Bokomtale: «Folkekirke, brugerkirke, kirke i mission»
Hans Raun Iversen: Folkekirke, brugerkirke, kirke i mission, Eksistensen 2020
(Først publisert i Luthersk kirketidende 10/2021)
Presteforeningen har fra 2020 inngått en avtale med MF som utgiver av Luthersk Kirketidende om utveksling av stoff. Avtalen innebærer at stoff som publiseres på papir i Luthersk Kirketidende også kan publiseres digitalt på prest.no og omvendt. På denne måten kan verdifullt fagstoff gjøres bredere tilgjengelig.
Hans Raun Iversen var ekklesiologisk profet den gangen jeg studerte teologi. For oss som gikk på teologisk fakultet ved UiO på 80-tallet var han et reisemål for studietur, sammen med Svend Bjerg og andre danske teologer. Senere var han med å skrive boka «Praktisk teologi», ei bok som ble norsk lærebok til tross for sin danskhet.
Åra går og alle blir eldre. Hans Raun Iversen også. Men skriver og tenker gjør han stadig. Boka «Folkekirke, brugerkirke, kirke i mission» er like dansk som Raun Iversen selv, han skriver om og til den danske folkekirken. Boka er likevel lesverdig også for en som har føttene plantet i norsk kirkejord. På en av bokas første sider presenteres bokas prosjekt og hovedtese. Raun Iversen vil tenke over den danske folkekirkens «arbejdsformer og udfordringer» (s.7). Og han tenker ut fra hovedtanken «Kun ved at være brugerkirke for alle, kan kirken både være folkekirke og kirke i mission» (s.7).
Dette er en bok om kirken, og altså først og fremst kirken i Danmark, men også mulig å lese fra andre kirkesteder med godt utbytte. La meg si det med en gang: Det jeg liker aller best med denne boka er at den byr på en flom av ekklesiologiske innspill, fra det helt praktiske til det nesten høytflyvende teologiske, og med alle mellomnivåene representert. Den setter stadig tankene i sving og sender dem hjemover; hva kan jeg ut fra det jeg leser tenke om forholdene her jeg er, lokalt og nasjonalt i Norge? Boka pirrer tanken, irriterer hjernen, får meg til å løfte blikket fra sidene og tenke selv.
På leseropplevelsens vrangside finner du en god porsjon stoff om danske forhold, og en teolog som rir noen kjepphester flere ganger gjennom boka. Men det skal sies at alt det danske slett ikke er uinteressant. Det er som nettopp nevnt, også et speil. Vi her nord kan se oss selv og vår kirkeordningsdebatt på en litt annen måte når vi leser om en lokalstyrt kirke som fungerer, men som samtidig lengter (i hvert fall gjør noen det) etter en sterkere nasjonal struktur. Forfatteren sier selv (s.13) at bokas sikte og sjanger er formidlende og debatterende. Det er jeg villig til å gi ham meget rett i at den er blitt. Etter hvert som lesningen skrider fram, setter jeg også stor pris på det. Og med det som utgangspunkt aksepterer jeg kjepphestenes trav over sidene. Jeg møter også noen av mine egne underveis.
Bokas tittel inneholder vel for de fleste av oss minst én ukjent. «Folkekirke» og «kirke i misjon» kan vi kjenne igjen, men «brukerkirke»? Bokas innledning hjelper oss. Først de to kjente: Folkekirke er kirken som greier å være kirke for og med alle mennesker i landet (s.9). Kirken i «mission» er kirken som påtar seg å fremme kristendommen i Danmark, som har et budskap, vet det og vil ha det ut (s.11). Som i Norge fins det stemmer som strever med at folkekirkens åpenhet og misjon holdes sammen, men Raun Iversen ser ingen bedre modell for kristen «misjon» i Danmark enn nettopp folkekirken. «Brugerkirken» er tredje hovedord som styrer kirkeforståelsen og bokas struktur. «En brugerkirke er en kirke, der har mange brugere, og som i praksis indretter sig ganske meget efter, hvordan brugerne bedst kan bruge den» (s.9).
