Foto: Kristianne Marøy
Folkekirkelig sjelesorg
Sjelesorg?
Jeg er i denne artikkelen opptatt av presters arbeidsområde ”samtale”. Jeg ønsker å reflektere over menighetspresters arbeid med samtaler, og særlig de samtalene der menighetsprester møter den såkalte ”folkekirken”. Jeg vil forsøke å vise hvordan samtalefeltet i menighetspresters arbeidssituasjon til dels ser annerledes ut enn hos institusjonsprestene, og at denne annerledesheten kan komme til å kreve et noe annerledes eller utvidet faglig arbeid med samtaler. Dessuten skriver jeg i et forsøk på å ta alvorlig det særpregede ved å være folkekirkeprest.
Presters arbeidsområde ”samtale” har særlig blitt arbeidet med i fagfeltet sjelesorg. Presters samtaler kalles av mange sjelesorg, nesten uansett hvilken karakter samtalene har. Det fins forskjellige svar på hva ordet sjelesorg betegner, hvem som bedriver sjelesorg, hvilke former fenomenet finnes i og hvilket innhold det har. Jeg vil for egen del innledningsvis slå fast at ordet og virksomheten utvilsomt hører hjemme i en kirkelig kontekst, og at mange forbinder det med en form for samtale.
En samtale omfatter to eller få mennesker. Kirken har alltid hatt en form for tjeneste i møte med den enkelte. Den har oppigjennom århundrene vært utformet på forskjellig vis, og et historisk arbeid med tradisjonen har beskrevet dette som en firfoldig tjeneste – en helbredende, støttende, veiledende og forsonende tjeneste (se f.eks. Okkenhaug 2002). Vekten har til forskjellige tider ligget på forskjellige sider av dette ”firfoldet”. Gjennom lange tider i middelalderen lå vekten særlig på den forsonende tjenesten ved fokuset på skriftemålet. Nå til dags har vekten lenge ligget på den helbredende tjenesten gjennom presters hjelpende samtaler i terapeutisk ånd. Den kerygmatiske sjelesorgtradisjon kan sies å stå i den veiledende tjenestens tradisjon. Jeg leter etter en forståelse av sjelesorg som tar alvorlig mangfoldet av samtaler i menighetsprestens liv. Dette må kanskje være en forståelse som kan romme alle disse fire tradisjonelle tjenesteformer i møte med enkeltmennesket, og antagelig flere til. Samtidig ønsker jeg meg en forståelse som på en troverdig måte kan gjøre sjelesorg tilgjengelig for og åpen for hele kirken. Mitt bud på en forståelse av sjelesorg er ikke revolusjonerende, flere aktører i nordisk sjelesorgfaglig sammenheng har inspirert meg i arbeidet med å finne ”min formulering” (O.Wikström 1990, L.G.Engedal 1994, Harbsmeier/Raun Iversen 1995). Jeg vil foreslå følgende:
Sjelesorg er en samtale om eksistensielle tema som et (eller flere) menneske(r) ber om eller inviteres til i fortrolighet med en profesjonell annen, i noe som kan forstås som en kirkelig kontekst.
Artikkelen videre begrunner og utdyper dette forslaget til beskrivelse av hva ”folkekirkelig sjelesorg” er.
Jeg skriver om ansatte presters arbeid med sjelesorg, vel vitende om at sjelesorg er et av kirkens arbeidsområder hvor det allmenne prestedømmet har stått sterkt gjennom lang tid. At jeg skriver om presters arbeid med sjelesorg, betyr ikke at dette poenget er oversett eller underkjent, bare at det akkurat nå er ute av mitt fokus.
Presten, arbeidsstedet og samtalene
Å være prest er først og fremst å være forkynner, ritualforvalter og samtalepartner. Disse arbeidsområdene er sentrale i flere forskjellige typer prestestillinger. Likevel er det noen forskjeller på det vi kan kalle de to ”hovedstedene” for presters arbeid: å være prest på forskjellige slags institusjoner som f.eks. sykehus eller fengsel, og å være prest i menighet. Forskjellen gjelder både vektleggingen av arbeidsområdene, og innholdet i dem; hva man gjør mest av, og hvordan arbeidet på de forskjellige feltene arter seg.
