Professor Lars Johan Danbolt ved MF

Foto: Menighetsfakultetet

Replikk: Å røyke ut en ABV-diskusjon

Professor Lars Johan Danbolt ved MF leverer en replikk til fagsjef Marit Bunkholts refleksjon etter ABV-konferansen, «Å røyke ut en ABV-diskusjon» – og diskusjonen er i gang:

Bakgrunnen for Marit Bunkholts tekst er samtalen som fant sted på ABV-konferansen tidligere i vår, der MF og TF presenterte sine respektive kursopplegg som starter fra høsten av. Det var fint å være til stede på Landskonferansen. Som tidligere medlem av Fagrådet for ABV har jeg vært med på konferansen noen ganger, og det er gledelig å se at engasjementet for ABV holdes oppe. Jeg tror det er noe av det viktigste kirken kan satse på framover med tanke på godt personalarbeid.

Til Marit Bunkholts artikkel etter landskonferansen er det mye å si, og det er vanskelig å la den stå ukommentert. Artikkelen tegner et bilde av «psykodynamikere» som «eksperter» på andre menneskers følelsesliv, mens «språksystemikerne» er dialogiske tilretteleggere og «garantist for et godt veiledningsrom» med «dialog» som dermed gir «enkeltmennesket et rom å forstå seg selv i». Dette er veldig stereotype påstander som Marit Bunkholt også selv innrømmer er antagelser («det er rimelig å anta..»). Men spekulasjonene gis kraft som argumenter. Det som sies om «psykodynamisk» veiledning er i hvert fall ikke hentet fra MF’s emnebeskrivelse eller fra det jeg presenterte på landskonferansen.

Jeg tror at både MF’s og TF’s utdanninger er opptatt av å bidra til god veiledning med fokus på yrkesutøvelse, fag og person, som det heter i retningslinjene. Begge utdanningene legger vekt på det som står i retningslinjene og som Marit Bunkholt siterer, at veilederne uansett faglig grunnlag skal «kunne møte en fortelling fra yrkespraksis med refleksjoner, og integrere de følelsesmessige og kroppslige aspektene som ledsager enhver fortelling i et menneskes liv». Her kan jeg være enig med Marit Bunkholt i at AVU på MF i større grad enn hva jeg får inntrykk av i TF’s opplegg bruker kunnskap fra psykologi og veiledningsteori for å «integrere de følelsesmessige og kroppslige aspektene».

Jeg er også enig med Marit Bunkholt i at det å kunne forholde seg saklig til det sagte er en viktig øvelse i veiledning. Samtidig er det neppe noen sensasjonell nyhet at kommunikasjon mellom mennesker skjer på mange plan der ikke bare det rent sagte eller kognitive spiller en viktig rolle, men også følelser, fordommer, maktstrukturer osv. Det gjelder i kirkelige staber, og det gjelder i veiledningsgruppa. Å kunne litt om dette, er likevel noe annet enn å bli «ekspert på den andre», slik Bunkholt hevder. Det handler om å bli bedre kjent med seg selv som veileder. I MF’s emnebeskrivelse sier vi: «Et sentralt fokus er på veilederidentitet og rolleforståelse, veiledningskontekst, bevissthet om egne forutsetninger, evne til dialogisk kommunikasjon og evne til å drive veiledning i et komplekst kirkelig arbeidsliv.»

Når det i AVU på MF gis innføring i gruppeprosesser, overføringer/motoverføringer, så er ikke det for å mane fram følelser, som man kan få inntrykk av når man leser Bunkholt. Følelsesbevissthet er, slik vi skriver i emnebeskrivelsen, viktig «for å styrke veilederens modenhet, mentaliseringsevne og bevissthet om makt og grenser i veiledningen». ABV er en relasjonell form for veiledning der rommet mellom en selv og de andre utforskes. Til dette trengs det faglig innsikt, selvinnsikt og god etisk refleksjonsevne.

Med AVU på MF ønsker vi å bidra til en veiledning der arbeid og fag står i sentrum, og der jobbpersonen kan få styrket sin faglige og kirkelige identitet. Det er veldig mange eksempler på at veiledning har vært viktig for vitalitet og arbeidsglede, evne til å sette grenser i arbeidet og ikke minst evne til å samarbeide godt med kollegaer.

Å satse på ABV er opplagt en av de bedre investeringene som ledere ved kirkekontorer og i bispedømmene kan gjøre for tida for å forebygge utbrenthet og gjøre kirkelig tjeneste attraktiv både for dagens arbeidstakere og med tanke på rekruttering. Med to fakulteter på banen har vi god kapasitet og bedre anledning enn noen gang til å få utdannet et brukbart antall nye veiledere. Jeg håper virkelig at lokale kirkelige ledere ser muligheten og sender folk på kurs.