert, men å ta den til inntekt for at man ønsker et lokalt forankret arbeidsgiveransvar i kirken synes merkelig.

Krav til organisering av prestetjenesten

Prestetjenesten i Norge er ikke dimensjonert slik at den kan organiseres på soknenivå eller fellesrådsnivå. Skal prestens krav på fri, ferie, videreutdanning og en rimelig arbeidsbelastning gå opp, er man helt nødt til å organisere det i områder som er på størrelse med dagens prostier. Det betyr at alle andre steder i landet enn de aller største kommunene må prestetjenesten organiseres på tvers av flere kommuner. Når kirken har forkastet prostifellesrådet så står man i realiteten kun igjen med to muligheter:

At prestenes arbeidsgiver ønsker å overføre oss til en arbeidsgiver der man i saksutredningen selv sier at det vil bli mer deltid, er rett og slett skremmende. Det betyr også at prestene overføres til en mindre arbeidsgiver med langt svakere mulighet til å ivareta behov for omplassering, enten det handler om konflikter, helseutfordringer eller behovet for å flytte på seg etter lang tids tjeneste.  I tillegg blir det mer krevende å innføre felles systemer for arbeidsmiljø og tiltak som fremmer likestilling, inkludering og mangfold. Det er ikke rekrutterende å få en kirke som er delt i 100 – 200 lokale arbeidsgivere med varierende størrelse, kompetanse og ressurser.

Prestene har i dag en velfungerende medbestemmelse lokalt, regionalt og nasjonalt. Denne ønsker vi at alle ansatte lokalt skal få del i, gjennom at det etableres en nasjonal arbeidsgiverlinje. Dette innebærer at prestene er innstilt på å avgi sin dominerende rolle overfor den nasjonale arbeidsgiveren, ved at vi i en slik modell blir en av mange ansattegrupper som den nasjonale arbeidsgiveren skal ta vare på. I stedet foreslår Kirkerådets direktør at også prestenes medbestemmelse skal reduseres til den dårlig fungerende medbestemmelsen som er i mange fellesråd.

Sett menighetsrådene fri

Jeg har ennå til gode å møte noen som lot seg velge til menighetsrådet ut fra en brennende lyst til å bli arbeidsgiver. Tvert imot har jeg møtt mange som lar seg velge til menighetsråd og som blir dypt overrasket over hvilket overveldende ansvar som er lagt til det å sitte i et råd med nokså begrensede ressurser. Jeg tillater meg derfor å bestride riktigheten av direktørens vurdering når sakspapiret hevder at lokalt forankret arbeidsgiveransvar vil styrke lokal frivillighet og lokal givertjeneste. Tvert imot tror jeg at mange lokale rådsmedlemmer vil oppleve det som en lettelse om det er den nasjonale kirkeorganisasjonen som tar på seg alt ansvaret som følger med å være arbeidsgiver. Jeg tror det vil lette rekrutteringen til menighetsrådet hvis man ikke tillegges ansvar som arbeidsgiver, men kan ha fokus på menighetsbyggende aktiviteter.

Det som er viktig er at soknet ved menighetsrådet har innflytelse på hvem som ansettes, og hva de ansatte skal bruke sin tid på. Menighetsrådet må derfor være representert i tilsettingsorganet. Innflytelse på den daglige arbeidshverdagen skjer gjennom planverk og vedtak som må forplikte de som har sin arbeidshverdag i soknet. Prestetjenesten er allerede lokal, men har likevel hatt en nasjonal arbeidsgiver. Det viser at det er ingen nødvendig konflikt mellom et nasjonalt arbeidsgiveransvar og det å være lokalt forankret i prioriteringer og arbeidshverdag.

Slutt med nytalen om biskoper

I begge de foreslåtte modellene foreslås det at biskopene skal miste den makt og myndighet som følger med det å være arbeidsgiver. Presteforeningen fastholder at biskopen skal ha arbeidsgiverfunksjoner. Det er et eksempel på Orwellsk nytale når man sier man ønsker et styrket og konkretisert tilsyn, men i realiteten tømmer biskopens verktøykasse for all den myndighet som følger med å være arbeidsgiver. Er det et mål å styrke bispetjenesten vil det naturlige grepet være å utvide biskopens arbeidsgiverrolle til å omfatte flere yrkesgrupper enn presten. Enten alle de ansatte som jobber innenfor kirkefag (prestetjeneste, diakoni, kateketikk og kirkemusikk), eller alle ansatte.  De som ønsker å redusere biskopens makt kan i hvert fall gjøre oss den tjenesten å slutte med nytalen om en «styrket tilsynstjeneste».

Oppfordring til Kirkerådet: Gå for modell 2

Nå har direktøren lagt fram sitt forslag til det valgte Kirkerådet. Presteforeningens klare oppfordring til Kirkerådet er å anbefale Kirkemøtet å etablere en nasjonal arbeidsgiverlinje, alternativt å legge målsettingen om felles arbeidsgiver i skuffen en lang stund.

En nasjonal arbeidsgiver vil ha mange fordeler, som det også framgår av direktørens sakspapir:

«Hovedargumentene for å samle arbeidsgiveransvaret i RDNK er at det vil bidra til likebehandling på tvers av enheter og stillingskategorier. Det vil være enklere å vedta og implementere felles regelverk, retningslinjer mv. for tilsetting, kompetanseutvikling, lønnspolitikk osv. En større arbeidsgiverenhet vil ha mer omfattende og spesialisert kompetanse og et større virksomhetsområde, som for eksempel kan komme til nytte i konfliktløsning, når medarbeidere blir syke eller har behov for nye oppgaver. Det vil antakelig kunne bli flere heltidsstillinger selv om den kommunale finansieringen fortsatt vil sette noen grenser. Størrelsen på arbeidsgiveren vil generelt kunne gi ulike former for stordriftsfordeler, som kommer arbeidstakerne til gode, men også slik at en mindre andel av ressursene kan komme til å gå til administrasjon. Samling av ressurser vil gi bedre muligheter for helhetlig, strategisk satsing på for eksempel rekruttering.

Dersom arbeidsgiveransvaret forankres nasjonalt, vil alle ansatte ha medbestemmelse på alle nivåer der arbeidsgiveransvaret utøves. Også innenfor HMS-arbeidet vil en ha linjer som går fra lokalt til nasjonalt nivå. Likestillings- og diskrimineringsregelverket stiller strengere krav til store arbeidsgivere enn til små, og det kan hevdes at det er lettere å bygge god kompetanse på dette området dersom RDNK er arbeidsgiver.» (KR-sak 42/22 , side 33.)

Kirkemøtet må også få muligheten til å velge at biskopene beholder sin arbeidsgiverrolle hvis man velger en nasjonal arbeidsgivermodell. I tråd med den modellen som er foreslått av mange bispedømmeråd kan man med en nasjonal arbeidsgiver delegere arbeidsgivermyndighet til bispedømmet og fellesrådene. Delegasjonen kan variere ut fra størrelse og kompetanse på de lokale fellesrådene.

Alt dette bør veie tungt for en arbeidsgiver som sliter med rekruttering.