Foto: Kristianne Marøy
Foto: Kristianne Marøy
Å røyke ut en ABV-diskusjon
ABV-konferansen 2016 var preget av fortida og så mot framtida. ABV har lidd samme (gode!!) skjebne som så mange andre sider av kirkens virksomhet, som så mange kanter av teologien: Et usynlig hegemoni er de siste årene blitt gjort synlig, en enhetlig sannhet er blitt utfordret, mangfoldet er kommet til syne, flere stemmer høres. ABV-konferansen 2016 ble sånn sett litt høytidelig. Veiledningsfeltets pågående faglige diskusjon kom tydelig og saklig til syne.
Første avsnitts påstand om at det har eksistert en synlig «enhetlig sannhet» er en sannhet med modifikasjoner. ABV ble, slik jeg kjenner historien, bygd opp på et mangfold av faglighet allerede fra starten: pedagogiske og sykepleiefaglige veiledningstradisjoner møtte PKU-veiledningstradisjoner (og sikkert mere til!), og utav dette oppstod en egen kirkelig veiledningsform. Bispemøtets beskrivelse av hva ABV er – som bygger på PFs (nå nedlagte) fagråds for arbeidsveilednings årelange arbeid på feltet – sier da også:
«Arbeidsveiledning henter impulser fra et mangfold av veiledningstradisjoner, bl. a. fra konfluent pedagogikk, gestaltveiledning, ikke-dirigerende rådgivning, psykodynamisk tenkning, og pedagogisk veiledningstradisjon, fra litteratur knyttet til pastoralklinisk utdanning, familieterapiutdanning, erfaringer med reflekterende team og språksystemisk tenkning.»
Videre kan man lese samme sted om ABVs faglige grunnlag:
«Det finnes likevel to faglige hovedtradisjoner i norsk ABV. Den ene betegnes ofte som den psykodynamiske tradisjonen. De første utdanningsrundene for veiledere hadde faglig ansvarlige som hadde sin faglige bakgrunn innen pastoralklinisk utdanning (PKU). Veiledning med utgangspunkt i denne tradisjonen har, i tillegg til fokus på den enkelte deltakers person, yrkeserfaring og troshistorie, også fokus på selve gruppeprosessen i ABV-gruppene. Den andre tradisjonen har det som kalles en språksystemisk tilnærming. Veiledning i denne tradisjonen er opptatt av å skape en dialog som bidrar til ny forståelse og mening ved at man i fellesskap reflekterer over fortellingen den veiledede har med seg fra sin praksis. Disse to tradisjonene lever side om side i veiledningen. Veilederne skal uansett faglig grunnlag kunne møte en fortelling fra yrkespraksis med refleksjoner, og integrere de følelsesmessige og kroppslige aspektene som ledsager enhver fortelling i et menneskes liv.»
ABV-konferansen 2016 løfta fram den faglige diskusjonen som ligger innbakt i ABV-arbeidet som drives rundt i bispedømmene nå. Dette ga samtidig innsikt i planene for de to arbeidsveilederutdanningene som planlegges gjennomført parallelt fra høsten 2016. De bygger på hver sin av de to faglige hovedtradisjonene.
To tradisjoner – to AVUer
Når vi diskuterer ABV-faglighet i dag snakkes det altså gjerne om den psykodynamiske og den språksystemiske tradisjonen. Mellom de to går skillet, og ABV finner to forskjellige former ved hjelp av to forskjellige fagligheter. Det er både sant og usant. Jeg kommer til det, men først litt om de to utdanningene og hvordan de presenterer seg.
MFs AVU sier at den knytter an til den psykodynamiske tradisjonen, men er også åpen på at den har flere faglige og metodiske tilknytningspunkt.