Både menighets- og institusjonsprester er sjelesørgere. KIFO-rapport nr.13 ”Lærdommer utenfra” påpeker at institusjonsprester ”i meget stor grad” identifiserer seg med rollen som sjelesørger (Hansen og Huse 2001). Det er naturlig ettersom institusjonsprester i sykehus og fengsel o.l. vanligvis bruker en betydelig del av sin tid på samtaler, og forholdsvis mindre tid på ritualer og forkynnelse. PIA-stiftelsens undersøkelse av menighetspresters levekår (PIA-stiftelsen 1999) dokumenterer på sin side at også mange menighetsprester identifiserer seg med rollen som sjelesørgeren. Tallene som oppsummerer deres tidsbruk på ulike arbeidsoppgaver, viser imidlertid at de bruker ca.10 t i gjennomsnitt på kasualsamtaler, hus- og sykebesøk, mens de bruker ca. det dobbelte antall timer på forberedelse og gjennomføring av gudstjenester og kirkelige handlinger. Flere av menighetsprestene som intervjues i ”Presterollen” (Almås m.fl. 1989) mener at det de bruker mest tid på er nettopp kontakten med mennesker i forskjellig form, mens forberedelse og gjennomføring av gudstjenester og kirkelige handlinger kommer som nummer to i deres opplevelse av yrkeslivet. Andre av de intervjuede opplever at det sistnevnte tar mest tid. Bildet er altså ikke helt entydig, men vi kan slå fast at også menighetsprester er sjelesørgere, om enn ikke i så kvantitativ stor grad som institusjonsprestene.
Samtalene i en institusjonsprests hverdag er selvsagt av mange forskjellige slag. Det er likevel karakteristisk at man som prest f.eks. på sykehus, i fengsel eller i Kirkens bymisjon, forventer å møte mennesker med behov for omsorg og hjelp, mennesker i en utsatt livssituasjon, mennesker som er mer opptatt av eksistensielle spørsmål i sin konkrete livssituasjon enn de fleste som lever i den jevne hverdagsligheten. Institusjonsprester deltar også i hverdagslige samtaler om mindre sorger og gleder, vær og vind, men må være innstilt på å møte kriser og fortvilelse, utsatthet og hjelpeløshet.
Fagutviklingen innen sjelesorg i Norge fra 1950-tallet og fram til i dag, har for en stor del foregått i regi av nettopp institusjonsprestene. Dette skyldes ikke minst at de som har arbeidet med PKU har bidratt til å skape et aktivt fagmiljø med fokus på sjelesorg blant institusjonsprester. Denne fagutviklingen har naturlig nok hatt et særlig fokus nettopp på samtaler med mennesker i en utsatt livssituasjon. Det kan imidlertid diskuteres om dette er et fyldestgjørende faglig arbeid i forhold til all sjelesorg. Howard W. Stone gjør i en artikkel i Journal of pastoral care rede for en undersøkelse han har gjort, som viser at mye av teorien knyttet til sjelesorgfaget, som er frambrakt de siste årtiene i forrige århundre, ikke uten videre kler og er nyttig i møte med de samtaleutfordringene en menighetsprest møter (Stone 2001). I motsetning til dette kommenterer tidligere lærer i sjelesorg ved Det praktisk-teologiske seminar, Hans Stifoss-Hanssen, sin egen tekst slik i en artikkel i Tidsskrift for sjelesorg – ”Det jeg skriver om tar først og fremst utgangspunkt i situasjonen til den heltidsansatte sjelesørgeren (sykehusprest el. lign.), men det bør være relevant også for menighetsprester” (Stifoss-Hanssen 1990). Det kan være riktig nok. All den gode teori og praksis om og i sjelesorg som er utviklet blant institusjonsprester, er overførbar og nyttig for menighetsprester. Også menighetsprester samtaler med mennesker i utsatte livssituasjoner. Men det kan hende at også Stone har et poeng, det er ikke sikkert det er tilstrekkelig. Menighetspresters samtalefelt er videre enn som så.
