Fire fanger på Falstad Nedre 1942. Til venstre: Arne Fjellbu. Arkivreferanse: FSM foto 0700174

Fire fanger på Falstad Nedre 1942. Til venstre: Arne Fjellbu. Arkivreferanse: FSM foto 0700174

Prestenes embetsnedleggelse 75 år

Påskedag 5.april 1942 ble bekjennelsen og erklæringen Kirkens Grunn lest fra de fleste prekestoler i Norge. Opplesningen ble avsluttet med at presten la ned sitt embete. Over 90 prosent av prestene la ned embetet.

På denne måten brøt Den norske kirke med NS-regjeringens kirkestyre. Prestenes embetsnedleggelse og kirkekampen ble en viktig moralsk og prinsipiell del av den norske motstandskampen under krigen, sammen med foreldreaksjonen og læreraksjonene.

Fulgte biskopene

Prestene fulgte etter biskopene og domprostene som hadde lagt ned sine embeter 24. februar samme år. Dette var en protest mot at NS-myndighetene hadde skjøvet den ordinære menighetsgudstjenesten i Nidarosdomen til side søndag 1. februar. De satte inn en regimetro prest for å markere riksakten på Akershus hvor Quisling ble innsatt som ministerpresident med en festgudstjeneste. Domprost Arne Fjellbu flyttet menighetens gudstjeneste til kl. 14.00, men adgang til gudstjenesten ble forhindret av politiet og Fjellbu ble avsatt.

Biskopenes protest og embetsnedleggelse var følge av en rekke hendelser. Kirken ved biskopene hadde flere ganger protestert mot rettsbrudd fra okkupasjonsmakten og NS-myndighetene. Blant annet protesterte kirken mot myndighetenes inngrep i taushetsplikten og mot hirdens voldsovergrep. Kirken stilte seg sammen med lærerne og foreldreaksjonen i protesten mot den nasjonale ungdomstjenesten.

Massiv oppslutning

Prestene sluttet massivt opp om embetsnedleggelsen. 92 % av prestene, 645 av 699 prester i tjeneste la ned embetet. 797 av 858 prester totalt, sluttet seg til «Kirkens Grunn». Størstedelen av den kirkelige ledelsen ble arrestert. Kirken fortsatte som en selvadministrert folkekirke med en midlertidig kirkeledelse.

Luther i kirkekampen

75-årsminnet for embetsnedleggelsen faller sammen med 500-årsminnet for reformasjonen. Luther spilte en sentral rolle i den norske kirkekampen. Det er kjent at folkemengden som ble utestengt fra Nidarosdomen 1. februar 1942 stemte opp Luthers salme «Vår Gud han er så fast en borg». Luthers lære om de to regimenter og hans lære om øvrigheten ble i norsk sammenheng brukt til å begrunne motstand mot en urettmessig øvrighet. Med dette ga norske teologer et viktig teologisk bidrag til luthersk statslære. Denne teologien er nedfelt i «Kirkens Grunn».

Biskop Eivind Berggrav var den viktigste lederskikkelsen i den norske kirkekampen. Han holdt foredraget «Når kusken er gal. Luther om plikten til ulydighet» en rekke ganger i 1941-1942. Dette foredraget er trykt opp igjen i studieboken Reformasjon nå. Luther som utfordring og ressurs for Den norske kirke, som Presteforeningen og de teologiske fagmiljøene har utgitt til reformasjonsjubileet.

Kirkens Grunn

Bekjennelsen og erklæringen består av seks artikler. Med henvisning til Skriften, Augustana, ordinasjonsløftet og Luthers toregimentslære, avvises statlige inngrep i forkynnelsen. Bekjennelsens seks avsnitt handler «Om Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet» (I), «Om Kirken og ordinasjonen» (II), «Om den hellige samhørighet i kirken» (III), «Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen» (IV), «Om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten» (V), «Om statskirken» (VI).

Den norske kirke og jødene i Norge

Kirkeledelsen sammen med lederne for de kristelige organisasjonene og flere frikirker sto sammen bak en av de få offentlige protestene mot behandlingen av jødene i Norge høsten 1942. Men protesten, det såkalte «Hebreerbrevet» av 10. november 1942 kom for sent. Massearrestasjonen av jøder var allerede gjennomført. Deportasjonen nært forestående.

