Markus kirke, Oslo

Foto: Michal Klajban (CC BY-SA 3.0), via Wikimedia Commons

Markus kirke, Oslo

Foto: Michal Klajban (CC BY-SA 3.0), via Wikimedia Commons

Seminarrapport: Folkekirken og folkets kirker

14. og 15. april 2016 arrangerte Menighetsfakultet og KA konferansen «Folkekirken og folkets kirker». Konferansens hovedspørsmål var: Hvordan ivaretar vi landets kirkebygg i et endret livssynspolitisk landskap? To av PFs medlemmer, Jan Erik Westen, sokneprest i Talvik, og Nils Jøran Riedl, sokneprest i Svolvær og Strandlandet, deltok på konferansen. I det følgende byr de på hver sin refleksjon etter konferansen. Westen introduserer forholdsvis kort konferansens hovedtema og reflekterer i dialog med noen av innleggene særlig over hvordan kirker kan og bør brukes. Riedl byr på en mer omfattende referat fra de forskjellige foredragene på konferansen. Sammen gir de god innsikt i konferansens problemstillinger. God lesning!

14. og 15. april 2016 fikk jeg gleden av å være tilstede på konferanse ved Menighetsfakultet. Konferansen hadde fått overskriften «Folkekirken og folkets kirker», og jeg var spent på hvordan konferansen ville bli.

Jeg synes konferansen var svært interessant, men finner det likevel vanskelig å gjengi konkret faglig utbytte av konferansen. Dette tror jeg har sammenheng med at konferansen for en stor del la opp til opplevelse, undring og refleksjon hos den enkelte tilhører.

Jeg husker godt Oddbjørn Sørmoens foredrag første dagen med tittelen: «Er det grenser for hva en kirke kan brukes til? Eksempler fra Storbritannia, Sverige og Italia». Dette ble et interessant foredrag, med en spennende overskrift. Likevel hadde ikke foredraget fasitsvarene. Vi fikk ikke vite hvor den faktiske grensen for hva et kirkebygg kan brukes til må settes. I stedet for fikk vi presentert mange eksempler fra kirker i Europa som nå har måttet stenge, og som i dag har fått en annen bruk. Dette viste Sørmoen oss ved hjelp av bilder han selv hadde tatt. Vi fikk se og høre eksempler på kirker som har blitt omgjort til kontorer, bokhandlere, restauranter, bilverksted eller private hjem. Og det ble også nevnt at det i Nederland stenges to kirker hver uke.

Uten at Sørmoen gav oss noen fasit på hvor grensen for hva et kirkebygg eventuelt kan brukes til, synes jeg det var spennende å ta del i en slik refleksjon. For slike spørsmål blir stadig mer relevante også i Norge. Vi har mange kirker rundt om i landet vårt som etter hvert brukes minimalt. Som eksempel fikk vi høre om Dønnesfjord kirke på Sørøya, som i 2005 ble restaurert etter en lang diskusjon. Hvem skal ta ansvaret for vedlikehold av våre kirker, eller skal de bare stå og forfalle? Slike spørsmål vil nok bli reist stadig oftere i tiden som kommer.

Etter at Sørmoen hadde holdt sitt foredrag fikk vi høre et kort innlegg fra Robert Wright, kirkeverge i Oslo, som lot oss få et innblikk i hvordan en har måttet tenke i hovedstaden. Her har en måttet ta vanskelige avgjørelser, for å effektivisere menigheter og ressurser. 1. September 2013 trådte Sentrum og St. Hanshaugen sokn i kraft. Dette ble en sammenslåing av de tidligere soknene Domkirken, Gamle Aker, Trefoldighet, Lovisenberg og deler av Markus. Det mest kontroversielle var nok at Markus kirke ble fristilt til annet bruk, samme år. I dag leier pinsemenigheten Jesus Church, Markus kirke.