Menighetspresters samtaler
Menighetsprester snakker med mennesker både i hverdag og krise, i glede og sorg, om eksistensielle spørsmål og praktiske utfordringer. Mange av menighetspresters samtaler knytter seg til gjennomføring av kirkelige handlinger, dåp, vigsel og gravferd. De møter mennesker som trenger støtte i en kritisk situasjon, men også mennesker med andre slags behov eller ønsker. En forsøksvis oversikt over menighetspresters samtaler kunne se slik ut:
- Samtaler bestilt av eller tilbudt en person som på en eller annen måte oppfatter seg i en utsatt situasjon, trenger akutt hjelp, er i krise
- Omsorgsfulle samtaler presten selv tar initiativ til, som f.eks. samtaler med eldre og syke som ikke selv har bestilt slik samtale, oppfølgingssamtaler med sørgende, samtaler i forlengelsen av tilfeldige møter.
- Samtaler bestilt av eller tilbudt en person som vil snakke om noe som oppleves viktig/eksistensielt, men som ikke kjenner seg spesielt utsatt eller i krise.
- ”Åndelig” veiledning i en eller annen form, forstått f.eks. som samtaler med mennesker om teologiske spørsmål eller det som muligens kan kalles spesifikke trosspørsmål
- Kasualsamtaler, som kan sees som en gruppe, men like gjerne legges inn under andre felt, for eksempel diakonale samtaler.
- Prat – på butikken, på kirkekaffen, på bussen
Hvis det som sagt over er riktig, at fagutviklingen i sjelesorg har hatt et særlig fokus på samtaler med utsatte, peker mangfoldet av samtaler som beskrevet over på en sannsynlig mangel i vårt faglige arbeid på sjelesorgfeltet. Et blikk på temaoversikten over artikler publisert i Tidsskrift for sjelesorg de siste tjue åra, kan delvis bekrefte dette. Med fare for å gjøre bladet og forfatterne urett, kan jeg ikke unngå å legge merke til at f.eks. antall artikler om ”Sykdom, sorg og katastrofer” er omtrent det dobbelte av de som plasseres under tema ”Menighet”. Det kan ut fra dette virke rimelig å anta at de hverdagslige samtaleutfordringene som møter presten i folkekirken, i mindre grad er behandlet i artiklene enn utfordringer knyttet til f.eks. kriser.Samtalens tema og form bidrar til prestens valg av rolle, men man kan også tenke seg at presten inntar en rolle som styrer samtalen. Inspirert av den psykoterapeutiske fagutviklingen fra Freud og utover i forrige århundre inntok prester og andre sjelesørgere en ny posisjon i samtalen med en selvforståelse som hjelpere, og med større oppmerksomhet på sin egen makt som samtalepartner. Dette er og var en viktig ettertanke i møte med mennesker som kjenner seg særlig utsatte og sårbare, og er dermed ikke minst viktig som rolleforståelse for institusjonsprester. Det kan derimot bli avgrensende og problematisk for menighetsprester i andre typer samtaler, hvis dette er den enerådende forståelsen av hva sjelesorg er, og hvordan en sjelesørger bør opptre.Det er dog verdt å legge merke til at det kan se ut til at trenden i fagutviklingen er i ferd med å snu. Berit Okkenhaug har skrevet den nyeste innføringsboka på norsk i sjelesorg (Okkenhaug 2002). Den framstår som viktig materiale for å forstå dagens norske sjelesorg, også fordi hun sitter og har sittet i sentrale posisjoner i det sjelesørgeriske fagmiljøet. Hun har vært lærer i sjelesorg på Menighetsfakultetets praktikum, og er nå redaktør for Tidsskrift for sjelesorg. Okkenhaug virker minst like opptatt av menigheten som av institusjonene som sjelesorgens sted. Hennes avsnitt ”Et blikk på dagens sjelesørgeriske landskap” (Okkenhaug 2002 s.33) påpeker at sjelesorg i dag utøves ”i ulike sammenhenger og på ulike steder”. Sjelesorg i menighetene og de kirkelige ansattes ”brede kontaktflate” omtales spesielt, om enn kort, i dette avsnittet. Den brede kontaktflaten er et karakteristisk trekk ved livet som folkekirkeprest.