MF skriver i sin utdanningsbeskrivelse for utdanningen som starter opp i høst: «Undervisningen har en praksisnær profil med et helhetssyn på mennesket og på læring/utvikling som inkluderer kognitive, affektive, eksistensielle, etiske og handlingsorienterte aspekter.» Og videre: «Emnet bygger på ABV-tradisjoner i Den norske kirke men er videreutviklet med basis i kunnskap fra nyere forskning innen veiledning, psykologi og ledelse av verdibaserte virksomheter. Sentralt er kunnskaper om veiledningspedagogikk og gruppeledelse og ulike metoder i ABV, som eksempelvis reflekterende team. Det gis innføring i gruppeprosesser, overføringer/motoverføringer og følelsesbevissthet for å styrke veilederens modenhet, mentaliseringsevne og bevissthet om makt og grenser i veiledningen.»
Det er rimelig å anta at man i denne utdanningen lærer om veiledning i gruppe hvor man i tillegg til fokus på den enkelte også har fokus på nettopp gruppen – det som skjer mellom menneskene, inni fellesskapet, alt som oppstår på godt og vondt. Gruppedynamikk, gruppeprosesser gis oppmerksomhet. Overføringer og motoverføringer skjer og brukes. Fokus på følelser er også noe mange vil forbinde med denne tradisjonen. Få dem fram, kjenne på dem, snakke om dem. Se dem i sammenheng med resten av sitt liv, sitt fag og sin yrkesutøvelse. Sikre seg mot den rene kognitive tilnærming og kjenne på mer enn ord.
TFs AVU knytter seg til den språksystemiske tradisjonen.
TF skriver i sin utdanningsbeskrivelse for AVU som starter i høst: «Arbeidsveilederutdanningen 2016-19 baserer seg på et dialogisk og relasjonelt perspektiv på det yrkesaktive mennesket og knytter an til idéstrømninger som har vokst frem som reaksjon på modernismens individualisme. Sentralt i utdanningen står mennesket som utfordres til å se det kjente som fremmed og til å ta et allment ansvar for nesten, slik filosofene Emmanuel Levinás og Martin Buber viser.» Og videre: «For å fungere godt, må veileder evne å skape et dialogisk rom, et fortrolig og tillitsfullt lyttende rom med ærlig og ikke-strategisk samtale. I dette rommet kan veileder og den som veiledes sammen utvikle ny forståelse og gi mening til fortellingen den veiledede har med seg fra praksis. I denne formen for arbeidsveiledning forholder man seg hele tiden til det som sies og formes med ord i øyeblikket. Forståelse av dialog, og av hvordan mening skapes og utvikles gjennom veiledningssamtaler, står sentralt i utdanningen. Veiledningen kalles språksystemisk og bruker reflekterende team eller reflekterende prosesser som hovedarbeidsform.»
Språksystemikerne (og flere med dem: feministene, frigjøringsteologene, pedagogene) har utfordret psykodynamikerne særlig på to punkter: Veilederforståelsen og språkets makt. Den psykodynamiske veilederen er en ekspert både på veiledning og den andre, har lært seg mye om menneskers følelsesliv, handlingsmønstre og gruppers samvirke. Språksystemikeren påstår seg å ikke være ekspert på den andre i det hele tatt, men sier snarere programmatisk det motsatte: Jeg er ikke ekspert på den andre. Det denne veilederen skal kunne er å skape og sikre god dialog i en gruppe. Fortellingen fra den andre legges mellom oss, den høres, den gjenfortelles, det tenkes og snakkes videre fra den. Språket er alt vi har, men det er ikke lite, sier språksystemikeren. Det kommer sammen med den enkelte, til oss andre. Veilederen har ikke noen særskilt språkmakt, kan ikke mer om de andre enn de kan om seg selv. Den psykodynamiske veilederen er forpliktet på en mer-kunnen, skal bruke den til gruppens beste. Den språksystemiske og lignende veiledere er i større grad tilretteleggere, forpliktet på gruppens felles kontrakt: Alltid ville hverandre vel. Veilederen skal være en garantist for et godt veiledningsrom.
Kanskje er dette sant som en forenklet beskrivelse av retningene – og dermed av hovedforskjellen mellom dem: Psykodynamikerne kan mye om mennesket, og hjelper dermed enkeltmennesket til å forstå seg selv bedre. Språksystemikerne er godt trent i å tilrettelegge for dialog, og gir dermed enkeltmennesket et rom å forstå seg selv i.