Jeg kan høre protesten, og jeg kjenner gleden. Protesten kan komme fra mange: Skal folk som «bare» bruker kirken (antagelig i ny og ne), få prege dens innhold og former? Være med og bestemme? Og gleden: Vi vil være en kirke som åpner døra for de mange, for forskjellige ønsker og behov, gir rom og møteplass for enhver. Og som brukerkirke er det også lettere å være «i mission», er min ettertanke.
Brukerperspektivet på kirken er nytt for Raun Iversen, og antagelig også for mange av hans lesere. Selv ble han opptatt av det i forbindelse med studier av folkekirken som kulturinstitusjon. Gjennom dette arbeidet oppdaget han trekk ved kirken som ikke er særlig forskjellige fra trekk ved kultur- og formidlingsinstitusjoner av forskjellige slag: Den må være tett på sine brukere for å forstå dem, være «skarp» på sitt formål for å ha noe å bidra med, og den må innrette sitt arbeid og sin organisasjon deretter (s.10). Men kanskje er det bare språket som egentlig er nytt? Kirken har alltid innrettet seg (riktignok i større og mindre grad) etter sin kontekst – menneskene, tiden, stedet. Men om det skulle være gammelt nytt i ny språkdrakt, blir det ikke mindre viktig å fastholde.
På dette tidlige (s.10!) punkt i lesningen er jeg lykkelig. Raun Iversens beskrivelse av folkekirken som brukerkirke «i mission», og de tre påfølgende kravene til virksomheten, treffer mitt norske kirkehjerte anno 2021, adresse Oslo. Her er det noe å ta med seg videre til kirken i Oslo indre øst der jeg jobber. En forfriskende innfallsvinkel, et språk utenfra, en kirkeforståelse som er et grunnlag å arbeide ut fra. Om boka ikke i sin fortsettelse inneholder godt nytt, er jeg likevel fornøyd. Og det viser seg (som så ofte) at bokas innledning lover litt mer enn den holder. Eller kanskje heller: Boka tenderer til innimellom å fortape seg i en miks av detaljer og store vyer som kanskje ikke helt skaper innhold til å fylle bildet av hva som er kirkens arbeidsformer og utfordringer hvis den virkelig skal være folkekirke, brukerkirke og «i mission». Men dette er ikke hele sannheten. Den er også fylt av konkrete ideer og billedskapende praktisk-teologiske modeller av kirken.
Jeg vil uansett anbefale boka ut fra karakteristikken «tankevekkende». Jf. tredje avsnitt i denne omtalen: Den får meg til å løfte blikket fra boka og tenke selv. Og kanskje er det den beste attesten man kan gi en bok som foregir å være formidlende og debatterende. Den gir deg ikke svaret på alle dine spørsmål om kirken, ei heller presenterer den et fiks ferdig kirkesyn. Den får deg til å lete etter egne svar på mange spørsmål – også noen du ikke visste helt at du hadde stilt, og den gir påfyll med nye argumenter til gamle diskusjoner. La meg snart løfte fram noen diskusjoner og refleksjoner som satte mine tanker i gang eller førte dem litt videre. Dette er diskusjoner og refleksjoner som til dels rører ved velkjente samtaler her hjemme i vår norske folkekirke, og til dels tar opp spørsmål jeg ikke så ofte tenker på. Men først en kort oversikt over bokas innhold.
Boka har tre hoveddeler slik den har tre kirkekarakteristikker i sin tittel. I hver hoveddel tas en karakteristikk fatt. Først folkekirken, så brukerkirken og til slutt «kirken i mission». Helt til slutt stilles spørsmålet «Har folkekirken et formål?» Her samles tankene som har løpt gjennom boka. De samles i seks punkter fra forskjellige kilder, som til sammen og etter forfatterens mening, er folkekirkens formål. Og han kommenterer selv at det antagelig er godt i den danske folkekirken å ikke ha én, men flere formålsbeskrivelser i omløp. Og har dermed stor respekt for de mange og forskjellige kirketankene i samme kirke. Samtidig melder han noe bekymret at det ikke er så greit å ikke ha et felles formål i en og samme kirke. Og påpeker verdien i å utvide talen om folkekirken til at den også er brukerkirke og kirke «i mission». Ringen er sluttet.
