Forsiden < Konferanserapport: HEL-konferansen 2019

Konferanserapport: HEL-konferansen 2019

av Rose-Marie Skarsten

Refleksjoner etter HEL-konferansen 2019

«Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1. Kor 1, 27)

Med velvilje fra arbeidsgiver og delvis økonomisk støtte fra Presteforeningen fikk jeg i november 2019 anledning til å delta på HEL-konferansen. Det er en nasjonal konferanse som arrangeres annet hvert år og som handler om hvordan kirken arbeider for å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelse. Tanken er at dersom kirken lærer å se og inkludere mennesker med ulike funksjons-utfordringer vil den også lære å inkludere andre slik at kirken i sannhet kan være en allmenn kirke slik vi proklamerer det i trosbekjennelsen hver søndag.

Program

Programmet på konferansen inneholdt både foredrag, verksteder, seminarer, sangkveld og gudstjeneste. Åpningsforedraget ble holdt av Agder og Telemark-biskop Stein Reinertsen som snakket om den allmenne kirke. Et av hans hovedpoeng var at «mennesker med nedsatt funksjonsevne er viktige for våre fellesskap, de minner oss om at å erkjenne svakhet ikke er et problem, det er veien inn til et rikere liv. Det er bare når vi erkjenner vår svakhet at Gud har mulighet til å gi oss det vi trenger.»

Konferansens hovedtaler var Erik Carter, professor i spesialundervisning ved Vanderbilt University i USA. Hans foredrag, «Veien mot full deltakelse» og «Den inkluderende menighet», var en fryd å følge. Formen hans var i seg selv inkluderende med gode illustrasjoner, små fortellinger og en godmodig humor. Han snakket selvsagt engelsk, og ble derfor tolket til norsk. Det første jeg tenkte, var: «Oj, dette blir slitsomt.» Men det virket faktisk motsatt: den tiden tolken brukte på å oversette til norsk, ble en anledning til å la ordene synke inn. Samtidig var det et eksempel på inkludering; alle med svake engelsk-kunnskaper kunne følge med på foredragene.

«Veien mot full deltakelse»

I det første foredraget «Veien mot full deltakelse» gjør Carter oss oppmerksom på ulike barrierer for full deltakelse. Og de er det mange av. Det kan handle om arkitektur, kommunikasjon, holdninger, teologi, forventninger og mye annet. Han henviste til Signs of an Open Door Parish, en nettside: www.ncpd.org der man kan finne en sjekkliste for hvor tilgjengelig ens egen menighet eller kirkebygg faktisk er. Videre fortalte han om arbeid i menigheter i USA der medlemmene ble oppfordret til å gi deltidsarbeid til mennesker med funksjonshemming. I Norge er jo dette noe som det offentlige sørger for, men det var noe spennende i tanken om å kartlegge yrkene til menighets-medlemmene slik at båndene kunne styrkes ut over møtene i forbindelse med gudstjenester.

«Den inkluderende menighet»

I det andre foredraget «Den inkluderende menighet» gjorde Carter oss innledningsvis oppmerksomme på at det er 17% i samfunnet som har en funksjonsnedsettelse – enten det handler om syns- eller hørsels-forstyrrelser, Downs syndrom, psykisk sykdom, autisme, fysiske plager eller annet. Videre gikk han gjennom ti punkter som han anså som nødvendige for å føle tilhørighet. For å være en inkluderende menighet må vi få til følgende: tilstedeværelse, invitasjoner, velkomster, bli kjent med folk, akseptere dem, støtte dem, vise omsorg for dem, bli venner med dem, vise at vi trenger dem og vise at vi er glad i dem. Alt dette er nødvendig for at folk skal føle seg inkludert i fellesskapet. Dette gjelder for øvrig for alle mennesker – ikke bare dem som har en funksjonsnedsettelse.

Carter avsluttet med å ordene «The way God designed our bodies is a model for understanding our lives toghether as a church.» Og henviste til 1. Kor 12,25-26: «for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.»