Presten og folkekirken
Parallelt med den faglige utviklingen av sjelesorg i andre halvdel av 1900-tallet, forandret kirken i Norge seg. Med røtter tilbake til pietismens påvirkning i norsk kirkeliv, vekkelsene på 1890-tallet og innføringen av den kirkelige rådsbevegelsen fra 1920 og framover, endret menighetslivet seg mange steder. Forandringen bestod bl.a. i at det ble til som et eget ”liv”. Kirken forandret seg til å bli et sted for aktivitet og sosialt liv ved siden av livet i lokalmiljøet forøvrig. Begrepet ”kjernemenighet” oppstod, og er gått inn i allment kirkespråk. Begrepet betegner som nevnt de menneskene i en menighet som går ofte på gudstjeneste, gjerne flere ganger i måneden, og som også bruker kirken til andre religiøse eller sosiale aktiviteter. Samtidig har altså ”de andre”, de utenfor kjernemenigheten, de som primært søker til kirken ved livsriter og høytider, fått sitt eget navn: folkekirken eller folkekirkemenigheten.
Mange menigheter i Norge har nesten ingen menighetskjerne. De som kommer til kirken, er de som har et ærend der. De skal døpe et barn, gifte seg eller begrave en av sine kjære. I andre menigheter fylles kirken av omtrent de samme 50, 100, 200 menneskene søndag etter søndag, i kombinasjon med at noen kommer fordi de har dette nevnte ærendet. Av dette kan vi slutte at alle prester i menighetstjeneste uansett hva de for øvrig er eller tenker at de er, også er ”folkekirkeprester”. Deres forkynnelse, gudstjenestefeiring og samtalevirksomhet foregår i møte med en stadig skiftende menighet, en menighet de ikke uten videre vet hva vil. Jeg vil forsøke å presisere nærmere hva dette kan bety for hvordan man kan formulere en forståelse av sjelesorg.
Første skritt mot en folkekirkelig sjelesorg er å ta alvorlig menneskene i folkekirken, både ved å akseptere deres måte å organisere sitt forhold til Gud og kirken på, og ved å anta at de har en egen vilje i forhold til samtalen med presten i det øyeblikket man står eller sitter overfor hverandre. Til tross for at ”folkekirke” brukes som positiv merkelapp på vår kirke (se f.eks. visjonen i Strategiplan for Den norske kirke 2005-2008), er respekten for det folkekirkelige valg av form for kirkeliv og kirketilhørighet ikke alltid framtredende. Det er et allment akseptert, men også problematisk synspunkt at folkekirkemenigheten bør være på vei inn i kjernemenigheten. Sett fra folkekirkesiden kan dette framstå som manglende forståelse for en annen måte å organisere sitt religiøse liv på. Mennesker kan finne sine ”omsorgsfulle fellsskap” andre steder, samtidig som de ser stor verdi av det kirkelige fellesskapet i ny og ne.
Hans Stifoss-Hanssen skriver i artikkelen ”Prest eller terapeut – en falsk motsetning?” (Stifoss-Hanssen 1990) at sjelesorgens møte med det terapeutiske fagområdet har bidratt til å åpne sjelesorgsamtalen for flere tema enn det som har med det religiøse å gjøre. Når mennesket selv i den konfidentsentrerte samtalesituasjonen får bestemme hva hun vil snakke med presten om, må presten være beredt til å åpne seg for de fleste livsområder. Jeg tror en slik fundamental åpenhet er nødvendig på veien mot en forståelse av sjelesorg som kler folkekirkepresten. I Stifoss-Hanssens prosjekt er åpenheten i forhold til tema stor, men likevel begrenset av prestens rolle som hjelper slik den ble uttrykt gjennom beskrivelsen av sjelesorgfaget i forrige versjon av studieplanen for Det praktisk-teologiske seminar (2005). Sjelesorg ble der definert som en ”hjelpende samtale”, og som ”livshjelp i samtaleform til et medmenneske i en utsatt livssituasjon”. Folkekirkelig sjelesorg må, sett i lys av mangfoldet av samtaler, gi rom ikke bare for forskjellige tema, men også for andre typer samtaler, rolleforståelser og måter å snakke sammen på.
