Presteforeningens leder gjennom ni år, Martin Enstad, holdt sin tale til Generalforsamlingen 2024 mandag 11. mars.

Leders tale på generalforsamlingen 2024

«Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere» (1. Peter 5,1-4)

Dette er talen Presteforeningens avtroppende leder, Martin Enstad, holdt ved åpningen av Presteforeningens generalforsamling 11. mars 2024.

I talen tok han til orde for å endre dagens finansieringsordning for Den norske kirke, og han oppfordret Den norske kirke til å opprette deltidsstillinger for alle teologistudenter der man i liket med ordningen Prest under utdanning lar deler av stillingen være knyttet til det å studere.  
Han kom også med en sterk anbefaling til generalforsamlingen om å si ja til det foreslåtte profesjonsforbundet for prester, diakoner og undervisningsansatte.

Kjære kolleger,

Den 29. desember 2003 gikk jeg opp i prosesjon i Oslo domkirke, sammen med flere andre som skulle vigsles til prestetjeneste. På alterringen lå den røde stolaen og ventet.

Da vi kom til vigslingen, sa biskop Stålsett: «La oss høre hva Guds ord vitner om denne hellige tjeneste». Det ble deretter lest fra misjonsbefalingen (Matt 28,18-20), så teksten fra Johannes om nøklemakten (Joh 20.19-23), så fra det 2. brevet til korinterne om forsoningens tjeneste (2. kor 5,17-20) og til slutt teksten fra 1. Peters brev: «Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere» (1. Peter 5,1-4).

Etter ordinasjonstalen kom så de ordene jeg personlig stadig har vendt tilbake til det siste året: «Du har hørt Guds ord om tjenesten, dens krav og dens løfter, hvor rik den er på herlighet, og hvor nødvendig den er for Guds kirke på jorden.»

Så kom formaningen, løftet, håndslaget, håndspåleggelse og forbønn. Og biskop Stålsett sa: Så erklærer jeg at du er rett kalt prest i vår kirke, med den myndighet og det ansvar som hører til ditt hellige kall, etter Guds ord og vår kirkes ordning.

Da jeg kom til Oslo domkirke den dagen, kom jeg med et personlig kall som hadde vokst fram gjennom studiet. Da jeg gikk ut av Oslo domkirke den dagen, hadde kirken bekreftet dette kallet og gitt meg et oppdrag: Forkynn evangeliet, rekk dem nåden gjennom forkynnelse, sakramenter og sjelesorg.

Jeg gikk inn som troende og student, og jeg gikk ut som prest. Det er ikke alle dager det har vært like lett, men det har vært formende for min identitet og mitt liv. Og uavhengig av hvilken jobb jeg har hatt etter det. Og til den dagen jeg dør: Jeg er prest.

Prester i morgendagens samfunn

Bak oss ligger år med store organisatoriske endringer for Den norske kirke. Og det vil fortsette å komme endringer. Det gjelder for oss som er ansatt i rettssubjektet Den norske kirke, med løsrivelse fra staten, etableringen av kirken som en selvstendig arbeidsgiver og innføring av arbeidstid.  

Også i samfunnsinstitusjonene har vi sett store endringer. Fengselsprester, sykehusprester, studentprester og feltprester er tjenester som har lange tradisjoner i de institusjonen de jobber ved. Men vi ser at det stadig kommer debatter om deres rolle og plass, og ikke minst ser vi at prestetjenesten stadig flere steder suppleres med livssynsbetjening fra andre tros- og livssyn.

På en helt annen måte enn da jeg ble prest for 20 år siden, har vi gjentagende debatter lokalt og nasjonalt der kirken og prestens tilstedeværelse stadig må argumenteres for og legitimeres.

Noen endringer vil det alltid være, men jeg tror vi har store organisatoriske endringer foran oss fortsatt. Det er min analyse at tros- og livssynsfeltet ikke har satt seg i en ny normal. Det vil fortsatt være diskusjoner om organisering, og om prestens rolle i ulike sammenhenger og om penger. Og det siste – penger – skal jeg komme tilbake til.

