Presteforeningens leder Martin Enstad. (Foto Helene Moe Slinning for Presteforeningen)

… rik på herlighet og nødvendig for Guds kirke på jorden

– Jeg savner at vi i debatten om kirkelig organisering kan snakke om åndelig lederskap, sa Presteforeningens leder Martin Enstad i sin tale til foreningens landskonferanse 2023. Han understreket at selv om kirken har mange likhetstrekk med andre organisasjoner, har den også en egenart som ikke fanges opp av det organisasjonsteoretiske språket.

– Hvis det beste ordet vi har på en biskop er kirkefaglig leder, tenker jeg at vi har mistet noe. Og hvis det beste ordet vi har på vigslede medarbeidere er profesjonsutøvere, så har vi også mistet noe, sa Presteforeningens leder i talen som innledet landskonferansen på Gardermoen 12. juni.  

I talen tok han også opp rekrutteringen til presteyrket: – Det er alt for få av oss. Og derfor må vi snakke om rekruttering.

Enstad understreket at de som velger å utdanne seg som prest underveis i yrkeskarrieren, er viktige for rekrutteringen til yrket og at de tilfører en bredde i erfaring og kompetanse som er verdifull.

Samtidig la han vekt på at det er viktig å motivere flere unge til å velge teologistudiene, og at prestene selv må vise frem hvor meningsfull jobben er, hvor mye tjenesten kan bety for medmennesker, hvor spennende faget er og hvor tilfredsstillende det er å jobbe sammen med frivillige og andre i lokalsamfunnet for å bygge fellesskap.

– Igjen tror jeg det handler om å finne et språk som viser storheten i tjenesten. Hvor mange av oss går på jobb og tenker at denne arbeidsdagen kan jammen bli rik på herlighet og er helt nødvendig for Guds kirke på jorden? sa Enstad med henvisning til innledningen til ordinasjonsløftet i liturgien Vigsling til prestetjeneste.

I talen sin til landskonferansen snakket han også om lærdommene fra Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, de interne diskusjonene om eventuell ny felles organisasjon sammen med Diakonforbundet og KUFO, behovet for å arbeide mer med profesjon og kirkefaglige spørsmål i egen forening og om de strategiske valgene for Presteforeningen fremover.

Talen kan leses i sin helhet nedenfor:

… rik på herlighet og nødvendig for Guds kirke på jorden

Sannhets- og forsoningskommisjonen 

Gode kolleger! 

Noe av det som har gjort aller størst inntrykk på meg den siste tiden var presentasjonen av Sannhets- og forsoningskommisjonen rapport. På kvelden 1. juni, den dagen rapporten ble lagt fram, gikk jeg inn på NRK og fulgte med når Preses Olav gjorde sin del av opplesningen fra Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Han leste kapittelet som omhandler kirkens rolle i fornorskningspolitikken ovenfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner i perioden 1900 – 1940.  

Det er alltid vondt når kirken må erkjenne sin del, sitt ansvar og sin skyld i undertrykkelse av medmennesker. Det finnes kirkelige helter å trekke fram i denne fortellingen, representanter for kirken som ytte motstand mot sider ved fornorskningen. Biskopene Skaar og Bøckman, og presten Otterbech er nevnt i rapporten. På den andre siden bidro kirkestatsråd, senere biskop, Wexelsen og biskop Berggrav aktivt til fornorskningen. Bildet er sammensatt, men vi kommer ikke unna at kirken var en del av den undertrykkelsen som skjedde.  

Sannhets- og forsoningskommisjonen har arbeidet i fem år, og sentralt i deres arbeid har vært å høre enkeltmenneskers historier.  

Det er mange lærdommer vi skal trekke av den rapporten som nå legges fram, både som kirke og som samfunn. Men den tanken som slo meg først da jeg hørte Preses lese fra rapporten, er hvor katastrofalt det blir når kirken glemmer å være kirke og blir et redskap for makten. Når vekten lå på Den NORSKE kirke, og ikke på kirke.  

Og her – både historisk og aktuelt, tenker jeg at vi prester må være villige til å bære et ekstra ansvar. Det er oss kirken har gitt ansvaret med å forkynne evangeliet. Mer enn et privilegium, så er det et ansvar. Også et ansvar for å bære byrden når makten må tales til rette.  

