Bokomtale:Forkynnelse for barn og voksne. En studie av sju gudstjenester i trosopplæringen.

Tone Stangeland Kaufman (red): Forkynnelse for barn og voksne. En studie av sju gudstjenester i trosopplæringen. IKO 2021

Hvordan skjer og erfares forkynnelse som praksis i gudstjenester der et trosopplæringstiltak inngår?

Som sokneprest har jeg regelmessig gudstjenester der trosopplæringstiltak inngår, og der barn og voksne er til stede sammen. Jeg har også gjort meg mange erfaringer med å samarbeide med kollegaer om forkynnelse på slike gudstjenester. De ulike artiklene i boka belyser dette fra flere interessante vinkler.
Utgangspunktet for forskningsprosjektet, og de ulike artiklene, er syv gudstjenester i syv ulike menigheter. Alle er gudstjenester knyttet til et trosopplæringstiltak. Det overordnede forskningsspørsmålet er Hvordan skjer og erfares forkynnelse som praksis i gudstjenester der et trosopplæringstiltak inngår?

Kapitlene i boka kan leses uavhengig av hverandre. Temaer som tas opp er:

Kapittel to presenterer selve forskningsprosessen for lesere som har interesse av det.

«Den fjerde veggen»

I kapittel tre drøfter Heid Leganger-Krogstad regien i gudstjenestene, med utgangspunkt i teori fra teateret. Hun skriver om den fjerde veggen, dobbelttid-kontrakten, og om singel, dobbel eller dual adressat, og analyserer en av gudstjenestene med utdeling av fireårsbok. Dette kapitlet handler om hele gudstjenesten, og belyser hvordan prekenen henger sammen med helheten i en gudstjeneste.
Den fjerde veggen er navnet på den fiktive veggen mellom scene og sal, og mellom realtid og fiksjon. Idealet i en gudstjeneste er en gjennomhullet fjerde vegg. Leganger-Krogstad skriver:

– Veggen kan erfares tett, bastant og ugjennomtrengelig når gudstjenesten foregår i koret mellom de faste rolleinnehaverne, som agerer ut fra rutine og med liten interesse for å kommunisere med eller være relevant for deltakerne i gudstjenesterommet.

– Hull i den fjerde veggen skapes ved interaksjon mellom dem som leder gudstjenesten, og kirkegjengerne i liturgien, ved invitasjon til medvirkning og deltakelse i gudstjenestens ulike ledd.

– Veggen kan brytes helt ned når den doble tid splintres og realtid overtar. Det kan skje når deltakerne inviteres inn i gudstjenestens forløp på en måte som overtar regien – eller tildeles roller de ikke er komfortable med. Gudstjenesten får preg av underholdning eller foreldreforestilling.

Medierende verktøy i prekenhendelsen

I kapittel fem skriver Linn Sæbø Rystad om bruk av medierende verktøy i prekenhendelsen, f.eks. drama, artefakter, kroppsspråk og bibelfortellinger. Hun skriver om at gudstjenester for barn og voksne sammen i større grad enn ordinære hovedgudstjenester bringer inn andre elementer i forkynnelsen enn ord. Teorien som tas i bruk gjennom undersøkelsene av to av prekenene er hentet fra Mikhail M. Bakhtin og James Wertsch. Rystad er opptatt av flerstemmighet, og spør hvilke stemmer som finnes i prekenhendelsen, og om prekenen presenteres som noe det er mulig å være uenig i. Fra Bakhtin henter hun begrepene monologisk og dialogisk. Flere av prekenene det refereres til har drama med dialog som en del av prekenen, men det betyr ikke at de er dialogiske. En monolog kan være dialogisk og en dialog kan være monologisk. Det kan være én versjon eller én stemme som høres gjennom en preken selv om det er flere personer som snakker. Rystad referer også til begrepene arkitektur og stillas. Med arkitektur menes at ordene får påvirke diskursen på en slik måte at diskursens opprinnelige perspektiv og forutsetning forandres. Med stillas menes at ordene eksisterer kun for å bygge opp diskursen, ikke for å påvirke eller endre den. Rystad skriver: Når disse medierende verktøyene anvendes som arkitektur i prekenhendelsen, virker de dialogiserende, mens de snarere bidrar til å gjøre prekenhendelsen monologisk når de brukes som stillas.
Flere av prekenene det refereres til ender i enstemmighet. Rystad spør: Ender prekenene opp som monologiserende fordi man ønsker å gjøre det enkelt for barna å forstå, og at man da tenker at det må være et «klart budskap»?

Interaksjonsformer – «gjøringer»

I kapittel åtte skriver Tone Stangeland Kaufman om ulike interaksjonsformer i møte med forkynnelse for barn og voksne. Hun bruker Marianne Gaardens forskningsarbeid om «Prekenen som det tredje rom», og drøfter funnene fra dybdeintervjuene av gudstjenestedeltakene, både barn og voksne. Et interessant funn her er at når barna får et åpent spørsmål om å fortelle fra gudstjenesten begynner de så å si alltid med å beskrive hva de selv har gjort, laget, utført eller deltatt i. De er tydelig opptatt av handlinger eller «gjøringer». Det er helt tydelig at det oppleves betydningsfullt å delta med handlinger i gudstjenesten, det er nok heller ikke overraskende for oss som jobber med trosopplæring og gudstjenester. Men Stangeland Kaufman drøfter også funn i materialet som viser at barna som deltar med ulike oppgaver aller mest er opptatt av å fortelle om det, og hva de selv skulle bidra med. De har dermed mindre oppmerksomhet på selve prekenen og det som formidles det. Stangeland Kaufman beskriver dette som begrensende involvering. Hun skriver: Et sentralt spørsmål for videre studier og diskusjon er hvilken betydning barns deltakelse i ulike oppgaver i gudstjenesten og et fokus på «gjøringer» har for deres opplevelse av gudstjenesten som helhet generelt og deres erfaring av og interaksjon med prekenhendelsen spesielt, og hvorvidt det kan finnes forskjeller mellom gutter og jenter.

Godt utgangspunkt for tverrfaglig samtale i en stab

Jeg har opplevd det interessant å lese boka, og ser ikke minst på den som et godt utgangspunkt for tverrfaglig samtale i en stab. Sammen med fyldige litteraturlister til videre lesning om ulike temaer, gir bokas drøftinger av prekenhendelser og gudstjenester godt faglig påfyll til arbeidet med forkynnelse for barn og voksne.