Siste dagen av konferansen fikk vi dra på ekskursjon til Markus kirke, Trefoldighetskirken og Gamle Aker kirke. For min del fant jeg besøket i Markus mest interessant, siden jeg tidligere hadde besøkt Gamle Aker og Trefoldighet. Vi fikk møte en av pastorene, Kåre Skuland, som gav oss en innføring i hvordan søndagsmøtene der foregikk. I tillegg var det en del fokus fra konferansedeltakerne på hvilke fysiske inngrep Jesus Church hadde gjort i kirkerommet. Jesus Church har valgt å holde på det meste av kirkerommets særpreg og inventar, men har bygd opp korpartiet noe slik at det er mer til rettelagt for lovsangsband. Likevel ble det understreket alle forandringene kan tilbakeføres, slik at Markus kan se ut tilnærmet slik det var før den nye menigheten tok kirkerommet i bruk.

Markus kirke har i tillegg to lerret og to prosjektorer på begge sider av kirkerommet. Bruken av lerret og prosjektor, var et tema flere av deltakerne og de ansvarlige for konferansen var opptatt av gjennom begge dagene. Hva gjør det med et kirkerom, at vi i svært mange av våre kirkebygg innenfor Den norske kirke har hengt opp lerret, og bruker prosjektor? Hva med salmebøkene, hva med de estetiske utrykkene kirkerommet vil formidle? Jeg hadde inntrykk av at de fleste på konferansen ønsket en svært restriktiv bruk av lerret og prosjektor.

Det var også interessant å høre Tor Even Fougner, sokneprest i sentrum og St. Hans Haugen sokn, fortelle fra Gamle Aker og Trefoldighet.

En ting jeg særlig ble oppmerksom på var at disse sentrumskirkene hadde få kirkelige handlinger. Jeg husker ikke tallene lengre, men for eksempel holdes de fleste gravferder i Oslo i egne gravkapell. På lengre sikt kan dette medføre redusert eierskap og tilhørighet til for eksempel Trefoldighetskirken som sin soknekirke. Om jeg husker Fougner rett var dette et satsningsområde for han, at folk på ny måtte få eierskap til sin soknekirke.

Dette stiller seg jo helt annerledes i bygde-Norge, der kirkene ofte blir signalbygget i lokalmiljøet. I tillegg skal vi huske på at Norge har få kulturbygg, foruten kirkebyggene, noe Morten Stige gjorde oss oppmerksom på i sitt foredrag: «Kirkebygg som historisk kapital i lokalsamfunnet». Dette var også et interessant foredrag der det blant annet ble vist til engasjementet i Porsgrunn etter kirkebrannen der, og hvordan den nye kirka skal bli seende ut. Her har visstnok striden stått mellom den gudstjenestefeirende menighet, og den mer folkekirkelige menighet. De som feirer gudstjeneste regelmessig ønsker en ny og moderne arbeidskirke, mens andre del av menigheten ønsket seg en gjenreisning av den gamle kirken.

Jeg har gjennom dette refleksjonsnotatet forsøkt å gi et lite innblikk i noen av forelesningene, og av det vi fikk erfare og oppleve på konferansen «folkekirken og folkets kirker.» Jeg vil takke Presteforeningen for muligheten den gav meg til å reise på en spennende konferanse.

Med utgangspunkt i følgende spørsmål: Hvordan ivaretar vi landets kirkebygg i et endret livssynspolitisk landskap? inviterte MF og KA ulike aktører fra kirkeliv og kulturminnevern for å jobbe sammen. Man ønsket å fokusere på ulike sider ved kirkebyggenes betydning og bruk i forhold til verneinteresser. Konferansen ble holdt i april 2016.

Det er mange spørsmål som skal besvares og mange hensyn som hele tiden skal ivaretas når en snakker om kirkebyggene og deres betydning. Denne konferansen tok opp i seg noe av bredden i problemstillinger som vi som kirke må forholde oss til når det er snakk om fornyelse, ny bruk eller å ta kirker ut av den bruken den har hatt.

