Forsiden < Forandrer arbeidstid presteidentiteten?

Forandrer arbeidstid presteidentiteten?

Det holder ikke med lønn i himmelen. Forskuddet som utbetales nå, i form av de samlede lønns- og arbeidsvilkår, må virke attraktivt når ungdommen lurer på om de skal bli lege, psykolog, lærer, sivilingeniør eller prest.

1.januar 2016 var dagen da menighetsprester i Den norske kirke fikk arbeidstid målt i timer og tilleggslønn for arbeid på kveld, natt, høytider og leirer. Var 1. januar 2016 dagen da norske menighetsprester gjorde ordinasjonsløftet avhengig av klokken, og ga opp friheten for penger? Eller er det heller slik at den nye arbeidstidsavtalen legger grunnlaget for framtidig rekruttering, lønnsvekst og et sunt skille mellom arbeid og hvile for framtidens presteskap?

Mitt utgangspunkt er at presteidentiteten har overlevd arbeidstidsreformer før. Det var en gang da både ferie, kvartalsfri, etterhvert månedsfri og til slutt to fridager i uken var nyvinninger for prester.

Vern for presten

Bakgrunnen for at Presteforeningen sa opp den eksisterende fridagsavtalen for menighetsprester var behovet for vern. Som fagforening hadde vi jevnlig erfaring med at kolleger ble syke av det som kunne være en grenseløs arbeidssituasjon. Andre prester ble ikke syke, men erkjente at den manglende strukturen rundt arbeidet var en påkjenning for dem selv, ektefelle og familie.

Arbeidstid er et av de mest grunnleggende vern en arbeidstaker har. En prest opptrer ofte i relasjon til andre mennesker. I disse relasjonene har man ofte en ansvarsfull rolle; som sjelesørger, som leder, som predikant eller som et profesjonelt medmenneske. Slitne arbeidstakere gjør flere feil enn uthvilte arbeidstakere. Også i presteyrket er hvile avgjørende viktig. Arbeidstid bidrar strukturelt til å sikre denne hvilen.

Et sunt og forutsigbart skille mellom arbeid og fritid er nødvendig for at presten kan oppfylle de forventningene ektefelle og barn har til deltakelse i familieliv og aktiviteter. Dette blir ikke mindre viktig av at prester gjennomgående har en høyarbeidsbelastning på søndager og i høytider, når andre familier kan regne med fri sammen.

Presteidentiteten

De aller fleste reaksjonene jeg har fått på avtalen er positive eller avventende. Men noen har gitt uttrykk for at dette utfordrer presteidentiteten. Blant dem som mener dette er det særlig tre temaer som løftes fram, og som er verdt å se nærmere på; det er ordinasjonens konsekvenser, prestens frihet og presten som leder. Før jeg går videre vil jeg kort minne om at for prester i helsevesenet og forsvaret er regulert arbeidstid normalen, og fra et slikt perspektiv er det underlig at presteidentitet henges på arbeidstidsordninger.

Ordinasjonens konsekvenser

Jeg mener det er stor parallellitet mellom ordinasjonen og det å ha en autorisasjon som helsepersonell. Begge deler innebærer en tillatelse fra rett myndighet til å ta visse avgjørelser og utføre visse handlinger som ikke alle andre kan utføre. Og like viktig, det innebærer en forventing om en faglig forsvarlig profesjonsutøvelse. Begge grupper opplever en forventning om tilgjengelighet i akutte situasjoner. For begge kan dette ordnes gjennom beredskapsordninger, men dette kan neppe fange opp alt. Klisjeen er ropet «er det en lege i salen?». Det er sjelden at prester får høre ropet «er det en prest tilgjengelig?». Men skulle det komme, bør den som er ordinert melde seg, helt uavhengig av ansettelsesforhold og arbeidstidsordning. Jeg tror vi er mange ordinerte som har opplevd på fritiden, på ferie, på en konferanse, at en samtale har endret karakter underveis fordi det ble klart for den andre at den de snakket med er ordinert til prest. Plutselig ble det klart at det var ikke min person som var interessant for min samtalepartner, men presten. Da har man to valg, enten å klargjøre hvorfor man ikke kan fylle den rollen nå (man er f.eks beruset), eller man må fylle rollen som profesjonell, enten ved å ta samtalen etter profesjonelle standarder, eller vurdere det hele som lite akutt og henvise til samtale på et annet tidspunkt.

En prest er ordinert 24/7/365. Men det betyr ikke at man alltid er på jobb som prest. Menighetspresten er alltid prest, men kan nå se på arbeidsplanen når han skal jobbe. Dersom arbeidsgiver trenger å mobilisere mer prestekompetanse enn den man allerede har kjøpt, kan det løses med flere ansettelser eller overtidsbetaling. Hvis arbeidsgiver ikke er villig til å betale for den kompetansen, må de løse utfordringene på andre måter.

Samtidig må den som er ordinert finne seg i at det er legitime forventninger til hvordan man lever hele sitt liv. Det følger av ordinasjonsliturgien der ordinanden har sagt ja til biskopens formaning om selv av hjertet å legge vinn på å leve etter Guds ord. Dette er en forventning som følger av ordinasjonen, og ikke av ansettelsesforholdet. Man må derfor legge til grunn at det ikke ligger mer i dette for en menighetsprest enn andre ordinerte som f.eks jobber utenfor kirken.

Prestens frihet

Frihet er et viktig ord for mange prester. Men frihet er ikke et entydig begrep. Arbeidstidsavtalen vil opplagt redusere den enkeltes formelle mulighet til å jobbe når man selv vil. Arbeidsplanen vil vise på hvilke dager og til hvilke tider 80% av arbeidstiden skal være. Men dette gir også en annen betydelig frihet, nemlig friheten til å ha fri.

