Lettere vei inn i kirken

Innlegg fra Presteforeningens leder, Martin Enstad, i Dagen 24. august 2016.

15. august ble det åpnet for inn- og utmelding i Den norske kirke via nettet. I media har det vært fokus på at 15.000 mennesker har meldt seg ut og de økonomiske konsekvensene dette over tid kan medføre både for kirken selv, men også for tros- og livssynssamfunn.

Endelig, tenker mange. Og la det være klart: En kirke ønsker seg ikke flere medlemmer enn de som ønsker å være med. Samtidig er det likevel også svært gledelig at 500 har meldt seg inn. Det er ikke et lite antall mennesker og viser oss at det i landskapet utenfor kirken har vært mennesker som har ønsket seg en tilhørighet til kirken. Nå ble det mulig uten å gå en kronglet vei. For oss som kirke er dette en gledelig nyhet.

Les også: Gordon meldte seg INN i kirken da andre gikk ut

En folkekirke har medlemmer med et bredt spekter av begrunnelser for sitt medlemskap. For noen handler medlemskapet om en tilhørighet man er født til. Du må ikke bo eller være ofte i Bergen for likevel å være bergenser. For andre er medlemskapet et uttrykk for en dypt personlig og alvorlig overbevist tro. Som folkekirke skal vi, og kan vi, romme denne bredden. Men selvsagt må det være frivillig å høre til.

For kirken er det også et omdømmeproblem at mennesker har blitt stående som medlem, uten å ville være det. Derfor er muligheten til elektronisk utmelding fint. Det betyr slutten på de stadige oppslagene om mennesker som finner plutselig ut at de er kirkemedlemmer. Alle kan sjekke selv, alle kan melde seg ut selv. Så enkelt. Så greit.

Inngangsporten til kirken er dåpen. Men døpt blir man bare en gang. Derfor er det tusenvis av mennesker i Norge som kan melde seg inn igjen i Den norske kirke uten å bli døpt. At over 500 valgte å melde seg inn er derfor en like viktig nyhet for kirken som fellesskap. Vi vet ikke hvem disse er, men vi vet det er 500 unike personer med ulik livserfaring.

Med ulike begrunnelser og ulik grad av intensitet handler kirkemedlemskap om vilje til å tilhøre et fellesskap som samles rundt troen på den treenige Gud. Derfor er det avgjørende at de som nå, og framover, melder seg inn, blir sett av fellesskapet.

Hvordan skal vi som kirke møte de nye medlemmene? For på en eller annen måte er det viktig å signalere til de som kommer, at de er sett. Den beste måten å gjøre dette på er etter min mening den personlige. Ikke i brevs form, men som en samtale. Når man døpes, inviteres man til dåpssamtale. Når man kommer tilbake til kirken, kan en hyggelig telefon fra presten og et tilbud om en samtale være på sin plass. For mange av våre nye medlemmer kan dette bli «dåpssamtalen» de husker.

De nye medlemmene skal ikke først og fremst oppleve seg som mål for å utføre udekkede menighetsoppgaver. Men det handler om å bli sett, verdsatt og inkludert. Og kanskje ligger det også et ønske å få bidra med noe. En samtale, en orientering kan samtidig gjøre noe med «gammel informasjon» om kirken og troen som trenger å justeres.

Det er ikke bare blitt enklere å melde seg ut av kirken, for mange er også terskelen for å melde seg inn blitt lavere. La oss omfavne de som kom som Nikodemus, ikke om natten, men via nettet.

Lenker