Men innledningsvis vil jeg legge inn over oss hvorfor vi ble prester. Jeg visste lite om to arbeidsgiverlinjer, tariff og medbestemmelse da jeg gikk opp gulvet i Oslo domkirke. Jeg kom ikke dit primært på jobbjakt, men som en troende med et kall, og jeg ble sendt ut med et oppdrag.

Selvsagt skal vi som Presteforening ha fokus på lønn, medbestemmelse og arbeidsmiljø. Det er sånt som hører med i et arbeidsliv. Og når det ikke er på plass, er det «en killer» for stå-på-vilje og motivasjon.

Men i alle endringene vi står i, er det viktig å ha en klar oppfatning av hvorfor vi er her. Hvorfor vi primært valgte å bli prest, hvorfor vi valgte dette som identitet og livsprosjekt. Som prestefellesskap rommer vi et stort – og jeg vil si – et stadig større – mangfold. Men det samler oss er at vi er kalt og sendt – ikke bare til å jobbe som prester, men til å være prester i morgendagens samfunn.

Og jeg tror dette også er nøkkelen til rekruttering. Det er ikke alle som skal bli prester. De fleste er kalt til andre ting. Men flere enn i dag må få øynene opp for at det å bli prest er en dypt meningsfull arbeidshverdag, med høy autonomi og med mulighet til leve ut et kall til å forkynne Guds ord og rekke mennesker nåden, enten man jobber i menighet, på sykehus, på sykehjem, i fengsel, i Forsvaret, på studiesteder eller organisasjoner, enten man er nyutdannet eller snart pensjonist og uavhengig av om man er i førstelinjen eller toppleder.

Folkekirke

For de fleste av oss er rammen for denne tjenesten folkekirken. Kirken som er på hvert et sted og i alle livets faser. Folkekirken er også historien og konteksten som gjør det naturlig at det finnes spesialprester i sykehusene, i fengslene, i Forsvaret og på studiestedene. Hvorfor er det naturlig for turister å oppsøke Sjømannskirken? Jeg tror også det handler om folkekirkens historie og posisjon.  Og hvorfor er det naturlig for de fleste at man skal åpne kirken når det er større ulykker i et lokalsamfunn? Det handler om folkekirken.

Sammen med kirkebyggene, er presten den fremste symbolbæreren for Den norske kirke.

Men hadde vi kun hatt prester og kirkebygg, hadde det blitt stusselig. Presten er ikke alene. Heldigvis.

Diakoner, kateketer, menighetspedagoger, kantorer, organister, kirketjenere, kirkeverger, økonomer, sekretærer, kirkegårdsarbeidere, rådgivere, konsulenter og direktører. Rådsmedlemmer og kirkens mange tusen frivillige. Og prester.

Sammen er vi et arbeidslag, et fellesskap, som med ulike roller skal bære og løfte denne folkekirken inn i framtiden. Når kirken har som mål å «åpne rom for tro», være «der livet leves» og være «mer for flere», så trengs alle på dekk. (Den norske kirkes strategi 2022 – 2029)

Jeg håper at framtidige organisasjonsdebatter i Den norske kirke skal preges av mer nysgjerrighet etter å finne ut hvordan vi kan få til mer sammen. Og litt mindre gjerdevokting og kompetansestrid. Det er en utfordring til kirkens rådsmedlemmer og til de kirkelige ansattes fagforeninger, inkludert oss selv.

Det er ingen hemmelighet at Presteforeningen har ønsket seg, og jobbet for, en kirkelig organisering med en felles statlig finansiering for hele kirken og med en nasjonal arbeidsgiver for alle ansatte. Nå har verken Stortinget eller Kirkemøtet landet der. Stortinget ga oss en todelt finansiering, og Kirkemøtet har landet på en mer kontinuerlig organisasjonsutviklingsprosess. Jeg mener Presteforeningen har vært, og fortsatt skal være, en tydelig og konstruktiv stemme i den utviklingsprosessen.

Men en av de faktorene som alltid vil være avgjørende i slike prosesser, er finansiering. Enhver organisasjonsmodell vil reflektere pengestrømmen.

