– Vi må vite når vi har fri

 – Vi ønsker ikke ”ni til fire presten”, men vi trenger en hverdag som gjør det tydelig når presten er på jobb og når presten har fri. Dette er avgjørende for å rekruttere og beholde prester for framtiden. Og det er ikke noe mindre enn folkekirkens framtid som står på spill, skriver leder Martin Enstad i Vårt Land 24. juni 2015. Her er hele teksten:

Prestemangel og prestetid

Kirkebygg og prestetjeneste er folkekirkens to viktigste verktøy. En trussel mot Den norske kirke og Stortingets felles visjon om en landsdekkende folkekirke er prestemangelen.
Det finnes mange grunner til å framsnakke presteyrket. De fleste vil være enige om at prester bidrar med viktige tjenester i samfunnet, og er til stede for mennesker i avgjørende livssituasjoner. De fleste prester opplever en meningsfull hverdag i tjeneste for Gud og mennesker. Samtidig er det på høy tid å snakke sant om de faktorer som gjør at presteyrket er et krevende yrke. Det finnes gode grunner til å ikke velge presteyrket, eller velge seg bort fra yrket. Det er ved å rette søkelyset mot, og endre på disse realitetene at vi virkelig kan skape en bærekraftig rekruttering til yrket.

I løpet av de tre årene 2012, 2013 og 2014 var det 103 flere prester som forlot presteyrket enn antallet nyordinerte. Selv om kirken til en viss grad klarer å mobilisere allerede ordinere tilbake til presteyrket, så er det ingen tvil om at det er prestemangel i Den norske kirke. Stillinger blir stående tomme. Søkerlistene blir stadig kortere. Og alderssammensetningen av presteskapet gjør krisen akselererende.

I en situasjon med økende prestemangel, forsterkes presset mot den enkelte prest sin fritid. Viljen til å strekke seg ender i feil, sykdom og motløshet. Å være sikret den hvile man trenger, er avgjørende i et så relasjonelt yrke som presteyrket.

Arbeidsmiljøundersøkelsen for alle kirkelig ansatte fra 2012 viser at 20,6 prosent av de spurte scorer høyt på indikatorer på utbrenthet. Evalueringen av prostereformen fra 2013 viser at 30,5 prosent av prestene sier det er helt eller delvis sant at de er utbrent.  Dette er veldig alvorlige tall. Som kristen kirke kan vi ikke på alvor anbefale våre unge et yrke der utbrenthet er noe som rammer mer enn 1 av 5. Det er rett og slett umoralsk.

En hovedutfordring for yrket er den flytende grensen mellom arbeid og privatliv. Dette blir forsterket av uklare forventninger fra både arbeidsgiver og menighet. Når kan presten gå hjem og vite at man har gjort det som er forventet? Og utfordringene forsterkes av at kirkens ambisjoner sjelden står i stil til ressursene.

Vår kirke har gjennomført en rekke reformer som påvirker prestens arbeidsliv; proste-, trosopplærings- og gudstjenestereformen. Alle reformene har viktige anliggende, men til sammen svekker de prestens mulighet til å sette grenser rundt sin egen arbeidshverdag. Og i sum har kirkens reformer utvilsomt gitt presten mer arbeid. Når man nå i tillegg fjerner prestens borett og boplikt i soknet, så blir det enda viktigere for presten å vite når det er forventet at man er på jobb og når man har fri.

Det er på denne bakgrunn at Presteforeningen nå krever det vi mener vil være et nødvendig kulturskifte i kirken: prester må få ordnet arbeidstid. Dette betyr at presten i likhet med andre vi jobber sammen med i lokalmenigheten får en arbeidsplan som viser arbeidstid og fritid. Kirken har de verktøyene som trengs for å organisere dette i dagens lov og avtaleverk. Vi må vite når vi kan gå hjem, når vi kan hvile og når vår familie kan regne med oss. Vi ønsker ikke ”ni til fire presten”, men vi trenger en hverdag som gjør det tydelig når presten er på jobb og når presten har fri. Dette er avgjørende for å rekruttere og beholde prester for framtiden. Og det er ikke noe mindre enn folkekirkens framtid som står på spill.

Innlegg i Vårt Land 24. juni 2015