Forsiden < Fag og profesjon < Profesjonsetikk < NoU 2016:13 «Samvittighetsfrihet i arbeidslivet»

NoU 2016:13 «Samvittighetsfrihet i arbeidslivet»

Samvittighetsutvalget leverte 6.september 2016 sin NoU «Samvittighetsfrihet i arbeidslivet» til arbeidsminister Anniken Hauglie.

Utredningen finner du her: Samvittighetsfrihet i arbeidslivet

Samvittighetsfrihet

Inge Lønning skrev i Dagbladet 30.januar 2013 om reservasjonsrett at dette er en rett «flertallet innrømmer et mindretall. Den hviler på en stilltiende overenskomst: Mindretallet aksepterer flertallets rett til å bestemme, flertallet aksepterer at mindretallet slipper å medvirke til å iverksette det flertallet har bestemt.»

Reservasjonsretten henger sammen med samvittighetsfrihet. Denne friheten er beskyttet av både den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Knut Alfsvåg skriver i et innlegg på FBBs hjemmeside at relevante krav om samvittighetsfrihet alltid vil være provoserende, og at det vil gjøre debatter om samvittighetsfrihet krevende. Naturlig nok, siden disse debattene nesten alltid vil ha sammenheng med noe som er viktig for oss som samfunn eller kirke, og som deler oss i flertall og mindretall.

Stålsettutvalget (NOU 2013:1) arbeidet også noe med dette spørsmålet, og påpekte «at en arbeidstaker ikke generelt kan nekte å utføre arbeidsoppgaver som strider mot vedkommendes generelle samfunnssyn eller religiøse oppfatning. Samtidig kan en ikke overprøve den enkeltes samvittighet. Utvalget mente det kan være behov for en bredere vurdering av hvorvidt en bør styrke arbeidstakeres rettigheter i arbeidsforhold mot å bli pålagt handlinger som strider mot deres overbevisning. Samtidig understreket dette utvalget at ingen kan, ut fra et krav om religionsfrihet, ha rett til spesifikke jobber.»

Samvittighetsutvalget

Regjeringen oppnevnte samvittighetsutvalget for å «utrede etiske og praktiske forhold rundt tanke- og samvittighetsfriheten i arbeidslivet. Utvalget skal legge frem en bred analyse av den plass samvittighetsfriheten har og skal ha i norsk arbeidsliv. Et viktig formål med utredningen er at den skal bidra til etisk refleksjon og gi praktisk hjelp for virksomheter, arbeidstakere og tillitsvalgte.» (Hjemmeside: Samvittighetsutvalget.no).

Rapporten: Samvittighetsfrihet i arbeidslivet

Hege Ulstein kommenterer i Dagsavisen at i og med utredningen er reservasjonsdebatten fra i fjor endelig død og begravet (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/med-god-samvittighet-1.775216). Utvalget tar nemlig nesten ikke til orde for noen ytterligere lovfestede reservasjonsmuligheter utover de vi har i dag. Det eneste er at de vil sikre helsepersonell rett til å reservere seg fra å bidra til aktiv dødshjelp, dersom det en gang i framtida bli lovlig tillatt i Norge. For øvrig ser de ikke behov for endringer i norsk arbeidsliv, men understrekker behovet for godt samarbeid fra alle parter.

I dag er det lovfestet reservasjonsrett for arbeidstakere på følgende områder: Utøvelse av abortinngrep, vielse av likekjønnede og fraskilte, forskning på fostervev og omskjæring av gutter. Samvittighetsutvalget ønsker ikke å lovfeste flere slike rettigheter, bortsett fra den nevnte, reservasjonsretten ved en eventuell, framtidig lovfestet rett til dødshjelp. Utvalget ønsker likevel ikke å «ta lett på samvittigheten» (utredningen s.11), og mener samvittighetsfrihet er en viktig verdi i et demokrati. Imidlertid ser de ikke på lovfesting som noen god vei for å sikre retten til reservasjon for den enkelte arbeidstaker. De utfordrer i stedet arbeidstakere og arbeidsgivere til «moralsk dialog og refleksjon, hvilket særlig vil si en gjensidig vilje til forståelse og til å finne gjennomførbare løsninger i praksis» (utredningen s.143).

Ved framleggingen av utredningen påpekte utvalgsleder Bjørn Myskja at mens lovene i landet er generelle, er samvittighetsspørsmål individuelle og kontekstuelle. Samvittighetsspørsmål må møtes enkeltvis og med skjønn. Hege Ulstein skriver i sin kronikk at de indirekte gjennom sin måte å møte disse spørsmålene på sier til arbeidstaker og arbeidsgiver: «Bruk hodet». Myskjas påpekning understreker i hvert fall behovet for samtale og «forhandlinger» mellom arbeidstaker og arbeidsgiver når den enkelte møter samvittighetsspørsmål i arbeidet sitt. Arbeidsgiver har siste ordet i saker som dette, men de bør framstå både som tolerante og smidige, ifølge utvalget. Utvalget ønsker at saker om samvittighetsfrihet skal løses på lavest mulig nivå, og framholder tre punkter som sentrale i refleksjonen omkring hvorvidt det skal tas hensyn til den enkeltes samvittighet (utredningen s.12):

  1. Bygger arbeidstagers ønske om reservasjon mot å utføre bestemte arbeidsoppgaver på en dyp og viktig samvittighetsoverbevisning?
  2. Kan reservasjon finne sted uten at det er inngripende for tredjepart?
  3. Er reservasjon gjennomførbart i praksis uten for store ulemper for arbeidsgiver og kolleger?