Finansiering

For en drøy uke siden fikk Høyres Tage Pettersen forsiden på Vårt land med budskapet om at dagens finansieringsordning for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn ikke er bærekraftig.

Partiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre oppsummerer utfordringen ganske presist i sin merknad til årets statsbudsjett:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at medlemstallet i Den norske kirke er nedadgående. Samtidig er overføringene via statsbudsjettet økt betydelig over år. Dermed øker støtten per medlem hvert eneste år. Andre tros- og livssynssamfunn, som er i vekst, «har rett til tilskudd som om lag svarer til det staten og kommunene bevilger til Den norske kirke målt pr. medlem». Konsekvensen er at jo mer kirkens medlemstall synker, desto mer øker statens samlede utgifter. Dette er ikke bærekraftig på sikt.»

Finansieringsordningen bør endres

Tage Pettersen har dessverre helt rett. Og dette er en utfordring som alle som ville vite, har visst om siden dagens trossamfunnslov ble vedtatt i 2020. Det eneste jeg er overrasket over, er at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre kun bruker fire år fra de stemte for en ny trossamfunnslov, til de ser behov for en ny.

Skrittvis utvikling var gjennomgangstonen fra både staten og Den norske kirke da vi skulle løsrive stat og kirke. Den skrittvise utviklingen førte til en lov som i stor grad videreførte finansieringsordningen for Den norske kirke, og den bygger på at det er en sammenheng mellom finansieringen av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Jeg tror det er på tide å tenke annerledes om denne sammenhengen mellom finansiering av Den norske kirke og bevilgningen til andre tros- og livssynssamfunn. For å sammenlikne statens forhold til Den norske kirke med statens forhold til andre tros- og livssynsamfunn er som å sammenlikne epler og bananer.

Grunnloven sier at Den norske kirke er landets folkekirke, og «understøttes som sådan av staten». Og videre: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» (Grunnloven §16). Men hva betyr på lik linje? Er det nødvendigvis like mye penger per medlem. Jeg mener det blir feil.

Staten pålegger Den norske kirke forpliktelser som ingen andre trossamfunn er pålagt. Den norske kirke skal være landsdekkende og tilby prestetjeneste i alle sokn. Vi kan ikke pakke sammen og legge ned selv om folketallet synker i ei bygd.

Kirken skal være demokratisk og er pålagt å ha menighetsråd og kirkemøte. Menighetsrådene og rettssubjektet Den norske kirke er gjennom loven selvstendige rettssubjekter, og ved å gi oss to offentlige finansieringskilder tvinger loven i praksis fram en struktur som er nødt til å skape mye administrasjon.

I tillegg er det slik at staten – ved politiet – kun benytter seg av prester fra Den norske kirke til dødsbud, og på den måten skapes det utgifter knyttet til en døgnberedskap som skal dekke hele landet.

I sum er dette en lovgivning som pålegger Den norske kirke strukturer som koster penger, og aktiviteter som er kostnadsdrivende.

Hva som blir fargen på neste regjering, er det opp til velgerne å avgjøre. Som en partipolitisk uavhengig profesjonsforening jobber vi opp mot den regjeringen og det Stortinget som til enhver tid sitter. Men når et såpass stort parti som Høyre signaliserer at det vil diskutere finansieringsordningen, bør Den norske kirke begynne å forberede seg på debatten.

Det er alltid noe fristende med å kreve å få beholde dagens ordninger. Endring er krevende. Men hvis mye tyder på at et framtidig stortingsflertall ønsker endring, så bør vi selvsagt forberede oss, slik at vi kan påvirke endringen og ikke overlate endringsarbeidet til alle andre.

Mitt råd til både Presteforeningen og Den norske kirke er at man går bort fra å støtte dagens modell, der staten skal gi like mye per medlem til alle tros- og livssynssamfunn, også Den norske kirke. I stedet bør Presteforeningen og Den norske kirke kreve at det kompenseres særskilt for de forpliktelsene som ligger i trossamfunnsloven og i det å være grunnlovsfestet folkekirke.

I tillegg bør alle tros- og livssynssamfunn, også Den norske kirke, motta et tilskudd per medlem.

