Forsiden < Fag og profesjon < Inter Collegas på nett < Bokomtaler < Bokanmeldelse: Mellom gammelt og nytt – Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet

Bokanmeldelse: Mellom gammelt og nytt – Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet

Ved Frode Wigum, seniorprest i Nord-Hålogaland bispedømme

Gjennom mine snart 30 års tid som prest i Den norske kirke, hele tiden i en nordnorsk kontekst, har jeg kontinuerlig hatt et spørsmål liggende latent i mitt hode: «Hvor relevant er egentlig den kirken jeg jobber i for det moderne norske samfunn?» Med stor interesse for kirkehistorie og samfunnsutvikling har jeg i hele den tiden jeg har utøvd mitt yrke som prest hatt en opplevelse av at vi som kirke er under press og at det går tilbake med den institusjonen jeg så engasjert jobber i. Også denne høsten, som er den siste der vi fremdeles er en del av den norske statsforvaltningen, har sentrale politikere kommet med utspill i media der de ønsker å problematisere og å marginalisere kirken og religionens plass i vårt samfunn.

Det var derfor en befriende og positiv opplevelse å få en bok, bygd opp som en artikkelsamling med en rekke ulike bidragsytere fra akademia, der man går løs på problemstillinger knyttet til kristendommens plass og posisjon i Norge i løpet av de siste 200 år. Som et motstykke til populistiske politiske utspill og lettbente kommentarer om religionen og kristendommens plass i vårt samfunn er boka «Mellom gammelt og nytt-Kristendom i Norge på 1800-og 1900-tallet» en intellektuell gavepakke til alle som er opptatt av temaet. Boka er redigert av historikerne Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal ved Universitetet i Agder og består av til sammen 17 artikler. Med en folkekirkeprests briller vil jeg derfor forsøke å gi en kort anmeldelse og noen refleksjoner rundt hva jeg sitter igjen med etter å ha lest meg gjennom bokens mange artikler.

I det innledende kapitlet, skrevet av bokens redaktører, skisseres ambisjonene med bokas kirkehistoriske prosjektet. De viser til en stor mangel i norsk samfunns- og kulturutviklingsforskning, der man i liten grad har hatt blikk for religionens plass i beskrivelsen av utviklingen av det moderne norske samfunn. De ønsker å:» …ta til orde for at kristendommen spilte en langt større rolle i ulike offentligheter på 1800-og 1900-tallet enn det som vanligvis legges til grunn i historie- og samfunnsvitenskapene.» De stiller seg videre spørsmålet om sekularisering og privatisering av religionen har utviklet seg så entydig som forskning hittil har formidlet. De kommer også med en kritikk av kirkehistorikere som i alt for liten grad har vært opptatt av å vise kristendommens samfunnsmessige virkningshistorie. Denne innledende artikkelen er en meget leseverdig introduksjon til prosjektet, der man også introduserer bokas tre hovedbegreper: tradisjonalitet, modernitet og sekularisering. Boka er delt opp i de tre hoveddelene: «Kristendom og norske institusjoner», «Kristendom og norsk samfunnsliv» og «Kristendom i kulturlivet». Til slutt har man så et par artikler under tittelen «Overblikk».

Først og fremst vil jeg gi en stor honnør til dette prosjektet. Å samle dyktige fagfolk med svært ulikt utgangspunkt til å bidra på denne måten er imponerende. Her får vi presentert en variert dybdeforståelse av den historiske utvikling og en solid motvekt til lettvint synsing, og nettopp bredden i de temaer som blir tatt opp er det som har begeistret meg mest.

Skal jeg savne noe så må det være den geografiske bakgrunnen til bidragsyterne. Med unntak av Ole Georg Moseng, som er medforfatter i en artikkel og som i en viss periode har vært ansatt ved et universitet i Nord-Norge, så kommer samtlige bidrag fra personer med bakgrunn fra universitet- og høyskoler sør i landet. Det sørnorske perspektivet er synlig i mange av artiklene og et eller flere bidrag fra de «kirkelige» fagmiljøene ved universitetsmiljøene nord for Dovre ville nok gitt en bredere beskrivelse av temaet. Et eksempel er f.eks. beskrivelsen av det kompliserte forholdet mellom kirkelige miljøer og arbeiderbevegelsen, som hele tiden har vært langt mer harmonisk i Nord-Norge enn i resten av landet. Et annet tema som nok hadde fått plass om kontakten med de nordnorske akademiske miljøene hadde vært etablert er den betydning læstadianismen har hatt i forhold til identitetsutvikling blant etniske minoriteter i landsdelen i den historiske perioden boken beskriver. Kirkens behandlinger av etniske minoriteter i nord de siste 200 år, på godt og på ondt, ville nok også fått en plass om prosjektet hadde hatt nordnorske briller. Norge er et langstrakt land, og en historisk artikkel om geografiske variasjoner i utvikling av det religiøse Norge hadde vært et svært interessant forskningsprosjekt å få presentert. Som «en landsens prest» i det meste av min prestetid ville for eksempel en analyse av hvordan kirke og kristendom har utviklet seg forskjellig i by og distrikts Norge være spennende lesning.