Åpenhet i forhold til behov og tema i samtalen er ikke minst en rimelig følge av at den andre i en folkekirkelig samtalesituasjon som regel er en fremmed, ikke bare som person, men også i forhold til hvilket ærend han eller hun har. Et karakteristisk trekk ved den folkekirkelige sjelesørgerens arbeid er uvisshet eller uvitenhet. Man vet ikke hvem man møter, eller hva vedkommende vil. Videre er det slik at samtalene oftere er kommet i stand ved prestens initiativ enn motsatt. De er oftere knyttet til en gjennomføring av en livsrite, enn til et problem mennesket finner det naturlig å oppsøke presten for å få løst eller drøftet. Den andres forhold til kristen tro og et evt. ønske om å snakke om den, er ukjent. Møtet mellom prest og den andre er like ofte uplanlagt som planlagt. Det gjelder ved samtaler som oppstår på veien eller i butikken, men også i forhold til samtaler ved kasualia, der presten sjelden er valgt av den andre.
I samme artikkel som over (Stifoss-Hanssen 1990), tar Stifoss-Hanssen fatt i ”Illusjonen om det religiøse områdets enhet”, og hevder at ”det religiøse området er komplekst”. Hans refleksjoner understreker behovet for åpenhet i møte med den eller de andre. Presten kan ikke forutsette at han snakker samme religiøse språk som sin samtalepartner, selv om han møter en man oppfatter som et medlem i kjernemenigheten, poengterer Stifoss-Hanssen. Dette like lite som en fra folkekirkemenigheten vil jeg føye til. Anders Olivius (Olivius 1996) er inne dette når han beskriver dåpssamtalen som et møte mellom kirkens og foreldrenes teologi. Ved dette uttrykkes slik jeg ser det en tydelig respekt for den andres eget engasjement og synspunkter.
Folkekirkelig sjelesorg
Jeg har ønsket å finne fram til en sjelesorgforståelse som er åpen nok til å romme folkekirkeprestens virksomhet, og samtidig avgrenset nok til fortsatt å gi virksomheten et innhold som ikke er ”alt” eller ”alle samtaler ført av en prest”. Som sagt innledningsvis er mitt forslag dette:
Sjelesorg er en samtale om eksistensielle tema som et (eller flere) menneske(r) ber om eller inviteres til i fortrolighet med en profesjonell annen, i noe som kan forstås som en kirkelig kontekst.
I de følgende avsnittene utdyper jeg noen av begrepene i denne beskrivelsen.
samtale: Jeg har valgt å si at sjelesorg er samtale. Samtale er her forstått i sin allmennbetydning, en utveksling mellom to eller flere, hvor alle kan få komme til orde, alle parter lytter og snakker. Tradisjonen har kjent andre former for sjelesørgerisk virksomhet. Skriftemålet dominerte lenge presters virksomhet på området, og i noen tider mer som rituelt enn som samtalende fenomen. Påvirkningen fra terapeutisk virksomhet har bidratt til å øke avstanden mellom den allmenne samtalen og sjelesorgsamtalen. Gjennom å være samtale allment forstått får sjelesorg en viktig plass i praktisk-teologisk virksomhet, den er stedet hvor alle kan få komme til orde med sin tro og sitt liv, et sted for å lære om hverandres tro og liv. En slik forståelse peker dessuten i retning av en mulig gjensidighet mellom partene i samtalene, i større grad en hva en terapeutisk samtale inviterer til. Det alminnelige og gjensidige ved samtaler som kalles sjelesorg begrenses riktignok av deltakernes forskjellige roller, men mer om dette under (se en profesjonell annen).
eksistensielle tema: Bruken av dette ordet avgrenser mot annen samtale med profesjonelle i kirkelig kontekst, og også mot småprat på kirkekaffen. Eksistensielt betyr i denne sammenhengen flere ting: Seriøst eller alvorlig eller viktig. Betydningsfullt for livet. Livstolkende. Meningsfylt. Ordet åpner dessuten sjelesorgen utover samtalen om tro i smal kirkelig betydning. Begerepet ”eksistensiell” favner vidt.
