Kyrkjefolk av Egon Askvik. Skald forlag, 2015.

Kyrkjefolk av Egon Askvik. Skald forlag, 2015.

Kyrkjefolk av Egon Askvik. Skald forlag, 2015.

Kyrkjefolk av Egon Askvik. Skald forlag, 2015.

Bokomtale: Kyrkjefolk

«Eg er stolt av å vera ein del av kyrkja. Eg kjem aldri til å melda meg ut. Dette betyr noko for meg. Eg går ikkje på gudstenester. Det er nok ein framand setting for meg. Men eg har ofte tenkt at det kunne vore fint. Ja, eg har mange gonger tenkt den tanken».

Anna Helen Hamre, døpt 4. mai 1985 i Leikanger kyrkje

Egon Askvik, sokneprest i Leikanger, fikk en strålende ide. Gjennom et helt år, i 2014, fotograferte og intervjuet han mer enn hundre kirkemedlemmer i soknet. Han snakket med dem om livet, kirken, troen og Gud. Det har blitt en vakker bok, «Kyrkjefolk». Store, gode bilder og små glimt inn i livet til helt vanlige mennesker som har det til felles at de bor i Leikanger og at de engang er døpt inn i Den norske kirke. Den yngste, Ayla, ble døpt 14. november 2014. Den eldste Marta, ble døpt 1. januar 1914.

De er alle døpt og er alle fullverdige medlemmer i Den norske kirke. Alle uttrykker på sin egen måte at kirken betyr noe for dem. Få av dem bruker store ord, mange snakker ikke om tro i det hele tatt. De beskriver at de hører til i kirken og at kirken hører til i bygda. Mange av de voksne intervjuobjektene forteller om nye møter med kirken gjennom barna, ved dåp, gjennom trosopplæringstiltak og i konfirmanttiden.

Tove Stensås, døpt 20.august 1961 i Soknedal kyrkje i Trøndelag, forteller:

«Mitt forhold til kristendommen har vore turbulent. På eit tidspunkt på gymnaset melde eg meg ut av kyrkja. Det er nesten slik at eg hadde større sympati for alle andre religioner enn kristendommen. Merkeleg nok …. For nokre år siden melde eg meg inn att i kyrkja. Men eg er jo ikke noko aktivt kyrkjemedlem. Eg tykkjer kanskje ikkje eg passar heilt inn i alle kyrkjelege samanhenger. Likevel tror eg ikkje eg hadde hatt noko i mot å vera med i soknerådet til dømes, om det skulle ha vorte spørsmål om det. Eg fekk vel ei oppvakning då ungane vart døypte. Eg ser meir at det åndelege er viktig, og kvifor skal eg søkje det i noko anna? Det er kristendommen som er her.»

 

Denne høsten har vi opplevd debatt om kirkevalget og problematisering av dåpen som eneste medlemskriterium i Den norske kirke. Boka «Kyrkjefolk» er et stillferdig innlegg i denne debatten. Den forteller at folk vil høre til i kirken! Den norske kirke er en folkekirke og ikke en medlemsforening.

Med boka «Kyrkjefolk» gir Egon Askvik oss gode historier om de viktige enkeltmøtene med kirken og med presten, på de «vanlige søndagene» og på de store merkedagene i livet, i glede og sorg. Jeg blir rørt, glad og inspirert av fortellingene. De bekrefter erfaringer jeg selv har gjort som prest. Men boka gjør meg også ydmyk fordi den minner om det store ansvaret vi som prester har. Folkekirkens framtid avhenger av at folk blir møtt med respekt når de kommer til kirken. Plikt holder ikke, en god relasjon er nødvendig.

«Kyrkjefolk» er vakker og viktig bok. Les den og gi den gjerne bort til en kollega!