Kristin B. Aavitsland (MF) fokuserte innledningsvis i konferansen på hvordan kirkene er bærere av kulturarv som offentlige rom og forvaltere av fellesskapets normer. Det er derfor ofte slik at om en skal legge ned en kirke, eller bygge en ny for eksempel etter en brann, så opplever en ofte en konflikt mellom behov for å bevare det som har vært og prøve å skape noe nytt. I dette er det mange hensyn som skal tas. Kirkebyggene har vært, og er stadig identitetsskapere. De ligger i et landskap, i en del av en by, eller på et sted hvor den kanskje først og fremst er et bilde på noe som en gang var, men som ikke er lengre. Å bygge og vedlikeholde kirker har til nå være en offentlig oppgave. Kirkebyggene har også vært samlingspunkter og steder for spredning av offentlig informasjon. Mange steder var kirkerommene de eneste som kunne romme mange mennesker, og ofte det eneste påkostede bygget i et lokalsamfunn. I et historisk perspektiv har det vært slik inntil ganske nylig.

Et viktig moment i vedlikehold av byggene er sammenhengen som er mellom antikvarisk forvaltning, som er opptatt av nettopp det faktum at kirkebyggene ofte er de eneste «praktbygg» lokalt, og kirkelig forvaltning som i tiden som kommer vil bli mer presset. Når kirken skal stå på egne ben etter hvert, er det ikke gitt at kirkene kan tas vare på slik det har vært før. Kirker som er plassert i utkanten av bebygde strøk vil en for eksempel kunne bli gjenstand for diskusjoner, også ut fra de behov som den lokale menighet har for bruksrom til kirkelige tjenester, trosopplæring m.m.

Det er en sammenheng mellom de teologiske utfordringene, de sosiale og demografiske forholdene, og behovet for vern av kulturminner. Alle disse momentene spiller en rolle, og det å vekte mellom de ulike hensynene som skal tas krever innsikt og kunnskap på mange områder. I denne konferansen forsøkte man å dra opp noen av disse ulike forholdene som spiller inn.

Kirken som livsløp

Etter innledningen var det «Kirkebygg og livsløp» som var tema. Til å holde innledning hadde man invitert Biskop Helga Byfuglien. Hun la vekt i sin innledning på at folk er glade i kirken sin. De identifiserer seg med den, selv om de ikke forholder seg til den aktivt som kirkegjengere eller brukere utenom kasualiaene.

Hun henviste så til at kirken er møtepunktet for mennesker og Gud for mange. Med utgangspunkt i den ideologi som har vært toneangivende i Arne Sæthers bøker, som i mange år var departementets rådgiver på kirkebygg. Hun understreket som han også har gjort, at kirken er mer enn kirkebygg; Dette får konsekvenser både for nybygg og restaurering. Hans måte å tenke på har fått svært stor betydning for hvordan mange kirker i dag ser ut. Formene har blitt mer mangfoldige, og den liturgiske tanken i bygget har fått en renessanse gjennom mye av det som Sæther stod for.

Biskopen understreket at det er en sammenheng mellom det som foregår utenfor kirkerommet og det som skjer i kirkerommet: Kirken tar inn livet utenfra. Med henvisning til to kirker som har betydd mye for henne; Nordby kirke i Ås kommune (1826), hvor det nå bor lite mennesker, og den gudstjenestefeirende menighet ikke er tilstede, og Landås kirke i Bergen (1966) som innbyr til ro og fordypning i troen, understreket hun nettopp betydningen av å kunne legge til rette for aktivitet. På Ås har de fått dette til gjennom å bygge et menighetssenter som ivaretar mye av aktivitetene som skal til, mens en i Bergen har en kirke hvor selve bygget legger opp til en bredde i aktiviteter, samtidig som en har et kirkerom som har blitt stående nettopp som en kirkerom. Hun avsluttet sitt innlegg med å peke på kirken som stedet også for å ta vare på hele livsløpet fra vugge til grav.

Finnes det grenser for bruk?

Er det grenser for hva en kirke kan brukes til? Med eksempler fra Storbritannia, Sverige og Italia tok Oddbjørn Sørmoen (KA) for seg noen eksempler på ny bruk av kirkerom. Han innledet med å si at vi må være klar over at en kirke er mye mer enn et kirkebygg. Kirkebyggene har alltid vært til som gudstjenestesteder. Menigheten har, også før 312 da en begynte å bygge kirker i Roma, vært samlet et sted. Bygget har vært definert som «kyrios» – det som hører Herren til. Det har vært en bygning for kult, for forsamling av de som tror. Den er også preget av den tiden den er bygget i. Hver tid har satt sitt preg på byggene. En kan ved å se hvor kirken er bygget og selve utformingen av den ofte tidfeste med ganske stor nøyaktighet hvilken epoke en kirkebygning er oppført i.

