Bokomtale: Haugianerne. Enevelde og undergrunn

Trygve Riiser Gundersen: Haugianerne. Enevelde og undergrunn I: 1795-1799, Cappelen Damm 2022

Jeg har hatt den glede og lese Trygve Riiser Gundersen sitt første bind om Haugianerne. Det har vært umåtelig interessant. Og jeg venter spent på fortsettelsen.

Det er en bok på 620 sider og i tillegg fotnoter og register som utgjør ytterligere 80 sider. Her er det gjort et stort arbeid med å finne og gjennomgå historisk dokumentasjon.

Bildet av Hauge og Haugianerne

Boka starter med å presentere haugianismen slik den har blitt beskrevet og utviklet seg i hundreåret etter Hans Nielsen Hauges død altså i årene 1824-1924. Her gis et overblikk over hovedstrømningen, ikke minst dannelsen av Indremisjonen, men også et utvalg av det vell av lokale vekkelsesretningen som regnet seg som videreføringen av den opprinnelige haugianerbevegelsen. Dette er et utvalg. Enda flere et godt kjent selv om de ikke er nevnt her. Dette utgjør en del av virkningshistorien av haugianerbevegelsen. Boka gir en god oversikt over dette.

Ikke minst er det spennende å følge Gundersen analyse av minnedannelsen. Hans Nielsen Hauge beskrives i andre halvdel av 1800-tallet utfra strømningen i samfunnet og kirkelivet i samtiden. Gundersen viser på en overbevisende måte hvordan Hauge og Haugianerne tolkes inn i sin ettertid. Tidemanns maleri «Haugianerne» er et tydelig eksempel på det. Der blir Haugianerne forvandlet fra en radikal vekkelse til et utrykk for selve den bestående bondekulturen, og forsamlingen kledd i folkedrakter uttrykker at Hauge er tilpasset selve det norske som man jaktet på i tiårene etter 1850. 

Det er forbløffende å oppdage i hvor stor grad ettertiden har formet vårt bilde av Haugevekkelsen. Når den første biografien om Hans Nielsen Hauge kom ut i 1874, skrevet av teologen Anton Christian Bang, er det snarere ettertidens bilde som får sin biografi.

For oss som teologer med 1800-tallets kirkehistorie så noenlunde innabords, er det forfriskende med Gundersens perspektiv, grundige dokumentasjon og spennende. Det er ikke nytt at mange av de gruppene i andre del av 1800-tallet som påberopte seg å bevare den sanne kristendom, snarere var protestbevegelser mot samtidens utvikling enn bærere av Hauge-arven. Men at det var en så gjennomgående minneforskyving i hele det kristelige miljøet var jeg ikke klar over.

Forhistorien til og dannelsen av Indremisjonen er et tydelig eksempel på dette.

Samfunnet Haugebevegelsen oppsto i: Eneveldet

Etter framstilling og analysen av minnedannelsen i tiden etter Hauges død, begynner det virkelig å bli spennende. For Gundersen grep er å beskrive og søke og forstå Hauge og Haugevekkelsen utfra det samfunn den oppsto i. Og da er vi i det dansk-norske eneveldet. Så lesningen av denne boka er en tidsreise til Danmark-Norge i tiden 1660-1799 og til de fire første årene av Hauges virksomhet 1995-1799. Dykket ned i enevoldstiden er grundig og omfattende.

Selve framstillingsformen forfatteren har valgt, er å ta med leseren på leting i historien. Leseren blir med å prøve ut teorier som etterpå blir utfordret av nye historiske funn og analyser. Det gjør boka spennende å lese og vi blir gladelig med på selv svært grundige dypdykk. Slik blir boka en oppdagelsesreise sammen med en klok og kunnskapsrik forfatter, mer enn en bedøvende historietime.

Begynnelsen – det mest underlige ved haugianervekkelsen

Boka er grundig i alt som behandles. Starten på Hauges virksomhet i Tune, forkynnervirksomheten der, hvordan han samler mennesker, hvordan prest og fogd vil irettesette en selvoppnevnt konkurrent, alt er med. Men jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å nevne alt det mange av oss kjenner mindre til, og som gjør denne biografien til en nyvinning. Det er hvordan forfatteren tar oss med inn i enevoldssamfunnet og undringen over at denne bevegelsen faktisk oppsto og hva som formet den.

Eller for å sitere fra boka: «Det de haugianervakte gjorde i det dansk-norske enevoldssamfunnet, var det ingen som visste hva var. Det fantes ingen selvsagte forbilder for dette. Ingen av de som tok del i denne vekkelsen fra begynnelsen, visste hva de var med på. Heller ikke Hans Nielsen Hauge.» s. 166-167

Det mest underlige med haugianervekkelsen er «at den begynner. At noen kommer sammen, begynner å gjøre ting som ikke er tillatt, finner opp noe helt nytt i fellesskap. Det skal egentlig ikke være rom for slike begynnelser i dette samfunnet. Religionen åpner ikke for det, staten er bygd for å støte det ut. Men likevel begynner det. Likevel finnes forandringen.

