Forsiden < Fag og profesjon < Inter Collegas på nett < Seminarrapporter < Novemberkonferansen 2016: Makt til å forandre

Novemberkonferansen 2016: Makt til å forandre

Det er blitt en tradisjon at Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep arrangerer konferanse i sitt fagfelt hvert år i november. I år var temaet makt – makt som forandrer, maktesløshet, maktmisbruk, den gode maktutøvelsen. Den følgende presentasjonen løfter fram et utvalg av konferansens foredrag.

Også en maktbruk: Taushetsplikt og avvergeplikt

Innenfor rammen av konferansens tematikk var det også – på dag to – gjort plass til et tema som har opptatt PF det siste året: Samtaler med barn og ungdom, taushetsplikt og avvergeplikt. Det nye ressursheftet vi har laget i samarbeid med de andre profesjonsforeningene og ressurssenteret ble utdelt og presentert. De som ennå ikke har fått det eller sett det, se her: Hva gjør vi når snakker med barn og ungdom? Presentasjonen av ressursheftet stod i tett dialog med Alf Gjøsunds fortelling om far som slo, Kjartan Leer-Salvesens foredrag om taushetsplikt og meldeplikt og tidligere politimester og statsadvokat Bjørn Hareides refleksjoner over hva vi gjør når strafferetten ikke strekker til. Sistnevnt la særlig vekt på hvor viktig det er å orke å stå i ubehaget.

Det er ikke lett å ta fatt i saker hvor en av våre egne mistenkes for vold, overgrep eller mindre alvorlige handlinger som krenker andre. Men man må stå i ubehaget og ta fatt i situasjonen. Kjartan Leer-Salvesen snakket om sitt tema ut fra sin avhandling som er nærmere presentert her: Taushet og avvergeplikt.

Men tilbake til begynnelsen: Allerede nevnte Bjørn Hareide, som også er nestleder i ressurssenterets styre, åpnet konferansen. Han spurte seg selv og oss andre om hvorfor vi stadig holder på med samtalen om – og arbeidet mot vold og overgrep. Ressurssenteret er 20 år i år. Hvorfor har ikke volden og overgrepene tatt slutt? Han ga selv det realistiske svaret: Fordi vi er mennesker. Vi driver med slikt. Men samtidig: Vi kjemper mot slikt. Fordi vi er mennesker.

Å ta tilbake sin egen makt og verdighet

Judith van der Weele snakket om «Å ta tilbake sin egen makt og verdighet». Hun er psykolog og arbeider særlig med kompleks traumatisering og kultursensitiv praksis. Se www.vanderweele.no for nærmere presentasjon og tilgang til artikler og fagstoff, blant annet en lengre artikkel fra Aftenposten få dager etter 22.juli. Jeg merket meg tre poeng av litt forskjellig karakter fra hennes foredrag.

Av og til kan man ikke gå videre. Noen opplevelser noen mennesker har, setter en stopp for å leve videre som før. Vi kan ikke alltid forvente at et menneske kommer seg videre. Vårt generelle fokus på endring og effektivitet kan gjøre dette vanskelig for oss å takle.

Mennesker fra forskjellige kulturer kan ha behov for forskjellig hjelp etter traumatiske hendelser. Som hjelper er det nødvendig å bli kjent med den andres verdisett og følge opp i tråd med det. Det er forskjell på hva som hjelper en traumatisert fatalist og en traumatisert som er preget av tanken om å være sin egen lykkes smed.

Barn trenger mer nyansert formidling på søndagsskolen. Søndagsskolen er også et sted som forbereder på livet. Livet er ikke alltid godt. Barn trenger å vite det før det vonde rammer. Søndagsskolen må våge å fortelle også de vanskelige historiene.

Makt og minoritet

Anne Hege Grung begynte med en invitasjon til å renovere vårt språk om minoriteter, ved å innse hvordan vårt daglige snakk om dette skjuler at det fins en majoritet. Det er bra å feste blikket på de enkelte minoriteter og engasjere seg i deres behov, men man står da i akutt fare for å selv bli en uangripelig og behovsløs majoritet. Hun presenterte også noen funn fra sin avhandling «Gender Justice in Muslim-Christian Readings» (se mer om den og andre publikasjoner her: Anne Hege Grung). Hun viste oss blant annet hvordan kristne og muslimske kvinner som leser hellige tekster sammen, møter de vanskelige og undertrykkende testene på forskjellig vis – og dermed tok makt over dem på forskjellig vis. De kristne sa: «Denne teksten er ukristelig». Muslimske kvinner sa: «I bunnen av denne teksten fins det likestilling». Begge sitater silt gjennom mine ører og notater.

På den utsattes side

Eva Lundgren er levende faghistorie på overgrepsfeltet. Hun presenterte i sitt innlegg en historisk oversikt og minnet oss om hvor sent i tiden vi begynte å snakke høyt om vold og overgrep i familie og menigheter. «Taushetens tid» varte til inn på åttitallet, og «talens tid» ble til under kraftig motstand. Hun markerte to tydelige standpunkt i sin historieleksjon med overskriften «På den utsattes side»: Overgrep må sees som, og forstås som, overgrep. Og: Overgrep må fortelles om og vises fram. Lundgren skiver nyttig og klargjørende om dette i et kommenterende kapittel i boka «Det som ikke skulle skje» (Gunnar Ringheim, Gyldendal 2015).

Tale er gull

Andre dag av Novemberkonferansen var fredag 25.november som også er årets og FNs dag til bekjempelse av vold mot kvinner. «Alliansen Rød knapp – Stopp vold mot kvinner» overtok andre halvdel av dagen med sin konferanse «Tale er gull», hvor fokus var avvergeplikten (Straffeloven §196). Denne plikten pålegger oss alle, uten hensyn til noen slags taushetsplikt, å avverge nærmere bestemte straffbare handlinger som man mener det er sikkert eller mest sannsynlig vil finne sted. Plikten ble belyst fra flere ståsteder: Riksadvokaten, den utsatte, politiet, helsevesen og arbeidsgiversiden. Jeg vil her framheve to poeng fra denne konferansen.

For det første: Innlederne la igjen og igjen vekt på hvor viktig det er å oppfylle avvergeplikten. For profesjoner med et sterkt forhold til taushetsplikten, som for eksempel oss prester, er det et stadig tilbakevendende spørsmål om ikke dette svekker tilliten til oss. Vi har taushetsplikt, men likevel ikke helt og fullt: Hva tenker da de som ønsker å betro seg? Kjartan Leer-Salvesen har gitt et svar på dette i sin avhandling når han spør: Går det på tilliten løs hvis man handler på vegne av den andre? Svaret er verdt å merke seg, svaret hans er «nei». Forskning tyder på at tilliten ikke svekkes av vissheten om at profesjonene har flere forpliktelser enn taushetsplikten.

For det andre: Tale kan virkelig være gull, og tale kan skape gull. Legen Kaveh Rashidi fortalte om et forskningsprosjekt, jeg tror det foregikk i travle London. Forskere fulgte sin forsøksperson i rushtida på Londons undergrunn. Personen falt om på perrongen. Hvor mange gikk forbi før noen handlet og hjalp? Gjennomsnittlig 400 mennesker. Men så: Inn på toget igjen. Like før ankomst kom det over høyttaleren i forbindelse med annonsering av stasjonen en oppfordring: «Take care of each other». Hvor mange gikk forbi før noen hjalp? I gjennomsnitt 30 personer. Tale kan virkelig skape gull.