Kirkene har ofte vært svært sentrale i landskapet, de har forholdt seg til omgivelsene som signalbygg. De blir på denne måten sentrale kulturminner for lokalsamfunnene i hele landet. Mange av kirkene våre har en værhane i spiret; dette er vanligvis brukt som et Kristussymbol – som den som våker over landskapet. Han dro fram noen eksempler fra tempeltradisjonen i Athen, med fokus på hvordan «gudshusene» ofte har vært der som svært bestandige og tydelig bygg midt i livene til folk. Videre brukte han et annet eksempel på hvordan en ny og moderne kirke kunne være med å endre vanene til folk. Ved et sentralt samlingspunkt i Helsinki, rett ved en busstasjon, har en satset på å gjøre noe helt nytt ut av et kirkerom, og rommet kan stå som eksempel på hvordan en fortsatt kan skape oppmerksomhet omkring et rom som mange ønsker å forholde seg til.

På Narinkens torg i Kampen, midt i byens hjerte, er det bygget et kapell som fungerer som en plass både for stillhet og samtale. Kapellets vågale bygningsstruktur (stor, rund trekonstruksjon) fjerner seg bevist fra det hektiske livet utenfor. Kapellet er et sted som innbyr til stillhet og ro. Foajeen benyttes også som utstillingslokale, her treffer en både prest og sosialarbeider. 2 år etter at bygget var ferdig (2012) hadde mer enn 500.000 mennesker vært innom. De regner fremdeles med at mer enn 3000 er innom hver eneste uke.

I Sverige har en blitt utfordret at det faktum at det er for mange kirker i forhold til det behovet den lokale kirke har. I en debatt har flere tatt til orde for å sprenge kirkene, slik at en kan bruke pengene til noe annet. Et kontroversielt rivningsforslag førte til at en gammel stenkirke i 2007 ble revet, da det ikke var penger til å restaurere bygget.

Kirken St. Michael the Greater, Stamford, var også en kirke som ble tatt ut av bruk. Kirken ble bygget kraftig om omkring 1830 i «engelsk stil», en nygotisk bygning som er svært tydelig som kirkebygg. Kirken ble erklært overflødig i 1972. Etter mye diskusjon om hva kirken skulle brukes til, ble den gjort om til kjøpesenter i 1982. Om dette er en heldig nybruk av en kirke kan absolutt diskuteres. Kirker oppfattes fremdeles som kirker, særlig hvis de har utseende som forbindes med tradisjonelle kirkebygg.

Mange kirker tas ut av bruk nå i hele Europa. I Nederland f.eks. tas 2 kirker ut av drift hver eneste uke. Mer enn 1000 kirker har blitt lukket og brukes ikke lengre som kirke. Samtalene fortsetter stadig på hva kirkene skal brukes til og hvordan de skal brukes. Sant Simone i Venezia – bygget 1718-38 i neoklassisk stil, er et annet eksempel. Her er arkitekturen beholdt, men kirken har fått en ny bruk etter at den i 2006 ble overtatt av en presteorden som også nå bruker kirken som utstillingslokale. En har valgt å beholde rommet, og det er ennå mulig å ha gudstjenester der.

Demografiske endringer og nye gudstjenesteformer skaper nye behov

Med tittelen: Erfaringer med en endret virkelighet i by og land, hadde kirkeverge i Oslo Robert Wright og Ragnhild Tveit, rådgiver for kirkekunst og kirkeforvaltning i Bjørgvin bispedømme hver sine innlegg. Wright fortsatte litt der Sørmoen avsluttet med å gi eksempler på kirker som har gått ut av bruk. I Oslo ble Pipervika (1911-51) og Vaterland (1899-1959) revet for å gi plass til ny bebyggelse. Jakob kirke, som etter hvert hadde mistet nesten hele sitt befolkningsgrunnlag, ble slått sammen med Domkirken menighet og ble også foreslått revet, men det var stor motstand mot dette og kirken ble stående. Vi skal senere se hvordan denne har blitt gjort om til Kulturkirken Jakob.