Ekstrakompensasjonen til Den norske kirke må knyttes til konkrete strukturer og forpliktelser som ingen andre trossamfunn er pålagt. Det blir ikke lett å sette kronebeløp på disse forpliktelsene, men vi må begynne prosessen med å tydeliggjøre hva dette koster.

Kirkebevaringsprogrammet er en anerkjennelse av at Den norske kirke forvalter ganske mange bygg på vegne av hele fellesskapet. Litt etter samme prinsipp må man tenke når man skal lage en ny finansieringsordning. Det er noe samfunnet forventer at vi skal tilby, som ingen andre må tilby.

Det å ha en landsdekkende prestetjeneste, det å ha en beredskapstjeneste for dødsbud i hele landet og det at det finnes kirker i hele landet som kan åpnes ved sorg og katastrofer, mener jeg er eksempler på ekstrakostnader som ikke bare følger av lovpålegg, men som også er en del av landets generelle beredskap. Det skiller oss fra andre tros- og livssynssamfunn. Og det bør gjenspeiles i finansieringsordningen når den ganske sikkert kommer opp til debatt i neste stortingsperiode.

Entydig anbefaling: Ny felles organisasjon

Det skal fattes mange viktige vedtak de dagene vi er sammen. Og den aller viktigste saken er om vi skal slå oss sammen med Diakonforbundet og Kirkelig undervisningsforbund, og bli til Profesjonsforbundet for prester, diakoner og undervisningsansatte.

Min entydige anbefaling til generalforsamlingen er å stemme JA til å denne sammenslåingen.  Og la meg dra dere gjennom tre hovedgrunner som jeg legger vekt på.

Rent pragmatisk er det et spørsmål om penger. Det finnes ingen statsstøtte for å drive fagforening. Vi lever av kontingentpenger. Men når det er rekrutteringskrise i presteskapet, betyr det også en strammere økonomi for Presteforeningen. Det er veldig enkelt: Færre yrkesaktive prester – mindre penger.

Det å utvide medlemsbasen er derfor et strategisk grep som sikrer framtidens ressurser til å fortsette det gode arbeidet knyttet til skolering av tillitsvalgte, ivaretagelse av medlemmer i enkeltsaker og til å videreføre et sekretariat som er stort nok til å drifte organisasjonen på en god måte.

Det koster penger å ha fagutvalg for ulike grupper av spesialprester, drive god skolering av tillitsvalgte på alle arbeidsplasser, ha forhandlingskraft og juridisk kraft til å ivareta enkeltmedlemmer, følge opp studentmedlemmer og ha en fagavdeling med fokus på kirkepolitikk, fagutvikling, videreutdanning og profesjonsetikk. En bredere medlemsbase vil sikre et bredere økonomisk grunnlag for organisasjonen.

Det andre poenget for meg handler om makt. Forhandlingsmakt, politisk makt og makt gjennom medbestemmelsen.

Et sentralt fokus for enhver fagforening er forhandlingsmakt. Å samle tre organisasjoner til én vil gi oss større forhandlingsmakt, særlig i KA-sektoren. Det store skillet i lønnsforhandlingene er ikke mellom gruppene prest, diakon og kateket. Det store skillet er mellom ansatte med lang utdanning og ansatte med ingen eller korte utdanninger. De tre organisasjonene forhandler sammen i dag, sammen med resten av Unio. Ved å samle oss kan vi koordinere oss sterkere før forhandlingen begynner, og i større grad legge premissene for forhandlingene. Per i dag er Presteforeningen stor i forhandlingene knyttet til rettssubjektet, men liten på lønnspotten for fellesrådene. Den nye organisasjonen – Profesjonsforbundet – vil ha sterke forhandlingsinteresser også i fellesrådssektoren.

