Foto: Kristianne Marøy

Lokalkirken kan styrkes med nasjonal arbeidsgiver for alle

Publisert i Vårt Land 15. september 2022

Debatten om kirkelig organisering blir fort teknisk og detaljert, men handler til syvende og sist om dette: Menighetenes liv i små, mellomstore og store kommuner med svært ulike forutsetninger.

Vi trenger ikke endring bare for endringens skyld. Skal det velges en ny modell for organiseringen av Den norske kirke, trenger vi endring som skaper noe positivt i menighetenes liv.

Det er en kjent sak at Presteforeningen ønsker en nasjonal arbeidsgiver for alle ansatte i Den norske kirke (modell 2 i saksframlegget til Kirkemøtet, sak 10/2022). Vi mener at en nasjonal arbeidsgiver vil lette lokalkirkens organer for omfattende og til dels komplisert ansvar som er knyttet til det å ha arbeidsgiveransvar. De sidene ved arbeidsgiveransvaret som er viktig lokalt, særlig knyttet til tilsettinger og den praktiske arbeidsledelsen, kan delegeres til lokalkirkens organer. Dette vil sikre lokalkirken den styringen den trenger for å kanalisere ressursene til de planene og satsningene man ønsker lokalt.

En nasjonal arbeidsgiver vil innebære at fellesrådets ansatte får en større jobbtrygghet, de vil få en nyvunnen medbestemmelse regionalt og nasjonalt, og de vil nyte godt av en arbeidsgiverorganisering med en større organisasjon og dermed mulighet til å profesjonalisere ulike HR-funksjoner.

En klar fordel med denne modellen er at det ikke er nødvendig å tvinge fram større fellesrådsområder enn i dag, noe som er langt mer kritisk i den modellen som anbefales av Kirkerådet.

Kritikerne hevder at modellen utfordrer soknets relative selvstendighet i Den norske kirke, og setter den kommunale finansieringsordningen under press.

Presteforeningen mener dette ikke er tilfelle. Slik det foreslås i saksorienteringen til Kirkemøtet, kan man forplikte prestene på menighetsrådets planer og prioriteringer, slik det allerede er tilfelle for kateketer, diakoner og kantorer. På denne måten tydeliggjøres soknets selvstendige ansvar for det lokale kirkelivet.

I tillegg er det mulig å styrke menighetsrådets innflytelse ved tilsettinger. Hvis man oppretter partssammensatte tilsettingsutvalg for alle kirkelig tilsatte, vil representanter for menighetsrådet kunne sitte i selve tilsettingsorganet. Menighetsrådet har ikke sete i tilsettingsorganet i dag.

Når det gjelder den kommunale finansieringsordningen, er den fastsatt i trossamfunnsloven. Vi mener det er lettere å opprettholde én-til-én-forholdet mellom kirkelig fellesråd og kommune med en nasjonal arbeidsgiverorganisering: Modellen er for det første ikke avhengig av å slå sammen fellesråd til større enheter. For det andre kan det gis et økonomireglement og prosedyrer for regnskapsføring som gjør det mulig å spore at den enkelte kommunes tilskudd brukes til kirkelig tjeneste innenfor kommunen.

En nasjonal arbeidsgiver er den enkleste måten å sikre flere viktige hensyn på: At det jobbes systematisk og godt med rekruttering, at man får like vilkår for de ansatte i hele landet, og at man kan føre et aktivt arbeid for likestilling og ikke-diskriminering i Den norske kirke. Det er også denne modellen som på den enkleste måten sikrer profesjonalitet i hvordan arbeidsgiveransvaret utføres. En nasjonal arbeidsgiver vil dessuten sikre kirkens ansatte medbestemmelse lokalt, regionalt og nasjonalt. Dette er helt sentrale anliggender for oss som profesjonsforening.