I den historiske perioden der fornorskningen skjedde, var Den norske kirke mer prestestyrt enn dagens kirke. Men selv i dagens kirke, med vårt demokrati og våre råd, så er det fortsatt vår oppgave å forkynne evangeliet. Og da er det ikke bare også vår oppgave, men særskilt vår oppgave, å tale både kirken og samfunnet til rette når mennesker krenkes.   

Historien om fornorskningen er også historien om en patroniserende stat og kirke som mente den visste hva som var best for andre. 

Jeg tenker kommisjonens arbeid er en viktig påminnelse, ikke bare om historiske overgrep, men også om den aktuelle faren for at overgrep kan skje når vi snakker med makten, og ikke med de menneskene som trenger kirkens engasjement.  

Nå er det nødvendig med brede samfunnsmessige prosesser som kan gi grunnlag for forsoning etter fornorskningen. Kunnskapen ligger på bordet. Nå er det opp til oss – offentlige aktører og sivilsamfunnet: myndigheter, kirke og alle gode krefter i samfunnet, ikke minst lokalsamfunnene – å følge opp. 

Jeg ser fram til at biskop emeritus Oskar Kjølaas skal presenterer Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport for oss her på landskonferansen i morgen, og den påfølgende workshopen med Presteforeningens prosjektgruppe for samisk og kvensk kirkeliv.  

På tide å blankpusse profesjonsorganisasjonen 

Det er siste gang jeg skal holde leders tale på en landskonferanse. Jeg har ikke tenkt å slappe av før vi kommer til generalforsamlingen. Men nesten mot min vilje merker jeg at det presser seg fram noen refleksjoner hos meg selv, om hva jeg har bidratt med i den tiden det har vært min ære og glede å få være leder av Presteforeningen.  

De siste åtte årene har arbeidet i vår forening vært preget av store endringer i rammevilkårene for det å være prest. Avviklingen av boplikten, virksomhetsoverdragelsen fra staten og etableringen av rettssubjektet Den norske kirke, innføringen av arbeidstid, kirkelig organisering og en stadig akselererende rekrutteringskrise.  

En profesjonsforening kjennetegnes ved at den sammenholder det å være en klassisk fagforening – lønn, tariff og arbeidsvilkår – med det å være et faglig fellesskap der man også jobber med fagutvikling, etiske standarder og fagets utvikling. Jeg er glad for at vi i løpet av de siste årene har fått på plass en ny profesjonsetikk, og at vi har vært en aktiv aktør i forhold til utvikling av etter- og videreutdanningstilbudet for prester.  

Like fullt er det nok rett å si at de siste årene har vært preget av store endringer i rammebetingelsene rundt vårt yrke. Jeg tror tiden er moden for å løfte blikket og satse mer på de mer profesjonsfaglige spørsmålene.  

Tidligere hadde Presteforeningen en rekke fagråd som besto av prester og ansatte på fakultetene. Disse ble nedlagt da Bispemøtet tok over ansvaret for etter- og videreutdanningen. Fagrådene var viktige fordi de ga faglig engasjerte prester muligheten til å jobbe med å utvikle faget og møte andre prester med en liknende faglig interesse. Og de var viktig for Presteforeningen som profesjonsforening, fordi det ga muligheten for et faglig engasjement, som kanskje traff andre prester enn de som melder seg som tillitsvalgt.  

Presteforeningen har i dag egne fagutvalg for prester i helsesektoren, studentprester og fengselsprester. Disse fagutvalgene jobber mye med profesjonsspørsmål. Jeg tror vi skal se på muligheten for å gjenetablere noen av de gamle fagrådene som var knyttet til ulike teologiske fagområder. Fagutvalgene for prester i helsesektoren, studentprester og fengselsprester kan være forbilder i dette arbeidet.

Jeg tenker de nye fagutvalgene som faglige møteplasser, men også som et verktøy for å arrangere fagdager med jevne mellomrom. På den måten håper jeg at vår organisasjon, eller en eventuell ny felles organisasjon, kan tilby medlemsarenaer der faget – og ikke tariffen, HMS eller medbestemmelse – står i fokus.  

Debatten om kirkelig organisering kan også, og kanskje uventet for mange, bidra til en blankpussing av profesjonsorganisasjonen. For selv om mye er usikkert, tyder alle vedtak på at vi vil få en kirkelig organisering som gir en felles kirkefaglig leder i prostiet og også lokalt. I prostiet vil prosten være den kirkefaglige lederen, og soknepresten vil de fleste steder være den naturlige kirkefaglige lederen i staben.  