Religionen i enevoldssamfunnet

Eneveldet var et hegemoni styrt fra Statsadministrasjonen på Slottsholmen i København. Velorganisert, med sognepresten og fogden som statens fremste representanter i lokalsamfunnet. Slik blir religionen et av de viktigste verktøyene til å binde hele eneveldet sammen. Slik blir staten tilstede i alle lokalsamfunn. Boka gir en grundig analyse av maktstrukturen i samfunnet, av harmonien og underkastelsen under makten, og ikke minst av motstanden som fantes innenfor hegemoniet.

Undergrunn og motstand

Eneveldet blir gjerne framstilt som en svært harmonisk periode med et stabilt samfunn og fravær av krig. Men et dypdykk viser at det finnes motstand og misnøye, og til tider opprør, som gir seg mange utslag. Noen er store som f.eks. strilekrigen i Bergen og opprør i gruvesamfunnet i Kongsberg. Og det finnes religiøse impulser i befolkningen som f. eks innflytelsen fra herrnhutismen. Det viktigste verktøyet for statsmakten i møte med motstand var å satse på at hegemoniet var sterkere enn motstanden, slik at den ville dø ut av seg selv. Og først når det ikke skjedde og motstanden vokste hendte det at statsmakten slo brutalt tilbake.

Slik blir også haugevekkelsen lenge behandlet som enkeltindividers særegenheter som kom til å forsvinne igjen, selv om de kunne være til stor irritasjon hos lokale sogneprester.

Når lokale bekymringsmeldingen etter hvert førte til at også staten kom til at dette måtte slåes ned var det ikke på bakgrunn av forkynnelsens faktiske innhold, men av frykt for at aktiviteten kunne komme til å bli brysom for hegemoniet. Det var ikke læremessige anklager mot Hans Nielsen Hauge som skapte presteskapets motstand, men hans selvstendighet, selvbevissthet og mangel på underkastelse under øvrigheten som vakte uro og frykt. Dessuten hadde han helt åpenbart evner til å få menneskers fortrolighet. Og han påvirket og ledet mennesker til hengivelse og kristen tro. Statens bekymring var at religionen av en eller annen grunn sluttet å binde sammen.

Kildene: Embetsmennenes tekster

Blant kildene til å beskrive haugianerbevegelsen er alle tekster staten og embetsmennene produserte. Det er avhør, brev, betraktninger, innberetninger, rapporter, referater og rettsdokumenter. Disse kildene er ikke nødvendigvis bedre enn de mange kildene almuevekkelsen selv produserte. De statlige kildene er snevrere, mindre kunnskapsrike, mer fordomsfulle. Men de bryter med de bildene vi allerede har. Boka vier disse kildene mye oppmerksomhet. Ikke minst de omfattende forhørsprotokollenene for fangen Hans Nielsen Hauge. Her gjengis Hauges fortelling om begynnelsen. Om oppveksten, om de første gangene han forkynte. Om relasjonen til sogneprest Gerhard Seeberg og den nye sognepresten Stevelin Urdal. Jeg skal ikke begi meg inn i disse drøftingene.

Hauges tekster, reiser og kontaktnett

Hauge skrev helt fra starten av egne skrifter, som han fikk trykket og distribuerte. Hans reiser begynte med at han reiste til Christiania for å få skriftene sine trykket. På disse reisene fik han kontakter som han oppsøkte på ny. Det er interessant hvordan kontaktnettet utviklet seg. Blant hans kontakter finner vi bl. a. mennesker fra herrnhutervekkelsen på 1700-tallet, altså mennesker som allerede representerte en gruppe utenfor hovedstrømmen. Også blant mennesker med bakgrunn i andre kategorier motstand i samfunnet fikk han kontakt med. Slik møtte Hauge både personer som hadde vært involvert i opprøret i gruvesamfunnet i Kongsberg og i strilekrigen i Bergen. Dette var opprør som allerede var et par tiår tidligere i tid, men miljøer og mennesker bar med seg opposisjonen mot hegemoniet og fant sammen. På Hedmarken var det blant husmenn og andre som utfordret de store jordeierne han samlet mennesker.

Det var gjennom sine reiser og sine skrifter han fikk sine kontakter og et nærmest landsomfattende rykte. Gjennom dette ble Hauges virksomhet til en bevegelse. Andre reiste også som forkynnere i bevegelsen. Slik var det helt fra starten. Noen av dem ble viktige personer i bevegelsen, andre forvant etter kort tid.

Folkelig motstand i enevoldssamfunnet

Boka Haugianerne er et forsøk på å forstå hvordan denne bevegelsen kunne oppstå. Men den oppsto i noe som fantes i enevoldssamfunnet, en motstand, folkelige oppfatninger og meninger som ikke fikk utrykk noen andre steder.

Hegemoniet ble truet av at mennesker slo seg sammen og ytret sine meninger offentlig. Statsmakten hadde kanaler for at enkeltmennesker skulle ha mulighet for å klage mot urett og til og be sende henvendelser til kongen. Men ikke som opprop fra organiserte grupper. Hegemoniet ville ha kontroll på den offentlige meningen. Boka drøfter om offentligheten er stedet for statens eller fellesskapets makt.

