Foto: Kristianne Marøy

Foto: Kristianne Marøy

Konferanserapport: Religiøs helbredelse i dag

av Per Anton Leite, sokneprest i Stjørdal

Dagskonferansen Religiøs helbredelse i dag, satte etter mitt skjønn et meget viktig tema på kartet. Arrangør var forskningsgruppa, Religion, kropp og helse i globale kontekster (RelHealth), som består av forskere fra VID vitenskapelige høyskole og Universitetet i Stavanger. Jeg vil i denne artikkelen gi en kort framstilling av det som har surret i hodet mitt etter konferansen.

Religiøs helbredelse – og utfordringer fra praksis

Professor Jan Olav Henriksen fra MF vitenskapelige høyskole, hadde først en forelesning der han gav en oversikt over temaet. Han åpnet med å slå fast at religion er praksis. Det handler ikke bare om hva folk tror, men om hva de gjør.

Henriksen trakk også noen historiske linjer. Han viste til at kirken har hatt helbredelse i fokus helt fra starten, fordi Jesus helbredet. Han siterte også Amanda Porterfield som i sin bok “Healing in the history of christianity”, hevder at en av grunnene til at kristendommen hadde suksess fra starten av var at den har vært effektiv i forhold til å formidle frelsesgoder, dvs bl.a helbredelse, men selvfølgelig også andre diakonale uttrykk for omsorg for mennesker.

Med støtte fra flere teologer, mente Henriksen at en viktig årsak til helbredelsens plass i religiøs praksis, er at de fleste religioner har som utgangspunkt at det er et eller annet galt med vår tilstand som mennesker. William James kaller dette for “wrongness”. Denne tilstanden er dét religionene søker å gjøre noe med. Sykdom kan da ofte sees som et uttrykk for denne “wrongness”, og det blir derfor naturlig at helbredelse blir en del av den religiøse praksisen.

Henriksen hevdet videre at han ikke så noen grunn til å skille sterkt mellom helbredelse i kristen sammenheng og andre religioner. Det han imidlertid var sterkt kritisk til var praksisen med å tilby forbønn mot betaling, fordi dette forkludrer forståelsen av Guds gode gaver og nåde.

Min opplevelse var at Henriksens innledningsforelesning gav et godt grunnlag for de videre innleggene på konferansen. Disse innleggene var i hovedsak framstiling og refleksjon rundt egen og andres praksis.

Kristen helbredelse – religiøs helbredelse?

Et spørsmål jeg satt med under Henriksens innledningsforelesning ble ytterligere forsterket ifbm hans innlegg om sin egen praksis med varme hender. Det spørsmålet jeg satt med var hvorfor han mente at det ikke var nødvendig med et skarpt skille mellom kristen helbredelse og annen religiøs helbredelse?

Henriksen fortalte at han i en alder av femti år oppdaget at han hadde såkalt varme hender, noe han omtalte som Guds femtiårsgave til ham. Når han videre fortalte om sin praksis med dette gav han uttrykk for at bønn hadde en svært liten plass i den. Slik jeg ser det virker det som helbredelsespraksisen da knyttes sterkere opp mot den overnaturlige gaven han har fått, framfor at praksisen forankres i bønn om helbredelse i Jesu navn, slik vi ser at praksisen var i NT.

Dette kan på ett vis forklare hvorfor Henriksen ikke ser det som nødvendig å skille mellom kristen helbredelse og annen religiøs helbredelse. Dersom rammen eller forankringen ikke blir viktig kan en kanskje se for seg at helbredere i andre religiøse sammenhenger også har fått sin gave fra Gud? I så tilfelle vil vel disse være å anbefale på lik linje med kristne helbredere? Slik jeg ser det vil dette være et brudd på nytestamentlig praksis.

Bønn om helbredelse – ulike praksiser

Videre på konferansen delte Dialogprest Silje Trym Mathiassen fra sitt arbeid med forbønnsgudstjenester med særlig vekt på bønn om helbredelse. Et viktig tiltak, slik jeg ser det, for å alminneliggjøre bønn om helbredelse blant folk flest. Et viktig spørsmål som også ble drøftet en del var om helbredelsesbønn har vært en forsømt del av praksisen i kirker og bedehus? Både Trym Mathisen og Hanne Therese Loftesnes, fra IMI-kirken, hevdet at det var et sterkt behov for å løfte dette fram på en mye sterkere måte enn det tradisjonelt er gjort.

Funksjonshemmedes og kronisk sykes erfaringer

Det viktige spørsmålet til slutt var hvilke erfaringer funksjonshemmede og kronisk syke sitter med i forhold til dette temaet? Anna Rebecca Solevåg fra Nettverk for funksjonshemming og teologi, fortalte om hvordan mennesker med funksjonshemming noen ganger følte seg som mål for ivrige kristne på helbredelsesjakt, og oppfordret til varsomhet og ydmykhet i møte med mennesker.

Alt i alt var dette en meget interessant konferanse som satte fokus på et viktig tema. Slik jeg ser det, etter å ha jobbet som prest i Den norske kirke i 13 år, er det nok riktig at bønn om helbredelse er en ganske forsømt del av arbeidet i vår kirke. En kan gjerne si at det skjer mye i det stille, og det er nok fortsatt sant, men min erfaring er at det som ikke snakkes om, det forsvinner. Så jeg tror det er viktig at vi løfter dette temaet i våre sammenhenger igjen, og frimodig forkynner helbredelsens mulighet, samtidig som vi fortsetter å ha fokus på hva som er sunn praksis.