Et gjennomgående og oppløftende trekk ved boka er det stadige innslaget av salmer. De brukes til å støtte og utvikle forfatterens refleksjon og argumentasjon. De har fått sitt helt eget kapittel i hoveddel 3, om «kirke i mission», og framholdes som et avgjørende trekk ved en kirke som ønsker aktive deltakere. Salmesangen er deltakelse. Men i tillegg dukker altså salmetekst til stadighet opp i teksten. Det dokumenterer allsangens sterke stilling i Danmark, men er samtidig en sterk påminnelse om alt teologisk tankegods som finnes i salmene. Det er frigjørende godt å lese teologi og kirkehistorie ispedd salmer. Et eksempel til etterfølgelse, og en inspirasjon til gjennomtenkt salmebruk i vår kirke.
Tidlig i boka (s.31) finner jeg et anvendelig kirkespråk. Under en tipunkts oversikt over folkekirkens styrker finner jeg i punkt 3 («Folkekirken er selvudtømmende med mange gratisydelser for alle») forskjellen på kirke som salt og kirke som lys. Salt-kirkene ønsker å være til stede og gjøre seg gjeldende i flest mulig menneskers liv, de lever utadrettet mot samfunnet og er «kirke for andre» (sitat Bonhoeffer). Lys-kirkene gjør seg synlige gjennom sin forkynnelse og sitt fellesskap, som man kan velge å melde seg inn i. Her hjemme kjenner jeg igjen begrepene «trossamfunn» og «samfunnsaktør» – begreper som mange knytter til vår hjemlig kirke, dog med litt forskjellig vektlegging hos forskjellige folk og leire. Raun Iversens bok blir her en utfordring til de av oss som eventuelt ønsker seg mest et trossamfunn, og i mindre grad kirken som «er der» for alle sine brukere.
Omsorgen for «de alle» kommer også til syne gjennom beskrivelsen av «Matteuseffekten» (s.38), og her gjenfinner jeg daglig kirkevirkelighet i eget prosti. Det kan over tid oppstå en skjevfordeling av kirkelig oppmerksomhet. De som allerede har, skal få, og en «voksende restgruppe får ingenting», skriver Raun Iversen. Noen kommer oftere til kirken ut fra egne behov for kirkelige handlinger, og inviteres i tillegg til slike gjennom storfamilie og vennekrets. Andre verken inviteres eller har egne behov. Slik de mange enslige i 20-40-årsalderen i vårt prosti som slett ikke har noen «anledning» til å gå i våre kirker, de har ikke barn som skal døpes, ikke skal de gifte seg, og ikke skal de begraves. Kirken kan stå i fare for å bli en kirke for de med familie og stor vennekrets. Stikk imot ønsket om å være «salt» for alle.
Danmark diskuterer gudstjenester og liturgi. Raun Iversen argumenterer for mangfold i gudstjenesteformer. Han stiller spørsmål ved et enøyd fokus på høymessen og behovet for ensartethet i gudstjenestefeiringen. Velkjente diskusjoner, kan man vel si. Under ligger, som hos oss, utfordringen ved at såpass få av medlemsmassen oppsøker søndagens gudstjeneste. Raun Iversen selv er en trofast gudstjenestedeltaker i søndagens høymesser og nattverdsfeiring, men han «unner» ikke alle det samme – han argumenterer fram et ønske om mangfold i gudstjenestelivet.
Med disse eksemplene på diskusjoner i boka er det fortsatt mye av bokas stoff som er unevnt. Raun Iversen skriver også om menighetsrådet, ansatte, kirkehus og diakoni. Han argumenterer for at romslighet bør erstattes med verdsatt mangfold, og diskuterer om en nasjonal kirke kan være «i mission». Han er kort sagt og som sagt innom mangt og meget ved kirkens vesen og virksomhet. Det er bokas sterke side, og antagelig også dens svakhet. Men denne leser leste med interesse og fikk stadig vekket engasjementet for både det ene og det andre. Hun fikk noen nye bilder i hodet, ble dessuten også klokere, og det er aldri å forakte. Anbefales.