Bokomtale: Populisme og kristendom
Kristin Graff-Kallevåg, Sven Thore Kloster og Sturla J. Stålsett (red.): Populisme og kristendom. Cappelen Damm 2021.
Boka inneholder 16 kapitler som belyser populisme og kristendom fra ulike synsvinkler. I innledningskapitlet forsøker redaktørene å definere hva som menes med populisme og kristendom. Begge begrepene kan som kjent «tøyes» i ganske ulike retninger! For eksempel er både Donald Trump og Bernie Sanders i USA ofte omtalt som «populister», noe som gjør denne betegnelsen mildt sagt uklar. Her hjemme kan blant andre både Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum bli kalt det samme.
Innledningskapitlet og boka som helhet identifiserer tre gjennomgående trekk ved populisme: (1) Populister setter folket opp mot «eliten» og «de andre»; (2) populister mener å representere det egentlige «folket»; (3) de vil verne om den nasjonale og kulturelle identiteten (side 20).
Hva menes så med kristendom? Som teologer vet vi at mangt kan ha denne merkelappen, både hva angår det læremessige innholdet og uttrykksformen. Dette gjelder både diakront og synkront. I denne sammenhengen representerer artiklene i denne boka det vi kan kalle en utvidet forståelse av kristendom (og religion): Ikke bare kristendommens idéinnhold og lære definerer hva som menes med «kristendom», men også trosutøvelsen på ulike vis. For å forstå religionens begreper, symboler og lære, må vi se hvordan disse brukes i det sosiale fellesskap og hverdagsliv i tillegg til gudstjenesten. Her hører det også med å se hvordan religionen (in casu kristendommen) er sammenvevd med andre felt i samfunnet, for eksempel kultur og politikk (side 22-23).
Utover i de enkelte kapitlene belyses bokas tema på ulike vis, med stor spennvidde: Fra innvandringsdebatten («Endelig kristne kvoteflyktninger!», Sven Thore Kloster) via et nå brennaktuelt bidrag om Putins populisme og kristendom i Russland (Vebjørn L. Horsfjord) til populisme i dagens Latin-Amerika (Ole Jakob Løland).
To av bidragene i boka vekket spesielt min interesse som teolog. Det ene er Gyrid Gunnes’ drøfting av det allmenne i skandinavisk skapelsesteologi (side 165-187). Knud Løgstrup, Gustav Wingren og Regin Prenter er kjente representanter for hva man kan kalle «skandinavisk skapelsesteologi». Prenters dogmatikk Skabelse og Genløsning er for eksempel en bok mange teologer her til lands har pløyd igjennom og/eller strevd med! I tråd med Nicolai F. S. Grundtvigs syn på skapelsen utarbeidet disse skandinaviske teologene en teologi med fokus på det allmenne som noe gudskapt. Gunnes problematiserer dette begrepet, og hun fastslår at det «allmenne» slett ikke er så allment som vi ofte tenker. Hun foreslår heller en representasjonspluralistisk skandinavisk skapelsesteologi. Det vil si at våre tilvante forestillinger om hva som er allment, må utfordres, og endres, av andre perspektiver. For hvor (og hos hvem) finner vi representanter for det allmenne?
Det andre bidraget jeg vil nevne særskilt her, handler om bibelbruk i høyrepopulistiske og høyreekstreme kretser (side 86-101). Her analyserer Hannah Strømmen både det en kan kalle en banal bibelbruk hos høyrepopulister av ulik valør, og regelrett misbruk av Bibelen, blant annet med bakgrunn i fortellingen om David og Goliat (1 Sam 17). Anders B. Breiviks famøse manifest fra 2011 er et eksempel på at Goliat-myten kan brukes fra omtrent alle mulige politiske ståsteder for å rettferdiggjøre «min» kamp mot overmakten.
Boka har et akademisk preg, med noteapparat fortløpende nederst på hver side, noe som gjør det mye lettere å se hva notene inneholder enn om de hadde vært plassert bakerst. Hvert kapittel har en ganske fyldig litteraturliste. Noen navn går igjen i mange av disse, særlig Rogers Brubaker (om populisme). Hvert enkelt kapittel kan leses hver for seg, med godt utbytte. Et stikkordsregister bakerst i boka inneholder både noen viktige begreper og (kjente og ukjente) navn fra teologi, politikk og samfunnsliv.