På tross av endringer er det et moment som er viktig å trekke fram. Nesten over alt ser vi det samme; folk er glade i kirkene sine. De har følelser for byggene og det er mye identitet i byggene. Likevel må vi kunne ta inn over oss de endringene som finner sted. Befolkningsmessig har Oslo endret seg mye, og Bredtvedt kirke som har blitt overtatt av Den katolske kirke opplever en eventyrlig oppblomstring av gudstjenesteoppmøte. Kirken har mange fulle gudstjenester i helgene, og det bor også mange med katolsk tilhørighet i området. Deler av Oslo øst og indre by har også opplevd en enorm endring i forhold til andre trossamfunn. Islam er religion for svært mange, og også disse har nå synlige og tydelige bygg flere steder i Oslo.

Endringer er ikke noe nytt. De har alltid funnet sted og på mange ulike måter. Dette må vi som kirke forholde oss til, selv om det kan være smertefullt. Men endringer kan like gjerne ses på som noe trygt – det er ikke nødvendig å se alle endringer som en trussel. Som ansvarlig kirke, som også forvalter penger er det viktig at vi må finne ut hvordan vi kan få «mer Jesus for penga».

Også Ragnhild Tveit tok for seg noen av de utfordringer som bispekontorene får ved ønske om endringer i kirkerom. Hun tok for seg Hyllestad kirke i Ytre sogn (1880) som eksempel. Her ble en tradisjonell langkirke gjort om etter mal av Arne Sæthers tenkning om å gjøre om kirken også til brukshus med flere bruksområder.

Jeg legger inn hva KA har på sine nettsider om denne kirken:

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.

Det skapte mye følelser da Hyllestad kirke kulle endres. Det var likevel mulig å få gjennomført det i en god prosess med menigheten. Kirken har fått erstattet benkene med stoler. Alterpartiet er trukket fram og kirken brukes på en helt annen måte i dag enn da den framstod som en klassisk langkirke. Tveit understreket at hun i sitt arbeid med godkjenningssaker også ser at det ikke bare er det ytre som skaper følelser hos folk. Også endringer i interiør, salmebok og liturgi gjør noe med det forholdet folk har til kirken.

For å se på en av de kirkene som har fått en endret bruk gjennomførte konferansen på kvelden et besøk i kulturkirken Jakob hvor leder i Kirkelig kulturverksted Erik Hillestad tok imot oss. Her ble dert gitt en innføring i hvordan kirken nå har en bred bruk, særlig for konserter, utstillinger og eventer. Benkene er fjernet og den er utstyrt som en scene, men har beholdt alterring, prekestol og altertavle. Kirken ble ikke av vigslet da den ble tatt ut av bruk, og det har vært et viktig poeng for Kirkelig kulturverksted at det kunne holdes messe der. Det er utviklet 5 ulike messer som alternerer på søndagskveldene. Tekster er skrevet at Erik Hillestad og musikk av Caroline Krüger og etter hvert også Øyvind Kristiansen som har vært fast pianist siden messene startet for ca 16 år siden.

Kirkerommet som ressurs i trosopplæringen

Med utgangspunkt i sine erfaringer fra Skøyen kirke, som er en moderne arbeidskirke i utkanten av Frognerparken hadde Paul Erik Wirgenes fra Kirkerådet et innlegg om bruk av kirkerommet som ressurs i trosopplæringen. Han innledet med å understreke kirkerommet som et sted som er i besittelse av et grenseoverskridende språk. Det er en iboende pedagogisk kraft i kirkebygget. Det bærer i seg selv en kommunikasjon med menneskets tanke og menneskets sjel. Kirkebygget er selv et språk som snakker til oss og med oss, påpekte Wirgenes.