Nye tider: Kjør debatt!
Den psykodynamiske veiledningsforståelsen hadde fra starten og fram mot 2005 og der omkring hegemoni i vår ABV-verden. Den (såkalte) språksystemiske tradisjonen er kommet til syne, har stilt seg ved siden av – og vips: Vi har en synlig og spennende faglig diskusjon. Den var kroppslig og språklig til stede på årets ABV-konferanse. Lars Johan Danbolt og TK Lang, faglig ansvarlige for hver sin arbeidsveilederutdanning ved hhv MF og TF, la fram sine veiledningsforståelser. De var forskjellige, men begge kom godt til syne. Og enkelt sagt etter å ha hørt dem: Lang kan virke mer rendyrket språksystemisk enn tradisjonen han har bidratt til å skape, mens Danbolt er mindre rendyrket psykodynamisk enn tradisjonen han bygger på. Forvirret? Ingen grunn til det, det faglige arbeidet med ABV pågår stadig «as we speak».
Men: Dette snakket mitt over om den «såkalte» språksystemiske tradisjonen må fram i lyset. Når denne tradisjonen trådte tydelig inn i vårt nasjonale ABV-faglige fellesskap (den har eksistert regionalt og lokalt lenge!), gjennom forrige gjennomførte arbeidsveilederutdanning, så kom den ikke i «ren» form. Den kom fram i en «samtalt» form – i og gjennom en samtale med en feministisk-pedagogisk veiledningstradisjon, kollegaveiledningstradisjonen og den da allerede velkjente psykodynamiske tradisjonen. AVU 2009-12 ble til gjennom faglige samtaler mellom mennesker med forskjellige faglighet. Derfor dette «såkalt». Språksystemisk tradisjon fins, men knapt rendyrket i ABV. Jf. den tilsvarende manglende renhet i den psykodynamiske tradisjonen – ABV-fagligheten var fra starten sammensatt. Og akkurat dette er kanskje noe av det beste med vår kirkelige veiledningstradisjon, den er som vår kirke: rommelig, med plass for oss mange og forskjellige, innenfor nogenlunde like rammer, men med forskjellig innhold.
Fagligheten utvikles, rammene består
Og dermed til rammene, de har stort sett bestått gjennom ABV-historien. Kort og stikkordsmessig oppsummert med basis i starten:
Individuelt eller gruppe. To års forløp. Fag/person/yrkesutøvelse. Fokus på læring og utvikling. Formulere læringsmål, evaluere, starte opp, arbeide, avslutte. Taushetsplikt. Case fra hverdagen som prest, diakon eller kateket. Tverrfaglig.
Det meste av dette står fast på tvers av tradisjoner – eller i hvert fall det viktigste: Fag, person, yrkesutøvelse. Læring og utvikling. Situasjoner og erfaringer fra arbeidslivet. Veiene skilles på forløp og skriftlighet.
Den psykodynamiske tradisjonen ser verdien av et forløp med begynnelse og slutt; forløpet er i seg selv et bidrag til utvikling. Veiledning starter opp, og etter innledende øvelser går den inn i en arbeidsfase. Tida går, det begynner å haste, man må til slutt ta fatt – også på det vanskelige. Forløpets ende tvinger fram det viktige veiledningsarbeidet. Skriftlige læringsmål og evalueringer bidrar til det samme, uten at dette i seg selv er særlig «psykodynamisk».
Språksystemisk tradisjon lever mer i nuet. Gruppene startes opp og de kan bestå i årevis. De kontinuerlige gruppene lar forløpet løpe evige. Til gjengjeld skiftes mennesker ut over tid. Og oftest foregår det meste muntlig. Saken her og nå er det som gjelder, mer enn forestillingen om en langsgående personlig-faglig utvikling. Den vil selvsagt likevel skje, men mer som resultat av de punktuelle refleksjonene enn som resultat av en «målstyrt» prosess. Følelser fins i og mellom ordene selvsagt, men fortellingen som språklig uttrykk er fokus.