Jeg tror den reelle friheten til å jobbe når man vil, har vært langt mindre enn den formelle friheten. Når dagens menighetsprester har lagt inn i planen sin alle listene med planlagte møter og samlinger er det ikke all verdens frihet igjen. Friheten har også vært en «frihet» til å jobbe når det passet andre. I tillegg har man hatt en velbenyttet frihet til å jobbe mer. Fra et fagforeningsperspektiv er det vanskelig å se på akkurat den friheten som noe annet enn uønsket gratisarbeid.

I den nye avtalen er det to viktige elementer som skaper frihet for prestene, frihet til å prioritere oppgaver i egen tjeneste og frihet til å komme menigheten i møte i situasjoner der oppdrag ikke kan utsettes. Presten styrer fortsatt 20% av arbeidstiden, både innhold (innenfor tjenesteordningens §2) og tidspunkt. Og ordningen med plusstid gir den enkelte prest mulighet til å jobbe mer utenfor arbeidsplanen når tjenesten krever det.

Presteforeningen er opptatt av den faglige friheten. Den enkelte prests kompetanse og faglige vurderinger avgjør hvordan hun løser de oppgavene som er lagt til henne. Men også prester, som for eksempel leger, må forholde seg til den ressursrammen som er gitt. En av de ressursrammene som er gitt er arbeidstiden. Ingen prest kan forvente å sette av 20 arbeidstimer regelmessig til å skrive en preken. Men arbeidsgiver må også gi rammer til å gjøre et faglig forsvarlig arbeid. Derfor er det uakseptabelt om det kun gis rom for 2 timer. Derfor er det fortsatt viktig for prester å bli ledet av sin egen profesjon. Når soknepresten skal diskutere prioriteringene i arbeidsplanen, så skal hun diskutere dette med en annen prest – prosten. Jeg har stor tro på at det kan være en utviklende prioriteringsdialog mellom to fagpersoner.

Presten som leder

Noen har stilt spørsmålstegn ved om det er klokt å inngå en slik avtale nå, hvis man ønsker at prester skal bli de lokale lederne i framtidens kirkeorganisasjon. Da er det viktig å være klar over at det også er inngått en lederavtale som omfatter alle proster, samt noen sokneprester som har ledende stillinger etter arbeidsmiljølovens bestemmelser. Hvis prester i framtiden skulle bli daglige ledere i lokalmenighetene så vil denne avtalen være et naturlig utgangspunkt. Prester, og på en særlig måte sokneprester, vil alltid ha en lederoppgave i lokalkirken. Hvordan dette organisatorisk uttrykkes etter 2020 er ennå usikkert. En ny organisasjonsstruktur vil selvsagt gjøre det mulig, og kanskje ønskelig, å se på nye arbeidstidsordninger for noen prestestillinger.

Kirkeøkonomi

Det er ikke uvesentlig at denne avtalen er inngått mens prestene ennå er ansatt i staten. Ved virksomhetsoverdragelsen må Den norske kirke holde staten, som avgivende arbeidsgiver, ansvarlig for utgiftene som følger av arbeidstidsavtalen. Ingen av partene i avtalen har ønsket å endre omfanget av eller innholdet i prestetjenesten. Kirken har en legitim rett til å forvente at staten tilfører de ressurser som trengs for å opprettholde prestetjenesten på dagens nivå, også etter virksomhetsoverdragelsen.

Viktig for rekrutteringen

Jeg er veldig trygg på at denne avtalen vil bidra positivt både til rekruttering og til framtidig lønnsvekst for landets menighetsprester. Et sunt skille mellom arbeid og fritid oppleves grunnleggende positivt med tanke på rekruttering. Forhåpentligvis vil avtalen bidra til å begrense en stedvis arbeidskultur der det å jobbe mye, for mye, og deretter snakke om det, er noe som gir status blant kolleger. Jeg tror også avtalen vil føre til sunne prioriteringsdiskusjoner i kirken. Nå er det ikke mulig å løse alt fra stolbæring til trosopplæringstiltak, enda en begravelse eller en syk kollega, med å dytte på mer gratis prest. Som en høykompetent arbeidstaker fortjener presten å bli brukt til presteoppgaver og bli betalt for det. Presten er ikke den ene som skal løse ugjorte oppgaver når andre går hjem. Jeg tror også at avtalen vil bidra positivt i kollegafelleskapet i lokale staber. Nå får prester arbeidstidsordninger som likner de andre i staben. Jeg tror avtalen vil bidra til presters framtidige lønnsvekst. Arbeidstid vil synliggjøre at kirken til nå har betalt for lite for det omfanget av prestetjeneste de ønsker tilgjengelig. Prest er utvilsomt en kompetanse kirken må arbeide hardere for å tiltrekke seg framover. Selv om vi forventer lønn i himmelen, må forskuddet som utbetales nå, i form av samlede lønns- og arbeidsvilkår, virke attraktivt når ungdommen lurer på om de skal bli lege, psykolog, lærer, ingeniør eller prest. Da er det også et gode at avtalen gjør effektivt slutt på at prester stort sett lever av grunnlønna. Kveldstillegg, helgetillegg, høytidstillegg og forutsigbare grenser for overtid er positivt og rettferdig sett fra et fagforeningsperspektiv.

Innlegget er en lett revidert utgave av et innlegg publisert i Luthersk kirketidende nr. 1/2016.