Presteforeningen og kirkekampen

Spilte Presteforeningen noen rolle i kirkekampen? I januar 1941 sendte sentralstyret ved formann Johannes Smemo og sekretær L. Koren ut en veiledning til prestene hvis de ble avkrevet å avlegge løfte og lojalitetserklæring til okkupasjonsmyndighetene. I veiledningen ble folkeretten lagt til grunn. En okkupasjonsmakt kunne ikke etter folkeretten kreve noe troskapsløfte eller ed. Dersom prestene ble avkrevet slikt løfte ble de anbefalt å svare slik:

«Jeg vil herefter som hittil utføre mine tjenesteplikter i overensstemmelse med min samvittighet og mitt ordinasjonsløfte og rette meg etter okkupasjonsmaktens bestemmelse innen folkerettens ramme, og finner derfor utover dette ikke å kunne avgi noen særskilt erklæring.» (Austad 2005, s.35).

I mai 1941 skrev Presteforeningens formann under på en henvendelse til Reichskommisar Terboven fra 43 landsomfattende organisasjoner. Henvendelsen inneholdt skarp kritikk av de rettsløse forholdene i landet siden 25. september 1940. Henvendelsen resulterte i en rekke arrestasjoner, og i at organisasjonene fra 18. juni 1941 ble satt under kommisarisk styre. Presteforeningen ble satt under kommisarisk styre med ekspedisjonssjef Sigmund Feyling som formann. Sentralstyrets medlemmer og varamedlemmer nedla straks sine verv. Dette førte til masseutmeldelse av foreningen. Tilbake sto et fåtall regimelojale prester.

I beretningen til Presteforeningens første generalforsamling etter krigen, 16.-19. oktober 1945, omhandles dette. Det referatet fra generalforsamlingen ikke sier noe om er hvordan Presteforeningen ble rekonstruert etter krigen, og hvordan foreningen forholdt seg til de som ble rettsforfulgt i rettsoppgjøret etter krigen. Om dette skriver Arne Bugge Amundsen i historieframstillingen til Presteforeningens 100-års jubileum:

«Som vi skal se […] fikk dette som praktisk konsekvens at man i 1945 måtte rekonstruere både medlemslister og gjøre opp status over forenings økonomiske tilganger. Det er rimelig å tenke seg at man da utelukket medlemmer som hadde vært tilsluttet Nasjonal Samling, siden de kollektivt ble fratatt sine ordinasjonsfullmakter allerede i mai 1945.» (Amundsen 2000, s.185)

Litteratur

Amundsen, Arne Bugge (2000): Kollegialitet og interessekamp. Den norske kirkes presteforening 1900-2000, Oslo

Austad, Torleiv (1974): Kirkens Grunn. Analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-45, Oslo

Austad, Torleiv (2005): Kirkelig motstand. Dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen 1940-45, med innledninger og kommentarer, Oslo

Austad, Torleiv, Ottar Berg og Jan Ove Ulstein (2012): Dømmekraft i krise? Holdninger til jøder, teologi og NS under okkupasjonen, Trondheim

Berggrav, Eivind (1945): Da kampen kom. Noen blader fra startåret. Oslo.

Berggrav, Eivind (1945): Staten og mennesket, Oslo

Berggrav, Eivind (2016): «Når kusken er gal. Luther om plikten til ulydighet» i: Aschim, Per Kristian og Tarald Rasmussen (red.): Reformasjon nå. Luther som utfordring og ressurs i Den norske kirke, Stavanger, s.489-500

Den norske kirkes presteforenings 18de generalforsamling i Oslo den 16.-19. oktober 1945, Oslo

Mamen, Hans Christen: Inter Collegas. Den norske kirkes presteforening 1900-1975, Oslo

Morland, Egil (2016): Motstand og forkynnelse. På prekestolen under andre verdenskrig, Kristiansand.

Tønnessen, Aud V. (2011): «Kirken og samfunnet» i Dietrich, Stephanie, Trond Skard Dokka og Harald Hegstad (red.): Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke, Trondheim, s.191-208

Dokumenter

Kirkens grunn (1942) Her gjengis den fullstendige teksten til Kirkens grunn - en bekjennelse og en erklæring fra 1942.