Høringsuttalelse – liturgier for tredagershøytiden – skjærtorsdag, langfredag og påskenatt
Presteforeningens sentralstyre avga 11. mai 2021 høringsuttalelse til Kirkerådet om forslaget til liturgier for tredagershøytiden – skjærtorsdag, langfredag og påskenatt. Høringsuttalelsen i sin helhet kan leses via lenken nedenfor.
Noen hovedsynspunkter fra høringsuttalelsen
Liturgier og gudstjenesteordninger er et viktig uttrykk for gudstjenesteforståelse og gudstjenestefeiring i Den norske kirke. Det er naturlig at enkelt-liturgier fra tidligere ordninger bringes i samsvar med ny gudstjenesteordning, slik det nå gjøres med «tre-dagers-høytiden». Et sentralt anliggende i alt arbeid med liturgier og gudstjenesteordninger er å sondre mellom det Den norske kirke som helhet må ha av vedtatt gudstjenesteordninger, og det som bør og kan skje lokalt. Dette vil blant annet gjelde Tre-dagers-høytiden der det er naturlig at Den norske kirke har liturgier som legger til rette for å kunne se disse tre gudstjenester som en helhet. Samtidig vil det å gjennomføre hele tre-dagers-høytiden, kun være aktuelt for et fåtall av kirkens ca 1200 sokn, selv om den er et samarbeid mellom flere sokn. Et sentralt anliggende må være at de sokn som legger opp til påskefeiring uten hele tre-dagers-høytiden ikke påføres et inntrykk av at de har en ufullstendig påskefeiring.
Det er et sprik mellom høringsdokumentets formuleringer om ressursmateriale, lokale skikker og variasjoner på den ene siden, og på den andre siden den tyngden som legges i å argumentere for tredagershøytiden som en sammenhengende helhet. Også der påskenattsgudstjeneste feires i dag, vil det være færre og til dels andre gudstjenestedeltakere enn på skjærtorsdags- og langfredagsgudstjenestene.
Ressursmateriale – ikke «normalordning»
Presteforeningen mener det ikke bør legges føringer i Alminnelige bestemmelser om at menigheten «normalt» bør feire alle tre gudstjenester. Det liturgiske materialet bør presenteres som en mulighet for menighetene til å feire de tre gudstjenestene i sammenheng dersom man ønsker. Det gjenspeiler de praktiske realitetene, de innarbeidede tradisjonene og de økonomiske ressursene. Når det i høringsdokumentet (s.5) konstateres at «Et flertall av menighetene i Den norske kirke vil antagelig ikke gjennomføre hele det gudstjenesteprogrammet som ligger i forslaget, i tillegg til høytidsgudstjeneste på påskedag (evt. andre påskedag)», burde konsekvensen være at man unnlot å presentere tredagershøytiden som normal, og dette sannsynlige flertallet av menigheter som et slags unntak. Det liturgiske materialet for fullstendig tredagershøytid bør derfor fremstilles som en ressurs for menighetene, og uten forventning om at menighetene «normalt» bør feire alle gudstjenestene.
Hensyn til innarbeidet liturgisk tradisjon, lokale tradisjoner og ressurser
Presteforeningen mener presentasjonen av de tre gudstjenestene som en helhet bør tones noe ned ved å ta bort ord som ‘bør’ og ‘skal’ fra forslaget til alminnelige bestemmelser, og presenteres som en mulighet i tråd med gammel kirkelig og økumenisk tradisjon, samtidig som det må kommuniseres respekt for at denne tradisjonen ikke har vært levende i norsk liturgisk tradisjon etter reformasjonen, og at det mange steder ikke vil være aktuelt å feire hele tredagershøytiden.
Fra et menighets-ståsted er det ikke noe nytt at påskens gudstjenester sees i sammenheng og utgjør en helhet. Det som er nytt er hvilke gudstjenester som inngår i denne helheten. Skjærtorsdag, langfredag og påskedag utgjør for mange sokns vedkommende en slik sammenstilt enhet. Også når feiringen av disse gudstjenestene skjer i et samarbeid mellom flere sokn, har de like fullt blitt sett i sammenheng. Tre-dagers-høytiden har som forutsetning at alle gudstjenestene inngår, og det innføres dermed «en høytid» i høytiden, som til nå ikke har vært en del av mange menigheters plan for påskens gudstjenester. Slik liturgiene for tredagershøytiden presenteres – som en helhet hvor påskedags høytidsgudstjeneste ikke inngår, kommuniserer det på tvers av innarbeidet liturgisk tradisjon i vår kirke.
Om fotvasking
Et viktig moment i vurderingen av om en skal ha fotvasking i gudstjenesten, er hva en slik eksemplarisk fotvasking kommuniserer. Det er vanskelig i vår tid å formidle radikaliteten som fotvaskingen betød i den nytestamentlige kontekst. Derfor risikerer man å kommunisere en svekket forståelse og på tvers av fotvaskingens opprinnelige betydning, hvis den står ufortolket. Kan det implisitt kommunisere noe avgrensende, og oppfattes som at det å få vasket føttene er noe som er forbeholdt noen få, spesielt utvalgte? I så fall kan det bli stående i spenning til den åpne invitasjonen til nattverdbordet. Vi mener det derfor er en sentral oppgave for predikanten å fortolke fotvaskingens betydning og som nevnt under vår kommentar til spørsmål 3, bør den legges til tekstlesning/prekendel i gudstjenesten.
Om røkelse
Punkt e. endres til «Om det skal brukes røkelse under én av påskens gudstjenester. Menighetsrådet skal hensynta astmatikere ved spørsmål om bruk av røkelse. Hvis en menighet ønsker å bruke røkelse, skal feiringen av enten påskenatt eller påskedag skje uten bruk av røkelse.»
Presteforeningen mener man bør vurdere innføring av røkelse ut fra synspunktet om inkluderende gudstjenesteliv. Nylig er glutenfritt nattverdsbrød innført som følge av hensyn til de med glutenintoleranse, hensyn til astmatikere må inngå i vurderingen av bruk av røkelse. Samtidig er røkelse tatt i bruk i noen liturgiske fornyelsesmiljøer i Den norske kirke, og er del av en bred økumenisk tradisjon med lang liturgisk historie. Likevel mener Presteforeningen at hvis det åpnes for bruk av røkelse i Den norske kirke, bør det skje i begrenset omfang. I denne forbindelse bør det gjøres en nærmere prinsipiell og praktisk drøfting av temaet. Det bør også utarbeides veiledningsstoff og nærmere beskrivelse av liturgisk bruk av røkelse i alminnelige bestemmelser, her, og i alminnelige bestemmelser for hovedgudstjenesten.