Jeg tror dette kan bidra til et økt fokus på hva som er kirkefaglige spørsmål, til forskjell fra alt det som primært handler om arbeidsliv. Og jeg tror det kan tydeliggjøre presten, og andre vigslede grupper i Den norske kirke, sitt særegne og helt nødvendige bidrag i kirkens liv.  

Ny organisasjon? 

Noen vil kanskje tenke at en slik satsning på det profesjonsfaglige står i direkte motstrid med prosessen vi har gående for å vurdere om vi skal etablere en ny felles organisasjon for Presteforeningen, Diakonforbundet og Kirkelig undervisningsforbund. Mens jeg tenker at tvert imot kan en slik ny organisasjon bidra til å spisse det profesjonsfaglige fokuset. Tariff og arbeidsliv kan vi håndtere samlet, men profesjonene må både hver for seg – og sammen – fordype seg i hva det innebærer både å være profesjonsutøvere og i det særegne som ligger i det å være kirkens vigslede medarbeidere.  

For prester, diakoner og kateketer – og kantorene – har det til felles at vi er kalt til særskilte tjenester. Vi har det felles at kirken trenger at, uansett hva som skjer, skal evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes, nestekjærlighet skal merkes i praksis og troen skal undervises til både unge og gamle.  

Det er, og skal være, forskjell på de vigslede tjenestene. Og de ulike tjenestene representerer en ulik faglighet. Men avstanden mellom oss er ikke som mellom realister og humanister. Jeg tenker vi er søskenprofesjoner, som i kirkens hverdag står sammen om veldig mange av de samme oppgavene.  

I god luthersk ånd er ikke vi som er vigslede, bedre kristne eller mer hellige enn andre. Men vi er der for å sikre at troen formidles, leves og læres. Vi er der ikke for vår skyld, men for kirkens skyld. Det betyr igjen at vi akseptere at vi bærer et meransvar for kirkens liv lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt.  

Språkløshet 

Vi kan ikke vente på at andre snakker stort om vår tjeneste. Jeg tror vi alt for ofte er blitt beskjedne på egne vegne. Og jeg kan kjenne meg igjen i den beskjedenheten. Man vil ikke framstå som brautende eller ufin ved å påpeke storheten i den tjenesten man er vigslet til. I hvert fall kan jeg kjenne på en redsel for å være ekskluderende.  

Men for meg er debatten om kirkelig organisering blitt en vekker i forhold til hvilket språk vi bruker. Når vi diskuterer kirkelig organisering, blir vi raskt fanget i et gjennomsekulært organisasjons-teoretisk språk. Da er det gangbart med begreper som arbeidstaker, arbeidsgiver, styre, daglige ledere, faglige ledere, profesjonsutøvere, ledelseslinjer, virksomhetsansvar osv.  

Alt dette er vel og bra, og nyttig til sitt bruk. Men det fanger ikke kirkens egenart hvis dette er det eneste språket vi har. Ja, kirken er en organisasjon, og den har mange likhetstrekk med de fleste andre organisasjoner. Hvis det beste ordet vi har på en biskop er kirkefagligfaglig leder, tenker jeg imidlertid at vi har mistet noe. Og hvis det beste ordet vi har på vigslede medarbeidere er profesjonsutøvere, så har vi også mistet noe.  

All kirkelig organisering etter den første pinsen i Jerusalem har krevd organisering. Noen må bestemme, noen må betale, noen må utføre. Men all denne organiseringen må til fordi vi har et viktig oppdrag; å bringe evangeliet ut, feire gudstjeneste, tjene medmennesker og undervise de troende. Kirkens oppdrag er ikke å organisere seg, kirkens organisering er nødvendig fordi vi har et oppdrag. En del av denne organiseringen er at kirken vigsler medarbeidere for å sikre at egnede, troverdige personer utfører helt nødvendige oppgaver for å nå kirkens oppdrag.  

Jeg savner at vi i debatten om kirkelig organisering kan snakke om åndelig lederskap. Du skal lete godt for å finne det begrepet i debatten om kirkelig organisering.  

Vi finner det i prestenes tjenesteordning, der det står i § 10 «I forvaltningen av Ord og sakrament utøver alle menighetsprester et pastoralt lederansvar og bidrar til strategisk og åndelig ledelse i og av menigheten».  