et (eller flere) menneske(r): Sjelesorg er ofte forbundet med samtalen mellom to: presten/den kristne og den andre/konfidenten. Realiteten både i folkekirke og kjernemenighet, og på institusjon også for den saks skyld, er ofte at flere er til stede. Det er mer vanlig enn uvanlig i kasualsamtalene. Det er selvsagt naturlig når temaet i samtalen er samliv. Det er ofte en pårørende til stede når presten besøker en syk. En vesentlig sjelesørgerisk kompetanse som kanskje har fått for liten faglig oppmerksomhet, er å kunne samtale med grupper av mennesker.
ber om eller inviteres til: Formuleringen lar kasualsamtalene bli en naturlig del av sjelesorgfeltet, samtidig som den setter fokus på at det også er presten (eller en annen) som tar initiativ til en del andre samtaler, som f.eks. det jeg over kaller diakonale samtaler. Denne type samtaler stiller krav til forståelse for den andres signaler – er dette en person som ønsker å snakke med meg eller ei? De er viktige og mange samtaler i presters liv og ”fortjener” dermed en plass i faget som tradisjonelt har arbeidet med presters samtaler.
i fortrolighet: Et historisk og fortsatt viktig kjennetegn ved sjelesorgen.
en profesjonell annen: Jeg har over gjort klart at jeg tenker på og skriver om prestens samtalevirksomhet. Formuleringen her gir en selvsagt plass for andre slags sjelesørgere i virksomheten. Jeg forstår presters og andre sjelesørgeres profesjonalitet først og fremst som en form for gjennomtenkthet i forhold til egen rolle. Hovedinnholdet i gjennomtenktheten knytter jeg til ansvarlighet i forhold til å bidra til en god samtale, ikke minst gjennom å ha et bevisst forhold til egen rolle og potensielle maktposisjon, og i forhold til å vite hvem som sine behov som er i fokus i samtalen.
kirkelig kontekst: Med dette settes samtalene det snakkes om, inn i en ramme, og avgrenser dem fra all verdens eksistensielt viktige samtaler. Sjelesorg er en kirkelig virksomhet. Formuleringen er også et uttrykk for et ønske om å holde sjelesorgen i ”ordnede former” som en allment tilgjengelig kirkelig tjeneste. Den foregår i menighetenes virksomhet, og i organisasjonsliv knyttet til menighetene, som f.eks. Kirkens SOS. Dette kan være et viktig poeng f.eks. i forhold til å bevare sjelesorgen som en gratis tjeneste tilgjengelig for alle kirkemedlemmer. Etter mitt syn er dette et stort gode ved folkekirkeprestens geografisk utbredte tjeneste, som i bunn og grunn kan knyttes til visjonen om at evangeliet skal være fritt tilgjengelig for alle.
Denne beskrivelsen av sjelesorg sier ingenting om den eller de andre i samtalen, utover å slå fast at den eller de er der. Jeg har over karakterisert denne som ”fremmed”. Hva som er deres behov eller ønsker i samtalen, må avdekkes gjennom samtalen. Ved kasualsamtalene har presten selvsagt noen antagelser med seg, foruten det som står på hans eller hennes egen agenda. Men både disse og ikke minst andre samtaler som oppstår, må defineres i møtet mellom prest og den eller de andre.
Kompetanse
På bakgrunn av det som er skrevet over, framstår det som en vesentlig kompetanse for prester i samtale å kunne skjelne. Skjelne mellom forskjellige samtaler og sin egen rolle i dem, og øve seg opp i å skjelne mellom samtaler som er sjelesorg og samtaler som ikke er det. Skjelne mellom samtalepartnere. Forståelsen av den enkelte samtalen bidrar til å styre valg av rolle. Det er forskjell på å være krisehjelper, likeverdig samtalepartner, rådgiver, omsorgsperson, lærer og veileder. Disse og flere roller er mulige å innta i en sjelesorgsamtale. Skjelningen mellom sjelesorg og ikke-sjelesorg er viktig for å sette prest og menighet fri til å snakke sammen også i vennlig mellommenneskelighet, uten at den ene trenger å innta en mer ansvarlig rolle enn den andre. En hjelp til å skjelne kan hentes hos Beate Indrebø Hovland (Hovland 2005). Hun ber oss som samtalepartner stille oss noen spørsmål i det profesjonelle møtet med en annen, og to av dem er disse: Hvem er jeg, og hvilken rolle tilskriver jeg den andre? Spørsmålene hører hjemme før en hver samtale. I all sin enkelhet kan de to spørsmålene drive fram både en selverkjennelse og plassering i passende rolle av en selv, og en åpenhet overfor den andre og hva vedkommende nå måtte ville deg.