Det er særlig en gruppe arbeidstakere og en gruppe spørsmål som utvalget løfter fram som utfordrende på dette feltet. Spørsmål knyttet til liv og død krever en særlig oppmerksomhet og vil alltid være krevende. Arbeidstakere om har særlige maktmidler knyttet til sin virksomhet, slik som dommere, politi og forsvar, bør i mindre grad enn andre arbeidstakere få reservasjonsønsker oppfylt. Dette kan etter utvalgets mening svekke deres rolle som «nøytrale håndhevere av loven» (utredningen s.11).

Presten og samvittigheten

Prester er arbeidstakere som preges av egen tro og livsholdning, og dermed egen samvittighet, i det konkrete arbeidet. Prester utfordres stadig på forholdet mellom egne og andres tro og vurderinger, og det som i enhver sak og til enhver tid er ens eget og kirkens teologiske ståsted. I kraft av de arbeidsoppgavene prester er satt til, forutsettes det at vi arbeider ut fra selvstendig skjønn og faglig vurdering. I utførelsen av sitt arbeid vil den enkelte prest også være styrt av sin utdanning, erfaring og kirkens læremessige og praktiske krav. Selvstendigheten i arbeidet balanseres opp mot fellesskapets krav og forventninger. I varierende grad gir presters forskjellige arbeidsfelt og ansvarsområder rom for å følge egne meninger og samvittighet.

Prester har reservasjonsrettigheter knyttet til vigsel. Vi kan reservere oss mot å vie folk som er skilt, og mot å vie par av samme kjønn. Et av eksemplene utvalget drøfter er nettopp dette sist – vigsel av par med samme kjønn. De av oss som reserverer seg mot dette vil understreke at de oppfyller kravet i utvalgets punkt 1 over, de handler ut fra en «dyp og viktig samvittighetsoverbevisning». Vi vet ennå lite om hvordan reservasjoner mot vigsler av par av samme kjønn vil slå ut på punktene 2 og 3. Vil reservasjonene kjennes inngripende for tredjepart? Kan reservasjonene gjennomføres uten for store ulemper for arbeidsgiver og kolleger? Det er å håpe at prestene som kollegium i dialog med arbeidsgiver finner ordninger som bidrar til at vi som fellesskap kan svare ja på disse to spørsmålene.

Utvalget på sin side kommenterer i forlengelsen av spørsmål 3 over at ulempen ved reservasjon av vigsel av likekjønnede par neppe bli veldig stor for arbeidsgiver eller kolleger. Til det er antallet vielser det dreier seg om for få. Imidlertid ser de at ulempene for tredjepart antagelig blir det største problemet, i det enkeltpar kan kjenne seg avvist ved at den lokale presten ikke ønsker å vie dem. Dette er vel kjent for presteskapet og vår arbeidsgiver, og vi får tro at fellesskapet gjør sitt for at også disse ulempene blir små og få.

Reservasjon, rettmessighet og refleksjon

En reservasjon kan være rettmessig selv om man ikke kan svare et utvetydig ja på alle de tre spørsmålene (utredningen s.125). Et trefoldig ja behøver ikke bety et endelig ja, og det kan være riktig å akseptere en reservasjon selv om man ikke kan svare ja på alle tre spørsmålene. Utgangspunktet er likevel, slik utvalget ser det, at når alle tre kriterier er oppfylt bør arbeidsgiver være imøtekommende for et reservasjonsønske. Samtidig understreker de arbeidstakers moralske ansvar for ikke å «påberope seg behov for reservasjon i utide» (s.128).

«Samvittighetsfrihet i arbeidslivet» er en utredning som angår kirken og alle som arbeider i den, ikke bare fordi prestene har en lovfestet reservasjonsrett på ett bestemt område. Den diskuterer samvittigheten og den enkeltes preferanser i møte arbeidslivets krav på en opplysende måte. Den foreslår løsninger som kan bidra til lite fastlåste situasjoner. Den byr ikke på kvikkfix oppskrifter, men det er da heller ikke særlig til nytte i komplekse situasjoner.

 

Kronikk om utredningen i Aftenposten 06.09.16 – av Bjørn Myskja (leder i utvalget) og Morten Magelssen (utvalgsmedlem):

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Kronikk-Samvittighetsfrihet-er-retten-til-a-fa-vare-den-man-er-603668b.html

Kronikk om utredningen i Vårt Land 06.09.16 – av Ingvill Thorson Plesener og Tine Eidsvaag (utvalgsmedlemmer):

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11658062/#post_11658062