Han foresatte å fortelle om hvordan barn og unge forholdt seg til kirkerommet, ikke minst gjennom påskeuka hvor de bodde sammen i kirken. Det var en sterk historie om innlevelse, erkjennelse og undring i møte med et kirkerom hvor de kunne ha stor frihet. Han understreket videre en erkjennelse av at han hadde kunnet være med på å legge til rette for en kristologisk aggresjon mot de voksne og for barna og på deres premisser. Jesus selv snakket radikalt om barnets rolle, en måte å snakke på som også bør utfordre oss. Vi kan bruke ord som «Das Ganz Andere», «The ultimate consern» – og det «ytterst alminnelige». Nyere teologi har gitt oss ord og språk som stadig kan utfordre oss og gi oss nye impulser, slik vi kan se at barna også tar opp i seg de som disse ordene klarer å gi uttrykk for.

Konstruert fortid

Konferansens andre dag startet med et innlegg av Kristin B. Aavitsland. Med tittelen: Fortiden er ikke hva den engang var; Restaurering og ideologi i historiske kirkerom, tok hun for seg en av de virkelig toneangivende innen restaurering og fornyelse av kirker fra tidlig 1900-tall, Harry Fett. Han overtok i 1913 som riksantikvar, en stilling han hadde til han gikk av i 1946.

Fett hadde stor betydning for hvordan kirker ble restaurert i sin tid som riksantikvar. Han mente at historiske kirkerom viser seg som vakrere og mer verdige enn noe nybygget kirkehus. De er folkets kulturhus, og skal behandles deretter. Kirkebyggene er materialiseringen av en sivilisasjon – de tilhører fellesskapet. Fett tok til motmæle mot det han kalte raseringen av arkitekturen. Han var sterkt motstander mot «dusinvarer av dårlig kvalitet». Det var viktig å ha en sterk antikvarisk bevissthet – man skulle lære seg å eie gammel kultur. Spor av uhistoriske detaljer og nygotikk skulle fjernes. For Fett var det viktig å lage en kunstnerisk helhet og rommene han jobbet med skulle ha preg av autentisitet. Han jobbet ut fra det som ble omtalt som «kurativ fortid», og blir omtalt som en som hadde kulturkonservativ kulturbevissthet. Bygg som ikke tok vare på fortiden på den måten mente han var samfunnsnedbrytende. Det var viktig å ta vare på byggene som kvalitetsbygg og bygg som bar i seg spor av det opprinnelige som skulle understreke at kirkerommet tilhørte fellesskapet.

Når det er sagt; også Fett bidro i sine arbeider til en måte å forstå restaurering på som ikke nødvendigvis lot byggene forbli slik de opprinnelig var, de ble konstruerte rom ut i fra bestemte idealer om hva som var verd å ta vare på og hva som ikke var det, og en del av prosjektene har derfor også blitt kritisert fordi de noen ganger kan ha gått for langt i å idealisere bestemte stiltrekk eller epoker. Aavitsland var også svært tydelig i hva hun kunne tenke seg i forhold til opplæring av bl.a prester. Hun mente at kurs i arkitekturhistorie burde gjøres obligatorisk, og at kompetansen på både stilhistorie og kunsthistorie generelt må økes. I en tid da kirken kommer til å få større ansvar for disse tingene selv, er dette selvsagt av avgjørende betydning.

Domus dei / domus ecclesia

Kirkerommet som public space var tema for Jan Terje Christoffersen. Han tok utgangpunkt i Cambridgebevegelsen. Cambridgebevegelsen var en liberal motpart til Oxfordbevegelsen. Bevegelsen hadde sitt utgangspunkt bl.a. i Richard Cromwell Carpenter 1812 – 1855. Bevegelsen oppstod i England men fikk enorm betydning for kirkebyggaktivitet i hele Nord-Europa på 1800-tallet. Denne bevegelsen var opptatt av estetikk og liturgi, og var knyttet sterkt til middelalderen. Resultatet av bevegelsen ble et stort fokus på gotisk arkitektur med høyalter, fokus på klær og bekledning i gjennomføringen av liturgien. Også i Norge fikk bevegelsen stor innflytelse på bygging av kirkebygg. På mange måter er kirkene i denne perioden det som har blitt forbildet på slik som vi i dag på mange vis oppfatter at en kirke skal se ut.

