Forsiden < Hvordan skape rom for ulike meninger, uten å gjøre selve mennesket til problemet?

Hvordan skape rom for ulike meninger, uten å gjøre selve mennesket til problemet?

Foto: Kristianne Marøy

Dette innlegget stod på trykk i Vårt Land og Stavanger Aftenblad 1. november 2019

Vi ser med uro på de siste ukenes oppslag om læringsmiljøet blant teologistudentene ved VID vitenskapelige høgskole. Kvinnelige studenter opplever at medstudenter trekker deres studievalg og kall til framtidig tjeneste i kirken i tvil (Stavanger Aftenblad 23.10.19). Å få beskjed om at du kommer til å brenne i helvete om du ikke slutter på studiet, oppleves ikke som velment veiledning. Vi synes derfor det er bra at konstituert rektor Bård Mæland sier at VID nå behandler dette som en trakasseringssak (Stavanger Aftenblad 23.10.19).

Teologisk uenighet kan vi ha om mange ting. Det er ofte fruktbart, lærerikt og utviklende for kirken og kollegafellesskapet når faglig uenighet kan drøftes. Men hvor mye skal vi tåle av hverandre? Hvor går grensen mellom faglig uenighet og trakassering? Enhver student og arbeidstaker har krav på et godt og fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Derfor er det problematisk når noen bruker teologisk uenighet til å devaluere andres kall eller tjeneste. Dette skjer dessverre ikke bare på VID, men også i noen kirkelige arbeidsfellesskap. Det er høyst problematisk i et arbeidsmiljøperspektiv. Vi oppfordrer både biskoper, proster og studiesteder til å følge med på hvordan slike utsagn påvirker de ansattes og studentenes helse og velferd.

I arbeidsfellesskapet i Den norske kirke er dette utgangspunktet: Den som er vigslet til tjeneste er rettelig kalt. Slik står det i klartekst på kallsbrevet som leses opp når en prest innsettes til tjeneste i en menighet. Studiesteder som forbereder studenter på tjeneste i denne kirken må legge den samme holdningen til grunn.

Vi oppfordrer kollegene til å tenke gjennom hvordan vi snakker om og med hverandre. Kirken trenger oss og vi trenger hverandre. Hvordan kan vi bidra til å bygge hverandre opp? Hvordan motiverer vi ungdom og andre til å bli prester? Hvordan skaper vi rom for ulike meninger, uten å gjøre selve mennesket til problemet? Prestegjerningen er ikke soloarbeid. Vi er kalt til tjeneste på et bestemt sted, ja, men i en landsdekkende kirke som kaller både kvinner og menn til prester. Denne kirken favner oss alle, uavhengig av kjønn eller teologisk ståsted. Det stiller krav om et arbeidsfellesskap der vi viser hverandre respekt og raushet, både som fagpersoner og mennesker. Det kan bare skje hvis vi først anerkjenner hverandres kall og tjeneste.

Av Ingvild Knudsen Hammernes, leder i Presteforeningens fagutvalg for kjønn og likestilling
og Hilde Fylling, nasjonalt hovedverneombud i Den norske kirke