Evnen til å skjelne henger altså sammen med synet på seg selv og den andre, som etter mitt syn er vårt viktigste yrkesetiske innsteg som prester. Hvor er jeg, hvem er jeg og hva skal jeg her? Hvem møter jeg, og hva vil hun med meg? Slike spørsmål bør følge en prest på vei til, og i en samtale, men også i andre situasjoner hvor man omgås mennesker. Å leve med disse spørsmålene er å bli yrkesetisk kompetent. Vi møter en mengde varierende situasjoner. Åpenhet for den andre og fleksibilitet i forhold til å forstå og tilpasse seg situasjonen, er umistelige egenskaper for en prest.
Jeg tror videre det er et godt prosjekt for prester i samtale å ikke gjøre seg selv og samtalen ualminnelig, men snarere alminneliggjøre mest mulig. Den profesjonaliserte samtalekompetansen bygger på den hverdagslige evnen til å snakke med andre. Denne må gjennomtenkes og kanskje raffineres til å bli på sitt beste, men den trenger ikke grunnleggende forandres.
Til slutt
Den åpne folkekirken vil være åpen for alle. Å gjøre kirken og kirkens tjenester tilgjengelig for alle, handler mye om språk. I kirken har det lenge vært drevet ap med ”kanaans språk”, bedehusspråket, det kristelige språket. Likevel fins fortsatt mye uforståelig språkbruk blant kirkens ansatte. Vi kan ikke regne med at alle har forhold til vårt teologiske og indrekirkelige vokabular. Vi må selv ta ansvar for å gjøre oss forstått, og gjøre vårt for å forstå andre. I forlengelsen av dette kan det være på sin plass med en kort kommentar til selve ordet sjelesorg som fagbetegnelse. Ordet har en lang kirkelig tradisjon, og kan sånn sett være bevaringsverdig. Det er likevel et spørsmål om det ikke kommuniserer så dårlig utover den indre kirkelige og faglige krets at det bør skiftes ut med et annet ord. Ikke minst hvis man som prest vil gjøre seg tilgjengelig for folkekirken som samtalepartner, kan det være fornuftig å bruke et språk utad som er umiddelbart og allment forståelig. Det er imidlertid vanskelig å finne fram til et godt forslag. Begrepet ”samtale” framstår som et veldig vidt alternativ, mens forslaget ”samtalemetodikk” blir svært avgrensende. Jeg oppfordrer meg selv og andre til å jobbe videre med saken.
Litteratur:
Engedal, Leif Gunnar: Guds hjerte og menneskets sjel i Tidsskrift for sjelesorg 2-3/1994
Harbsmeier, Eberhard og Raun Iversen, Hans: Praktisk teologi København 1995
Hansen, Cathrine og Huse, Morten: Lærdommer utenfra, KIFO-rapport nr.13, Trondheim 2001
Hovland, Beate Indrebø: ”Så ta da mine hender og led meg fram”? Om veiledning, menneskesyn og profesjonsetikk i Strategier for gjensidighet, Det praktisk-teologiske seminars skriftserie Oslo 2005
Olivius, Anders: Att möta människor, Stockholm 1996
Okkenhaug, Berit: Når jeg ser ditt ansikt Oslo 2002
PIA-stiftelsen (stiftelsen Prest i Arbeid): Menighetspresters levekår, 1999
Stifoss-Hanssen, Hans: Prest eller terapeut – en falsk motsetning? i Tidsskrift for sjelesorg 1/1990
Stone, Howard W.: «The Congregational Setting of Pastoral Counseling: A Study of Pastoral Counseling Theories from 1949-1999.» The Journal of Pastoral Care, 2001, Vol.55, No. 2,181-196.
Strategiplan for Den norske kirke 2005-2008, http://www.kirken.no/Materiell/strategi05_08.cfm
Wikström, Owe: Den outgrundliga människan Gøteborg 1990