Bokomtale: Hvis jeg har en sjel

Kjell Nyhus sin bok «Hvis jeg har en sjel. Fortellinger fra klosteret i fengselet» har fått mye oppmerksomhet. Boka forteller om det som skjedde da åtte langtidsdømte fanger gikk i kloster sommeren 2014. I 21 dager trekker de seg tilbake til klosterlivet på et eget område i Halden fengsel, sammen med sine to veiledere. De er på stille retreat.

Ved et av de tre lanseringsarrangementene for boka, på Litteraturhuset her i Oslo, var det stinn brakke og kø utafor et ganske stort lokale i huset. Fullt var det visstnok på førstelanseringa på Hamar også. I Oslo fikk vi mange som var til stede gleden av å lytte til en samtale mellom forfatteren, en av de innsatte som har deltatt på retreat, lederen av Katarinahjemmet i Oslo sr. Anne Bente Hadland og lederen for Halden fengsel Are Høidal.

Lanseringssamtalen var som boka også er: Rørende, rar og interessant. Rørende fordi det er så tydelig at mennesker gjennom dette prosjektet får muligheter, griper dem, forandrer seg, forandrer omgivelsene, åpnes for hverandre. Rar fordi det er så rart at det å gå ut i fengsel og inn i kloster skal være noe vits i, og så rart at dette klosterlivet er mulig å gjennomføre såpass plutselig med mennesker som knapt nok har tenkt tanken før, så rart at en kultur som dyrkes av noen få kan blitt til glede og utfordring for noen helt andre få, så rart at de ansatte i fengselet og fengselslederen får tro på dette. Interessant? Ja, selvsagt, det er en rekke spørsmål og refleksjoner som oppstår under lesningen. Jeg skal dele noen få av de jeg fikk, og oppfordrer til leseren selv å lese, tenke, kjenne etter.

Løsningen på utfordringene ved å være innestengt er å bli innestengt på annet vis. Gå fra en celle til en annen. Være stille. Be. Samtale med veileder.

Det er ikke mulig å beskytte seg. Kjell Nyhus, forfatteren, presten, slipper heller ikke unna. Boka hans inneholder også prestens egenrefleksjon i møte med erfaringer og refleksjoner hos andre, og i møte med seg selv. Han er også på retreat, i kloster.

Det viser seg at dette i manges øyne rare prosjektet skaper muligheter for forandring. Det har vist seg over år i Sverige (Kumla fengsel har holdt på med dette en stund), og nå også i Norge. Det er vanskelig at ikke alle som vil kan få. Antall plasser er begrenset. Allerede fra starten presenteres det moralske dilemma: behovet for å lykkes for å få fortsette prosjektet skaper behov for streng utvelgelse.

Midt i retreatlivets klassiske system av bønn, refleksjon, lesning og samtaler dukker det opp tiltak som får meg til å tenke på mine svært få erfaringer fra kristen ungdomsleir. Det tas i bruk enkle og fysiske handlinger for å markere overganger, handlinger som fyller tankene med praktisk innhold. Synder brennes opp. Det fungerer godt og frigjørende. Jeg lar meg overraske.

Boka er ikke så stor og lang, men inneholder likevel mye mer enn dette. Les den gjerne.