Og i liturgien for vigsling til prestetjeneste sier biskopen: «La oss høre hva Guds ord vitner om denne hellige tjeneste», og så leses misjonsbefalingen (Matteus 28,18-20), teksten fra Johannes om nøklemakten (Johannes 20.19-23), fra det 2. brevet til korinterne om forsoningens tjeneste (2. kor 5,17-20) og teksten fra 1. Peters brev: «Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere» (1. Peter 5,1-4). Det er en kraft i denne liturgien som ikke fanges opp av ord som profesjonsutøver, kirkefaglig leder eller arbeidstaker.  

I den videre prosessen med kirkelig organisering ønsker jeg at Presteforeningen løfter behovet for et språk som beskriver de vigslede tjenestene med begreper som gjenspeiler den kraften som ligger i vigslingsliturgiene. Jeg tror det er viktig for å sikre en kirkelig organisering som står i stil med kirkens liturgier, og dermed kirkens teologi.  

Når vi vigsler en biskop, innsetter vi ikke en kirkefaglig leder. Vi gir et menneske oppgaven og ansvaret – på vegne av fellesskapet – til å være den fremste åndelige lederen i bispedømmet.  

Når vi vigsler prester, diakoner og kateketer, er det ikke en forfinet innsettelse av profesjonsutøvere, men vi gir mennesker – på felleskapets vegne – ansvaret for å ivareta sentrale åndelige lederfunksjoner i våre menigheter. Mennesker som går inn i en tjeneste som det ikke bare er kjekt å ha for kirken, men som er helt nødvendige for kirkens liv. 

Rekruttering  

Det er alt for få av oss. Og derfor må vi snakke om rekruttering. Rekrutteringskrisen er kommet til hele landet. Attraktive stillinger som for noen år siden ville hatt flere søkere, får nå en eller to søkere. Og i stadig flere områder av landet skal man være lykkelig hvis man i det hele tatt får søkere.  

Høsten 2015 deltok jeg for første gang som leder av Presteforeningen i stortingskomiteens høring om statsbudsjettet. Og jeg la inn over dem med stort alvor rekrutteringsutfordringene i Den norske kirke. Jeg viste til etatsstatistikken for 2014 som viste at 43 stillinger sto ubesatt etter gjentatt rekrutteringsforsøk.  

Måten å føre statistikk på har endret seg litt, så tallene er ikke direkte sammenliknbare, men årsrapporten for 2022 forteller at det pr. 31.12.2022 var 124 vakante presteårsverk i rettssubjektet Den norske kirke. Pensjonerte prester har et stadig bedre arbeidsmarked for sin vikartjeneste. Det er jo gledelig for de pensjonistene som ønsker å jobbe. Men jeg er helt trygg på at pensjonistene ville gledet seg mer over at disse stillingene ble fylt opp av prester i yrkesaktiv alder.  

Jeg gleder meg over at MF for andre året på rad har fylt opp alle plassene på erfaringsbasert master for å bli prest. Og jeg gleder meg over at de første PUU-stillingene (Prest under utdanning) nå er utlyst. Og en stiftsdirektør jeg snakket med, fortalte med begeistring at de hadde flere godt kvalifiserte søkere til tre slike stillinger.  

Det er flott og verdifullt at presteyrket tiltrekker seg andre-karriere søkere. Og jeg tror det er mange verdifulle ting ved vår tjeneste som kanskje er lettere å få øye på midt i livet enn når man skal velge utdanning som 19-20-åring. Andre-karriereprester er ikke bare helt nødvendige på grunn av rekrutteringssituasjonen. Jeg tror også de tilfører presteskapet en bredde i kompetanse og erfaring som er verdifull.  

Men gode kolleger – det er ingen grunn til at yrket vårt ikke skal være attraktivt for langt flere unge enn i dag. Vi må jobbe for at langt flere unge velger den eneste veien inn i presteyrket for alle under 35 år, og det er cand.theol-graden. Vi må vise fram hvor meningsfull jobb vi har, hvor mye tjenesten vår kan bety for medmennesker, hvor spennende faget vårt er og hvor tilfredsstillende det er å jobbe sammen med frivillige og andre i lokalsamfunnet om å bygge fellesskap. Hvilket privilegium det er å få ha troen sin som utgangspunkt for hele yrkeslivet. Og at vi har trygge jobber.  