Fordeler og ulemper med de to tilnærmingene? De fins nok. Men vel så mye fins forskjellige kirkelige ansatte, forskjellige veilederprofiler og forskjellige behov for veiledning. Jeg har mine klare preferanser som kvinne, teolog og menneske, og med min bakgrunn fra å ha drevet mye med utdanningsretta studentveiledning. Det er ingen hemmelighet at jeg var en kritisk deltaker på arbeidsveilederutdanning i psykodynamisk tradisjon på tidlig 2000-tall, og var faglig ansvarlig fra TF/PTSs side for den siste AVUen, i språksystemiske tradisjon. Andre har helt andre ting i bagasjen. Det var spennende å høre på rådgiver Bjørn Rasmussen fra Møre bispedømme på årets konferanse. Han skildret sin egen oppdagelse av veiledningens betydning på randen av utbrenthet tilbake på åttitallet. Dette var virkelig «gamle dager» i prestelivet – ta vare på deg selv, for ingen andre gjør det… Mennene – som de fleste var den gangen, trengte et sted hvor de ble tvunget til å «kjenne etter». ABV og lignende – fra begge tradisjoner – har antagelig reddet mange en prestekarriere.
Over til: Aller siste nytt
Anne Hege Grung, førsteamanuensis på praktikum ved TF, står medansvarlig for arbeidsveilederutdanningen ved TF. Med henne kommer enda et bidrag til «urenhet» i tradisjonene. Hun har arbeidet i en årrekke med religionsdialog, praktisk og teoretisk. Hennes innledningsforedrag på årets ABV-konferanse løftet samtalene om ABV-fagligheten et hakk videre og i en litt ny retning. Her følger noen av hennes poeng med min korte ettertanker.
Grung har arbeidet med dialog mellom folk fra forskjellige religioner. Hun presenterte en arbeidsdefinisjon av dialog som er inspirert av filosofene Buber og Levinas og pedagogen Paulo Freire. Her har hun altså definitivt et faglig treffpunkt med aktører som er uttalt viktige for den språksystemiske tradisjonen, samtidig som ingen veileder uansett tradisjon ville finne på å anse dette som en upassende måte å være sammen på i veiledning:
«Dialog er et møte ansikt til ansikt mellom likeverdige parter, uten skjulte hensikter. Det er et møte vi går inn i, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte.» (Grungs arbeidsdefinisjon)
I sin refleksjon over dialogisk praksis har hun arbeidet fram et bilde av to modeller for interreligiøs dialog: Dialog som en bekreftende praksis, og dialog som en utfordrende praksis. Hennes framstilling av dette ble møtt med interesse og nikkende ettertanke fra veiledere i begge (alle) våre tradisjoner. Det er gjenkjennelig at begge deler kan være nødvendig, og at å balansere bekreftelse og utfordring kan være en krevende øvelse – i veiledning som i religionsdialog. Dette ble for øvrig også drøftet i et av dagens andre tema på konferansen: Spørsmålet om ABV fungerer godt som åsted for læring og utvikling.
Johannes Fabian skrev i 1983 om hvordan det å oppleve seg samtidige, i et felles «nå» er en forutsetning for likeverdig dialog. Grung løftet dette fram som en utfordring i veiledning – å få til å være i samme tid, et felles «nå». Enhver som har veiledet grupper med stort alders- eller kompetansespenn vet at dette kan være en utfordring. Tilsvarende er det krevende å finne fram til et felles sted – å tre ut av sine egne kontekster til et felles sted til et felles arbeid med å skape forståelse og mening.
Hva nå?
Veiledning «must go on». Det er vi alle enige om på tvers av faglige forskjeller og mer eller mindre hissige diskusjoner. «Veiledning til alle alltid» er mitt mantra.
Derfor: Søk veiledning. Finn noen å snakke med. Kvaliteten på tjenesten øker med graden av deling, fortelling, refleksjon, gjensidig læring.
Og: For at veiledningen skal fortsette, må veiledere utdannes. Hvis du kjenner på kallet: Løp og søk. Klikk på lenkene under og undersøk kritisk de to utdanningstilbudene. Ta kontakt med prost, kirkeverge eller biskop og be om å få være med.