Å skulle fremheve en artikkel blant 17 velskrevne og solide bidrag vil aldri bli rettferdig. Jeg velger imidlertid likevel å stoppe ved en av artiklene som jeg mener bør være nærmest obligatorisk lesning for alle norske menighetsprester. Mitt kontor ligger for tiden i Nordlyskatedralen i Alta i Finnmark, som er en av landets nyeste kirker med en spektakulær beliggenhet, høyteknologisk innhold og moderne arkitektur. Det er derfor ikke så rart Gunnar Danbolt sin artikkel om «Kirkearkitektur og utsmykning» vekker stor interesse. Sett fra et normalt pessimistisk utgangspunkt, der man altså skulle mene at kirken mister stadig mer plass i vårt sekulære og flerkulturelle samfunn, skulle man se for seg at et kirkebygg reist i 2013 i en moderne norsk by på leting etter moderne identitet, ville bli plassert på et nøytralt og neddempet sted i byen. I løpet av den 40 år lange prosessen det tok å realisere Alta sin nye kirke skjedde imidlertid det motsatte. Da den endelig ble reist, ble den bygget som et tungt symbolbygg på den mest sentrale tomta i byen, og i løpet av 3 år er den blitt Alta-befolkningens desidert viktigste identitetsbygg. Arkitektonisk uttrykker bygget det som er stedet og hele landsdelens største mytiske symbol for tiden, nemlig nordlyset. Danbolt sin meget interessante artikkel konkluderer med at mens man i store deler av 1800-og 1900-tallet var tilbakeskuende og ikke på høyde med den religiøse og kulturelle tidsånden når man bygde kirker og fylte dem med symbolkunst, så må man tilbake til middelalderen for å finne en tid da man så til de grader er med å definere tidsånden med den kunst som i dag fyller våre nyeste kirker. Og nettopp kirkebygget er noe av det som aller tydeligst knytter moderne mennesker i vårt land til deres religiøse identitet. I bokens innledende artikkel beskrives sekulariseringens tre nivåer, – samfunn, organisasjon og individ -, inspirert av den belgiske sosiologen Karel Dobbelaere. I følge forfatterne er sekulariseringen minst tydelig på individnivå. Presters erfaringer er vel at de fleste som bor i Norge i dag har et religiøst liv, men at det er uklart, usynlig og ikke minst dogmatisk udefinerbart. Kirkebyggene representerer derfor noe av det mest konkrete i deres religiøse identitet. At vi i dag bygger kirker, og at det skapes kirkekunst som er oppdatert i forhold til menneskers livsanskuelse, viser at vi som institusjon er på høyde med tiden, i alle fall i forhold til nye kirkebygg.

Det er ikke vanskelig å kritisere kirken i Norge for tradisjonalitet. Kirkens institusjoner har ofte kjempet mot fremskritt, fornuft og ny forståelse av virkeligheten, og på den måten må vi også som prester tåle mye av den kritikken vi blir møtt med. Denne boken viser imidlertid på en meget grundig måte at historien om det moderne Norge har en annen side. Kirken, kristne organisasjoner og enkeltpersoner har ofte vært pådrivere for å utvikle det moderne samfunnet på en god måte i møte med nye utfordringer og nye virkelighetsforståelser. Prester bør ha stort utbytte av å lese samtlige av artiklene i boka. For de fleste prester kan denne boken fungere som et viktig oppslagsverk i forsvaret for kirkens nærvær i lokalmiljøer, i samfunnsdebatter, i møte med religionskritikk og ved institusjoner i de spennende årene som ligger foran oss som folkekirke. Den er herved anbefalt.