Men igjen tror jeg det handler om å finne et språk som viser storheten i tjenesten. Det må dufte av den storheten som prestetjenesten omtales som i ordinasjonsliturgien og som biskopen sa til oss alle på ordinasjonsdagen før vi avga vårt løfte: 

«Du har hørt Guds ord om tjenesten, dens krav og dens løfter, hvor rik den er på herlighet, og hvor nødvendig den er for Guds kirke på jorden.» (Fra liturgien Vigsling til prestetjeneste, pkt 6 Formaning og løfteavleggelse.) 

Hvor mange av oss går på jobb og tenker at denne arbeidsdagen kan jammen bli rik på herlighet og er helt nødvendig for Guds kirke på jorden?  

Jeg tror vi skulle tenkt slik oftere. Og jeg tror vi med større frimodighet skal løfte fram at prestetjenesten inneholder stort ansvar og mange muligheter for bygge Guds kirke på jorden. At vår hverdag – enten vi er i menighet eller på institusjon – er å rekke mennesker Guds nåde, åpne Guds Ord for dem og inkludere dem i et fellesskap som strekker seg bortenfor døden. At vår jobb ikke bare er trygg og meningsfull, men at den er viktig.  

Så må vi selvsagt gjøre det klokt. I god luthersk ånd er det mange slags kall, også til tjeneste i kirken. Og jeg tenker at vi skal takke Gud for engasjerte frivillige, gode kirkeverger, økonomer, sekretærer, menighetsarbeidere, gravere, kirketjenere, kateketer, diakoner og kirkemusikere. De er jo alle våre gode kolleger. Men vi skal få lov til å være glad i vår tjeneste, stolte av oppdraget og gode ambassadører for en tjeneste som trenger flere kolleger.  

Vi som allerede er prester i denne kirken, er de viktigste ambassadørene for at unge skal velge denne tjenesten. Og ja, det er absolutt ting vi kan irritere oss over med både arbeidsgiver og andre. Men vi er fortsatt prester. Og trolig er vi det fordi vi liker jobben vår, vi synes den er meningsfull og viktig. Jeg tror sjansen øker for å rekrutter en etterfølger hvis vi litt oftere tenkte: Denne arbeidsdagen kan jammen bli rik på herlighet og er helt nødvendig for Guds kirke på jorden. 

På vei mot generalforsamling 

Neste gang vi møtes så mange, er det på Presteforeningens generalforsamling i mars 2024. Sammen skal vi fatte viktige vedtak om veien videre for vår organisasjon. Og skal de vedtakene bli best mulig, må bredden i laget engasjere seg.  

En av de viktigste sakene vi behandler på hver eneste generalforsamling, er strategi- og handlingsplanen. Den er styrende for Presteforeningens arbeid i den kommende generalforsamlingsperioden.  

Nokså rett etter denne landskonferansen vil det gå et brev til alle organisasjonsledd med invitasjon til å komme med forslag til ny strategi- og handlingsplan. Fristen for å komme med forslag er 15. september. Det betyr at dere ikke kan vente til høsten for å lande en møtedato i lokallaget, tariffutvalget, fagutvalget eller stiftsstyret. Så når dere drar hjem herfra, er det min oppfordring at dere lander et møte før 15. september. Kanskje skal dere også utfordrer noen til å forberede forslaget til møtet.  

Og ta med dere som en utfordring inn i arbeidet med strategi- og handlingsplanen: Hva må til for at vi oftere skal gå på jobb og tenke: Denne arbeidsdagen kan jammen bli rik på herlighet og er helt nødvendig for Guds kirke på jorden. 

Avslutning 

Jeg ser fram til disse dagene sammen. Vi skal jobbe med temaer som både er viktige for tjenesten og for vår organisasjon. Og vi skal dele sosialt fellesskap. I Teams og Zoom sin tidsalder er det godt å møte 3D-mennesker iblant. Bruk disse dagene godt.  

Og helt til slutt så vil jeg oppfordre deg til å se stort på oppgaven som tillitsvalgt i Presteforeningen. Prestetjenesten er en viktig tjeneste – rik på herlighet og nødvendig for Guds kirke på jorden. Men noen må passe på og stille opp for dem som går inn i den tjenesten. Og det er vår oppgave.  

Takk for meg.