En forståelse av kirkerommet som materiell teologi tar utgangspunkt i en fenomenologisk analyse av kirkerommets betydning. Inn i dette har fagmiljøer vært opptatt av at vi i nyere tid opplever en kollaps i hvordan vi oppfatter verden. På grunn av dette henviste Christoffersen til at vi trenger også det materielle – det er ikke uten betydning for å oppleve kvaliteter i et rom. Samtidig understreket han at det finnes ulike måter å ta vare på historien på, ikke bare historiserende. Noen ganger skal en ta debatten omkring dette på alvor. Vi skal tåle endring, men ta vare på kvalitetene som også tidligere tider bar i seg.

Morten Stige, som er byantikvar i Oslo, videreførte dette og snakket om Kirkebygg som historisk kapital i lokalsamfunn. Han tok for seg det faktum at det er svært mange steder i våre lokalsamfunn kun et bygg som rager; kirken står der som symbol for og faktisk manifestering av storsamfunnet som tilstedeværende i lokalsamfunnet. Han viste videre til at det har siden man begynte å bygge arbeidskirker etter 2. verdenskrig blitt en dreining i bruken av kirkerommene. Man har vært opptatt av praktisk tilrettelegging, ikke bare den opphøyde og litt distanserte måten å forholde seg til rom på som Oxford-bevegelsen bar i seg.

Det er en sammenheng mellom presten som forvalter av ritualene som finner sted i kulten, bygget slik det framstår som bygg og kirken som en helhet av troende mennesker. Det er nødvendig å være bevist disse faktorene og at de hører sammen. Med utgangspunkt i fagpersoner med spesiell interesse for arkitektur og bevaring av kulturminner, har en gruppe fagfolk laget noe de kaller «grubleseminarer». Siden 2005 har en gjeng forskere annethvert år møttes til grubleseminar for å løse de norske middelalderkirkenes gåte. De møtes med ulike teoretiske bakgrunner og tar for seg kirkebygget slik at det samles kunnskap fra ulike hold når en skal ta for seg bygg som skal tas vare på eller restaureres. Det utgis rapporter og arbeides systematisk med å ta vare på kunnskap og erverve seg ny kunnskap om noen av de eldste kirkebyggene vi har. De har tatt for seg Værnes kirke, Veøy og Tingvoll kirke i Romsdalen, Kyrkjebø på Færøyene og Gildeskål i Nordland.

Eksempler fra Oslo

Etter en paneldebatt ledet av Hallvard Mosdøl (MF), med Kristin Gunleiksrud Raaum, Ragnhild Tveit, Morten Stige og Jan Terje Christoffersen avsluttet konferansen med en eskursjon til St.Hanshaugen storsogn; hvor en tok for seg Tre kirkers utfordringer og løsninger; Trefoldighetskirken, Markus kirke og Gamle Aker kirke.

Vi startet i Gamle Aker kirke som er den eldste kirken i Oslo. Den er også den eneste middelalderskirken som er bevart. Kirken har hatt flere restaureringer. Kirken er en treskipet romansk basilika med kor, sidekapell og transept, bygd av kalksten. Den var hovedkirke i Aker frem til 1855.

Det har vært flere endringer av kirkestrukturen i Oslo den senere tiden. En av endringene som har vært er at bl.a Markus kirke er tatt ut av drift som soknekirke ved StHanshaugen.

Markus kirke er en treskipet langkirke i to etasjer, med fasader i slemmet tegl. Kirken er en av de få kirker i Oslo som ligger bygget inn i tett kvartal med bygårder på begge sider. Tomten var en fjellknaus da kirken ble bygget, og derfor er det en trapp opp fra gateplan i Ullevålsveien. Hovedinngangen er fra Schwensens gate.

25. februar 2013 ble det bestemt i Oslo Bispedømmeråd at Markus kirke skulle fristilles til annet bruk. Soknene Domkirken, Trefoldighet, Markus, Gamle Aker og Lovisenberg ble slått sammen til ett sokn som får navnet Sentrum og St. Hanshaugen sokn. Det nye soknet får til sammen ca 16 000 medlemmer. Domkirken, Trefoldighet, Gamle Aker og Lovisenberg ble kirker i det nye soknet.