I tillegg til forhandlingsmakt, er politisk makt også viktig for Presteforeningen. Mye politisk makt utøver vi gjennom Unio, men kirkepolitikken må vi selv ta ansvar for å påvirke. Som PF-leder har jeg gang etter gang blitt møtt med at jeg representerer en særinteresse. Det er delvis sant, selv om jeg mener at Presteforeningen har hatt langt bredere perspektiver enn den rene særinteressen. I de aller fleste kirkepolitiske spørsmål har vi dessuten vært enig med de to andre fagforeningene, men ved å slå oss sammen sikrer vi oss større legitimitet – ved at én stemme representerer brede interesser. Jeg tror at den som skal fylle min stol i framtiden, kan få enda større kirkepolitisk gjennomslag hvis man ikke bare representerer prestene, men tre av fire vigslede grupper i kirken.

Makt gjennom medbestemmelsen hører også med i bildet. Noen har sagt til meg at det hadde vært mer naturlig med en felles organisasjon hvis Kirkemøtet hadde etablert en felles arbeidsgiver for alle som jobber i lokalmenigheten. Det er et poeng jeg kan skjønne.

Med Kirkemøtets vedtak om samledelse og organisasjonsutvikling tror jeg imidlertid at en felles organisasjon raskt vil vise seg som et helt avgjørende verktøy for å ivareta våre interesser i den videre prosessen. Den nye organisasjonen vil ha medlemmer i begge arbeidsgiverlinjer, og den vil være mer egnet enn dagens Presteforening til å finne de løsningene som tjener arbeidsfellesskapet og kirken. For arbeidsgiver vil en slik organisasjon dessuten være helt umulig å overse – og det vil gjelde i begge arbeidsgiverlinjer.

Ingen fagforening er bedre enn sine tillitsvalgte. Dere som er her i dag vet at det er ikke alltid er kø for å ta på seg verv i Presteforeningen. En større organisasjon vil gi oss flere mulige tillitsvalgte. Og det vil gi oss et større fellesskap av tillitsvalgte som vi kan lære av, utveksle erfaringer med og bryne oss på.

Til slutt – og dette er det argumentet som ligger mitt hjerte nærmest: Jeg er sikker på at Profesjonsforbundet for prester, diakoner og undervisningsansatte vil bygge et sterkere kirkefaglig fellesskap.  

Jeg mener av hjertet at det i dag finnes, og at det noen ganger spilles på, motsetninger mellom diakoner, undervisningsansatte og prester som ingen av gruppene er tjent med. På samme måte som Presteforeningen bygger fellesskap mellom prester i dag, vil Profesjonsforbundet kunne bygge fellesskap av diakoner, undervisningsansatte og prester. Det gjør noe med oss når vi er mer sammen, blir bedre kjent og får bryne oss på hverandre.

Dette gjelder ikke bare for menighetsprester. Prestetjenesten i de ulike samfunnsinstitusjonen har et sterkt diakonalt preg. Jeg tenker en felles organisasjon også her vil kunne fremme profesjonssamarbeid og fagutvikling mellom prester og diakoner.

Presteforeningen er ikke ukjent med kraftige diskusjoner internt. Det er en av våre styrker. Det er gjennom de interne diskusjonene vi finner de samlende løsningene som vi kan fremme ovenfor arbeidsgiver. På samme måte som vi kan diskutere kraftig innenfor rammen av Presteforeningen, vil det helt sikkert blir kraftige diskusjoner i det nye Profesjonsforbundet. Noen ganger vil diskusjonene gå langs profesjonsgrensene, men jeg tror at vi raskt vil erfare at skillelinjene går på kryss og tvers av profesjonsgrensene og følger helt andre skillelinjer.

Jeg ønsker en ny organisasjon fordi jeg mener det er bra både for oss som arbeidstakere, for våre profesjoner, for kirken som organisasjon og for evangeliet at vi bygger et sterkere fellesskap mellom disse tre profesjonene som står sammen i kirkens førstelinje.

Diakoni og kateketikk er fagområder som står oss prester nært. Den enkleste måten å illustrere det på er å spørre seg: Hvem er kateket og diakon i de menighetene der disse stillingene ikke finnes. Jo, det er stort sett presten.

Prest, kateket og diakon er tre distinkte profesjoner som alle tre har sitt særpreg. Men det er søsterprofesjoner som har overlappende fag i sin utdannelse. Vi har det til felles at vi er vigslet og står under et særlig tilsyn av biskopen. Vi møter de samme menneskene på kirkens vegne og tjener på hvert vårt vis kirken og evangeliet. Det er vanskelig å se for seg tre profesjoner som står hverandre nærmere.