Haugianerbevegelsen ble så stor fordi den svarte til motstand som fantes i befolkningen fra før. Og boka konkluderer: «Haugianervekkelsens gjennomslag i Norge er et av de klareste uttrykkene for den folkelige meningens styrke og rekkevidde under eneveldet.» S. 215

«Det var staten som ga haugianismen form som bevegelse» «Vekkelsen vokste hele tida fram i tett samspill med eneveldets forbud og mottiltak.»

Arrestasjoner og tukthus

Når staten etter hvert viste muskler og ville slå ned bevegelsen ble de omreisende forkynnerne flere ganger arrestert. Mange ble løslatt etter kort tid, ofte med støtte av venner med innflytelse. Men det ble også tukthusstraffer. Mange av historiene om øvrighetens inngripen og folks støttende engasjement lever videre i lokalsamfunnet den dag i dag. Jeg har de siste åtte årene vært prest i Eikerbygdene, og her er jeg blitt fortalt blant annet om når en av storbøndene i Hokksund lurte lensmannen når Hans Nielsen Hauge skulle fraktes til arresten, og Hauge på den måten unngikk arrestasjonen. Fortellingen lever på folkemunne omtrent likelydende med slik den fremstilles i denne boka.

Haugevekkelsen ble en landsomfattende bevegelse. Boka gir oss fortellingen om mange av dem som bar bevegelsen som lokale ankerfester for de omreisende og om mange av forkynnerne. Det var modige mennesker som viste at de utfordret staten og derfor tok en risiko. Boka gir oss mange ganger innblikk i hva som drev dem.

Et lite eksempel på bokas grundighet er at når personer i Haugevekkelsen blir dømt til tukthusstraffer, beskriver boka tukthusets historie, bygningsbeskrivelse og driftsform. Slik får vi et klarere bilde av hvordan vilkårene var for dem som slik ble påført straff.

Kraft og nyskaping

Etter lesingen sitter jeg igjen med en dyp fascinasjon og undring over kraften og nyskapningen i denne bevegelsen. Forfatteren utrykker selv fascinasjonen slik:

«Haugianerbevegelsen hadde ikke medlemslister, statutter eller faste valgprosedyrer som de ordentlige 1800-tallsorganisasjonenene. Fabrikkene deres var kanskje ikke så store som vi helst vil ha det til i ettertid – ennå ikke mekaniserte og moderniserte, ennå ikke ekte industrialiserte etter historikerne definisjoner. Men det var til gjengjeld ingen andre folkelige organisasjoner på 1800-tallet som svarte på kapitalismens framvekst i riket med å eksperimentere med kollektivt eierskap, med å prøve nye modeller for fortjeneste og formålstenking, med å etablere nye boformer og sosiale fellesskap rundt fabrikkene sine. For den saks skyld var det ikke en eneste annen folkelig 1800-tallsorganisasjon som bygde fabrikker, kjøpte handelshus og herregårder. Det var heller ingen andre av misjonsorganisasjonene, avholdsforeningene eller bondevennene på 1800-tallet som møttes ulovlig, trosset en eneveldig stat, oppfant illegale nettverk og som strakte seg over hele landet – innstiftet sosiale og kommunikative forbindelser ingen hadde sett maken til før. Det var ikke en eneste av disse seinere, ordentlige organisasjonene som konfronterte lagdelingen i offentligheten og en streng eneveldig sensur med å trykke og distribuere over 150 000 tekster på åtte år før 1804.»

Det er denne kraften i bevegelsen som gjør at jeg ser fram til bind II av dette storverket.

Som prest i Norge de siste 40 årene der prestens rolle og innflytelse i samfunnet er i markert endring, og der kirka på eget initiativ har søkt å frigjøre seg fra rester av det hegemoniske samlivet med staten er det spennende å dykke ned i det hegemoniet som gav sognepresten og biskopen sin offentlige rolle. Selv om tiden, samfunnet og kirkeorganisasjonen er fullstendig annerledes lar det seg likevel gjøre for en sogneprest av min generasjon å gjenkjenne et visst slektskap med presten under eneveldet. Noen kjenner større ubehag med det enn andre.

Hans Nielsen Hauge selv og haugevekkelsen har satt dype spor i mange bygder og lokalsamfunn. Det er satt avtrykk i kirkelivet som ennå kan leses. Det er forskjell på bygder og gårder der det var haugianere og der det ikke var. Jeg kjenner selv ei bygd der Hauge flere ganger besøkte en bestemt gård. Den dag i dag kan jeg se at denne gården og de 5-6 nærliggende har en annen tilknytning til kirke- og menighetsliv enn resten av bygda. Og jeg hører stadig de som forklarer et litt magert kirkeliv med at Hans Nielsen Hauge aldri reiste hit.

Som prest i Eikerbygdene der Hauge var inspirator og igangsetter av lokal industri gleder jeg med til å lese mer om industrigründeren i neste bind.

Det er bare å gratulere med Brageprisen. Den var vel fortjent.