Markus kirke ble lagt ut for utleie i 2013. Både organisasjoner og menigheter meldte sin interesse. Kirkevergen i Oslo fikk fullmakt fra kirkelig fellesråd til å velge leietaker. I november 2013 ble det klart at pinsemenigheten Jesus Church fikk tilslaget.

Menigheten som leier kirken har ikke mulighet til å gjøre noe med hvordan interiøret ser ut, men har bygget et podium som er mer i tråd med den måten de bruker musikk på under gudstjenesten. Det er gjort på en måte som gjør at kirkerommet kan tilbakeføres til slik det opprinnelig var hvis det skal skje. Byantikvaren har vært opptatt av at rommet skulle bevares.

Rundturen avsluttet i Trefoldighetsskirken. Denne ble innviet i 1858. Den er en sentral storbykirke på Hammersborg i Bydel St. Hanshaugen i Oslo. Med over 1200 sitteplasser er den blant landets største. Trefoldighetskirken er en korskirke med fasader av rød tegl, og med en stor sentralkuppel.

Da kirken ble bygget, var det bare lave trehus rundt kirken, og Trefoldighetskirken ruvet enormt blant de lave husene. Da kirken ble bygget, var området et spesielt fattig område av byen, eller strengt tatt en forstad ettersom det var utenfor datidens bygrense. Det ble hevdet at de som var fattige i hvert fall skulle ha en skikkelig kirke som kunne danne en himmel over deres liv. Kanskje er nettopp plasseringen midt i et fattig område årsaken til at diakoni har vært så viktig for menigheten helt frem til i dag.

Kirkens historie nå handler om hva en skal tenke om bruk av kirken. Det er ikke behov for den som soknekirke som før. Vedlikehold er dyrt. Orglet som er et mesterstykke er ikke mulig å bruke og vil koste svært mye å vedlikeholde. Man har forsøkt å fylle kirken med ulike aktiviteter, men det er veier å gå for å få virkeliggjort det en har ønske om å gjøre.

Konklusjon

Det er mange spørsmål en skal ta stilling til når en forholder seg til kirkebygg, restaurering og vedlikehold av disse og hvordan en skal tenke om framtiden for kirkebyggene. Utfordringene en står overfor i Oslo sentrum er i stor utstrekning knyttet til at befolkningssammensetningen og bosettingsmønsteret har endret seg. Det er mange hensyn som skal tas, og som kirkelig forvaltning er det viktig å fastholde de ulike momentene med stort skjønn. Menneskene som bor i et område er glade i og føler tilhørighet til kirken sin. Kirkene har verdi som kulturbygg og i særdeleshet i Norge har kirkene vært bygg som har representert fellesskapet, og ofte var kirkebyggene de eneste påkostede bygningene i byen/bygda.

Vi kommer sannsynligvis til å stå overfor mange utfordrende diskusjoner om hvilke kirker som skal opprettholdes og hvilke som skal tas ut av bruk. Prioriteringer i forhold til faktisk økonomi skal også tas hensyn til om en har behov for å rehabilitere kirker. Det er et enormt etterslep på vedlikehold i Norge på offentlige bygg, dette gjelder også kirkene. Menighetens behov for forsamlingslokale er også preget av at aktivitetene har endret seg og ønskene om endringer kan ofte stå i kontrast til behovet for å ta vare på byggene som historiske minnesmerker.

Det er utrolig viktig med kunnskap. Kunnskap om arkitektur, kulturminne, tradisjon, teologi, ekklesiologi. Tingene henger sammen, og det er viktig at kunnskapen opprettholdes og utfordres i møte med realitetene vi står overfor; vi har en arv å ta vare på og vi skal bygge kirke – også av levende stener.

Konferansen jeg fikk være med på var inspirerende og interessant. Det er nyttig å delta på slike samlinger, og jeg skulle som teolog ønske at vi var flere teologer som viste interesse for disse tingene og det mangfoldet av problemstillinger vi må forholde oss til. Kirken trenger det. Folket forventer det. Det er ikke bare å legge ned kirker, selv om økonomien tilsier at det er det eneste fornuftige. Vi må derfor sikre at vi jobber godt med forvaltning av byggene i årene som kommer, selv med fornyede relasjoner mellom kirke og stat.