Og ja, det vil komme dager da vi savner et rom med bare prester, men jeg tror det vil åpne flere rom der vi vil glede oss over å være en mer mangfoldig organisasjon.

Jeg håper vi får en god diskusjon, og til slutt et overbevisende avstemningsresultat.

Rekrutteringskrise og teologisk kompetanse

Vi må snakke om rekruttering. Kirken står midt i en omfattende krise når det gjelder rekruttering av prester. Helt i begynnelsen av min ledertid var jeg på en konferanse for de nordiske presteforeningene. Et av gruppearbeidene handlet om rekruttering. Jeg satt sammen med 10 -12 prester fra de nordiske landene da noen kastet frem spørsmålet: Har du oppfordret dine barn til å bli prest?

Det store flertallet rundt bordet hadde ikke oppfordret sine barn til å bli prest. Og samtidig var det ingen av oss som mistrivdes med å være prest. Gjennomgående mente man likevel at framtiden for yrket virket såpass usikker – økonomisk og sosialt – at man håpet at egne barn fant et annet yrke.

Det er positivt at våre barn føler frihet til å bli hva de vil, også prest. I det store bildet er det mye bra med et samfunn der det ikke er slik at enkelte jobber følger visse familier. Samtidig er det ikke bra at så få unge ser på teologi som en attraktiv utdanning.

Når vi snakker om rekruttering, er det ofte noen som påpeker at det jobber alt for mange prester utenfor kirken eller i det kirkelige byråkrati. Under ligger det et budskap om at alle prester bør jobbe som prester. Det er jeg uenig i.

Tvert imot tror jeg det er viktig at ungdom kan se at teologi og presteerfaring, er utdannelse og erfaring som kan skaffe deg jobb i mange sektorer og ulike steder i kirken. For meg var det kjempeviktig da jeg valgte teologi, at jeg regnet med å ha mange typer jobber jeg kunne gå til.

Det er 20 år siden jeg var ferdig med studiene. På de 20 årene har vi fått et mer spesialisert utdanningsmarked, og med økt sekularisering i samfunnet og fallende medlemstall i kirken er det å studere teologi i seg selv blitt mer «sært». Da trengs det eksempler som viser fram mangfoldet av muligheter. Så jeg heier på alle prester som i perioder jobber med andre titler enn prest. I tillegg må vi vise fram mangfoldet av prestestillinger i menighetene, men også at vi finnes i Forsvaret, i fengsel, på sykehus, på sykehjem, på universiteter og i mange organisasjoner.

Menighetsstilling til alle studenter

Jeg vil gi en særlig utfordring til Den norske kirke. Som den største arbeidsgiveren for kommende prester, bør Den norske kirke være opptatt av å gjøre teologistudiet mer attraktivt for ungdom. Derfor har jeg et helt konkret forslag:

Alle teologistudenter bør – fra første dag på studiet – tilbys en deltidsstilling i Den norske kirke. De stillingene må med nødvendighet finnes i de byene der man tilbyr teologistudiet, og de bør finansieres av Den norske kirke nasjonalt. Det er helt urimelig at de bispedømmene der studiestedene er lokalisert, skal bære denne kostnaden alene. Teologistudentene skal til slutt ut i hele landet, og det å gjøre teologi attraktivt må være en nasjonal innsats.

Enda mer konkret vil jeg foreslå at alle teologistudenter fra første dag på studiet tilbys en 30 % stilling med 20 % arbeidsplikt.

Jeg ikke bare anerkjenner, men jeg krever farskapet til, ordningen Prest under utdanning. Denne ordningen innebærer at vi betaler second-career-studenter for å studere. Dette prinsippet tenker jeg nå bør overføres til de unge teologistudentene. Stort sett alle studenter trenger å jobbe ved siden av studiet. Jeg ser bare fordeler for Den norske kirke ved at studentene allerede i studietiden får kirkelig jobberfaring og erfaring med et kirkelig arbeidsliv. Jeg tror også det vil øke studentenes utbytte av studiene.

