Foto: Kristianne Marøy

Masteroppgave om hva slags kunnskap presten bruker når det overleveres et dødsbudskap

Nils Åge Aune og Silje Kristin Meisal: Når det ringer på døren og livet snus på hodet. Hva slags kunnskap bruker presten når det overleveres et dødsbudskap? Masteroppgave ved Nord universitet, august 2022.

En del av å være prest i Den norske kirke er å overlevere dødsbudskap ved brå og uventet død. Hvert oppdrag er nytt, hvert dødsbudskap som skal overleveres kaster presten inn i noe ukjent. Det er umulig å forutsi hvordan det neste oppdraget blir, dette er noe man aldri blir utlært på. Man lager først kaos i orden, for så å forsøke være den som skaper orden i kaos for de pårørende. 

Et av de spørsmålene som stilles i vår masteroppgave er: Hvorfor deles ikke kunnskapen prestene har om det å gå med dødsbudskap? Masteroppgaven viser at prester sitter med en enorm kompetanse på å møte mennesker når en av deres næreste har blitt revet bort. Det virker imidlertid som om prestenes kunnskap kommer til uttrykk nesten bare i selve handlingen, ved selve overlevering av dødsbudskapet. Kunnskapen deles ikke ved å skrives ned eller ved at den fortelles videre, ikke ved systematisert veiledning, debrief eller en fast mentorordning. Dermed er det fare for at kirken går glipp av mye verdifull kunnskap som kunne kommet organisasjonen, prestene, og i neste ledd de pårørende til gode. Ved at kirken i større grad enn nå legger til rette for kunnskapsdeling på forskjellig måte kan dette virkeliggjøres.

Informantenes fortellinger i masteroppgaven viser gjennomgående at rutiner og sjekklister spiller liten rolle når et dødsbudskap skal formidles. Flere av informantene viser at de har lært seg disse ferdighetene ved prøving og feiling, men at kunnskapen ikke deles i organisasjonen. De står alene for planlegging, gjennomføring og oppfølging av de komplekse oppdragene. Selv om det å overlevere et dødsbudskap er noe av de mest krevende og komplekse oppdrag en prest kan gjøre, støtter prestene seg i liten grad på kollegaer og arbeidsgiver i gjennomføringen.

Vi mener derfor at det er et potensiale for at prestene kan oppleve større trygghet i oppgaven, få økt kunnskap og bli enda bedre praktikere.  En av informantene gir uttrykk for et savn i måten ferdighetene tilegnes på ved å kalle praksisen med dødsbudskap “learning by doing.”  En av informantene hadde en opplevelse av inkompetanse da det første dødsbudskapet skulle overleveres. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende siden måten å tilegne seg ferdighetene på er ved prøving og feiling? Den negative opplevelsen ved det første oppdraget satt fortsatt i minnet etter årevis som prest. Hva kunne ha blitt gjort for å motvirke en slik erfaring av manglende mestring i begynnelsen av tjenesten?

Brødrene Dreyfus og Dreyfus påpeker i boken Mesterlære. Læring som sosial praksis (Gyldendal 1999) at selv eksperters ferdigheter kan forbedres og optimaliseres både gjennom imitasjon og observasjon av en annen ekspert på området. Det er grunn til å tro at prestenes opplevelse av inkompetanse og utrygghet i overleveringen av dødsbudskap kunne forebygges ved å legge til rette for at en kollega med erfaring og kompetanse kunne utføre oppdraget sammen med dem. For en yngre prest ville det slik på den ene side være mulig å observere en erfaren prests måte å gjøre det på, eller på den andre side la en erfaren prest følge den som har mindre erfaring for så å gi tilbakemelding.  Det er imidlertid også grunn til å tro at prester med lengre fartstid kunne ha nytte av å forbedre praksisen sin gjennom medvandring av en veileder. En mentorordning for alle prester, uavhengig av alder og erfaring vil også kunne gi gode rom for læring. Mye av det prester jobber med skjer i individuelle rom, og erfaring forblir personlig. En form for kollegaveiledning, hvor også yngre prester kan lytte til mer erfarne prester praksisfortellinger og komme med tilbakemeldinger på disse, vil kunne være fruktbart, spennende og viktig.  

Informantene tilkjennegir videre at det ville vært en styrke å dra veksler på kollegaers erfaringer for å tilegne seg nødvendig kompetanse for å utføre oppdraget. Det er tross alt mye erfaring med overlevering av et dødsbudskap til sammen blant Den norske kirkes prester. Våre informanters fortellinger viser imidlertid at erfaringsdeling skjer i liten grad. En av informantene forteller i stedet om at når prester snakker om dette sammen er det gjerne for å framstå som «flinke» overfor hverandre, men uten at det legges til rette for ny læring. En annen av informantene gir uttrykk for en usikkerhet knyttet til gjennomføring av oppdraget som det ikke oppleves som rom for å dele. På spørsmål om hvordan hun tror kollegene utfører oppdraget, svarer presten:

Har ikke peiling! Tør ikke spørre….halvveis fordi jeg er redd for at jeg gjør det galt selv. Og så er jeg så sta også at jeg tenker: hvorfor skal jeg spørre da? Hvis det funker? Det går jo greit! Jeg får jo jobben gjort!

Flere av informantene gir uttrykk for at det er lite erfaringsdeling kollegaer imellom, og at dette er gjenkjennelig når det gjelder flere ting i presteyrket..

I vår masteroppgave peker vi på at læring ikke er en individuell prosess. Kunnskap er delt sosial ekspertise. Ved å etablere praksisfellesskap kunne prester som ikke til daglig jobber sammen utveksle erfaringer om arbeidssituasjonen for også gjennom dette å optimalisere sine ferdigheter. Ferdigheter og kunnskaper som utvikles i et fellesskap blir dessuten fellesskapets eie, og forsvinner ikke selv om gruppesammensetningen endres. Et viktig utkomme av deltakelse i praksisfellesskap er opplevelsen av å stå sammen i å finne gode måter å løse krevende oppdrag, oppdrag det ikke finnes fasitsvar på, og som må utføres individuelt. Det er grunn til å tro at dette ville motvirke både utrygghet, usikkerhet og opplevelsen av manglende kompetanse i møte med oppdraget.

Praksisfellesskap kan godt eksistere på egen kjøl uten deltakelse av en leder, men må likevel initieres og legitimeres av lederskapet. Lederen må opptre som en «gartner,» sørge for at fellesskapet vokser og gror og skape en kultur for kunnskapsdeling. Våre informanter gir uttrykk for at det er et underskudd av arenaer for å dele erfaringer og at de savner slike initiativ fra lederskapet i kirken.

Aune og Meisal: Når det ringer på døren og livet snus på hodet (fulltekst pdf)