Det er etter min mening en god investering når Den norske kirke tilbyr de som får en prest-under-utdanning-stilling, inntil fire år der 40 % av stillingen er studier. Jeg tror det raskt vil vise seg å være en like god investering å tilby teologistudenter seks år med deltidsjobb der 10 % er knyttet til studier.

Både symbolsk og reelt mener jeg det er et viktig signal fra Den norske kirke at vi ikke bare er villige til å betale godt voksne for å kombinere jobb og studier, men at dette også tilbys dem som velger teologi som ung.

Mangfoldig kompetanse

Teologisk kompetanse er viktig. Det er imidlertid mer enn 20 år siden Kirkemøtet åpnet for at man kan bli prest med annen kompetanse enn cand.theol. Presteskapet – også de tillitsvalgte i Presteforeningen – er på disse 20 årene blitt mer mangfoldig når det gjelder kompetansebakgrunn.

Sist gang Kirkemøtet behandlet kvalifikasjonskravene, var i november 2021. Da fikk vi, blant annet på grunn av godt arbeid fra Presteforeningen, økt kvalifikasjonskravene til de som kommer inn i prestetjenesten med andre kvalifikasjoner enn cand.theol. De som blir prest etter at de er 35 år og har en mastergrad, må nå ha 120 studiepoeng teologi pluss 60 studiepoeng praktikum i eller utenfor mastergraden. De som kommer inn i yrket på bakgrunn av særlige kvalifikasjoner, må ha 60 studiepoeng teologi og et års praktikum. Ingen som blir prest i Den norske kirke, er dermed uten teologisk kompetanse.

I og med ordningen Prest under utdanning forutsetter jeg at de fleste second-career-prester i framtiden vil ha minst 120 studiepoeng teologi og praktikum i eller utenfor en mastergrad.

I tillegg er det slik at de som blir prester midt i yrkeslivet, ikke er uten annen erfaring og kompetanse. Tvert imot vil mange av dem samlet sett ha langt flere studiepoeng enn meg. De kommer dessuten med en erfaring som ofte vil berike deres prestetjeneste.

Før jeg begynte på teologistudiet, jobbet jeg et år som sivilarbeider på et barnehjem og et år som assistent i skolen. Jeg har ofte tenkt at de to årene ga meg kompetanse og erfaring som jeg har hatt mye glede av som prest – i møte med skoleverket og i møte med barn som har det tøffere enn de fleste. Det har gitt meg en innsikt som mine studiepoeng i kateketikk ikke ga meg.

Rekrutteringskrisen tvinger oss til å tenke mer åpent om rekruttering. Men mer enn bare tvang tenker jeg at vi skal se det som en berikelse at vi har fått et mer mangfoldig presteskap, også når det kommer til kompetanse. Jeg vil oppfordre alle prester – uavhengig av hvilken utdanning man kommer med – til å være mer nysgjerrig på hva kollegaen kan som du kan lære av.

Hva er en prest?

For hva er egentlig en prest? Til syvende og sist er ikke definisjonen på en prest hva slags utdannelse man har.

Da er vi tilbake til den dagen jeg gikk opp til alteret i Oslo domkirke’ og til den dagens du gikk opp i prosesjon der du ble vigslet til prest.

Det som gjorde oss til prest, var det som skjedde der. Vi kom med våre liv, vårt kall og vår kompetanse. Men det var liturgien som gjorde oss til prest. Formaningen og løftet. Håndslaget, håndspåleggelsen og forbønnen. Og biskopens erklæring:

«Så erklærer jeg at du er rett kalt prest i vår kirke, med den myndighet og det ansvar som hører til ditt hellige kall, etter Guds ord og vår kirkes ordning.»

Da vi gikk ut, gikk vi med et oppdrag: Rekke mennesker nåden, gjennom forkynnelse, i dåpen, i nattverden og i sjelesorg.

Midt i alt som handler om tariff og medbestemmelse, rekruttering og organisering, la oss aldri glemme dette: Vi er kalt og sendt – med et stort og inspirerende oppdrag. Vi skal være «hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere» (1. Peter 5,1-4).

Takk for meg!