«Hvor ble du av mitt barn?» Om kirkens behandling av dødfødte.

Bokmelding
Forfatter: Bent-Inge Misje
Efrem Forlag 2021
200 sider.

Setter ord på vonde erfaringer

Denne boken er et godt arbeid som gir oppmerksomhet til erfaringer som er vonde og ofte har vært omgitt av taushet. Her får først og fremst foreldre, men også helsepersonell og andre faggrupper, sette ord på sine erfaringer, tanker og følelser når det gjelder dødfødsler. Det gjør sterkt inntrykk å lese fortellingene fra foreldrene og å få innblikk i deres ofte ensomme sorg.
Boken er basert på en undersøkelse som bokens forfatter Bent-Inge Misje har gjort. Han har intervjuet 32 foreldre som har opplevd dødfødsel i perioden 1951-2002. Det er flest kvinner som er intervjuet. De fleste barna er fullbårne, men noen er premature. Alle unntatt en av fødslene var ved et sykehus. De fleste barna fikk anonyme graver. Helsepersonell og andre faggrupper, deriblant sykehusprester, er også intervjuet.

Bokens oppbygning

Fortellingene og intervjuene om dødfødslene og hva som har skjedd med de dødfødte barn, er satt inn i en ramme av historie, teologi og sorgkunnskap. Bokens oppbygning er at foreldrenes fortellinger og intervjuene, knyttes sammen med faglige betraktninger fra historie og teologi. Det blir et fint samvirke mellom de personlige fortellingene og de historiske og teologiske fakta og refleksjoner som presenteres i boka. Baksiden av denne måten å organisere boken på er at det kan bli litt uoversiktlig med det historiske og teologiske stoffet siden samme tema kan være omtalt i flere kapitler.

Fødselsomsorgens og kirkens møte med dødfødsler

Boken har fokus på hvordan både fødselsomsorgen og kirken møtte foreldrene og håndterte dødfødslene, både i møte med den enkelte foreldre som forteller i denne boken og i historisk sammenheng. Dette doble fokuset fungerer fint og gir god oversikt. Kanskje skulle dette gjenspeilt seg også i bokens undertittel, så både sykehus og kirke var nevnt der? De personlige historiene viser godt den historiske utviklingen.
Det er mye fokus i fortellingene i boka på sykehusene og helsepersonell. I fortellingene til foreldrene er det mest tydelige trekket med kirken og dens ansatte, at den og de ikke er der. Det er først i de nyere fortellingene og i fortellingene om senere sorgarbeid og ritualer at kirken og dens ansatte er tydelig tilstede.
Bokens forfatter er selv prest og det er mye teologi og teologiske refleksjoner i boken. Er det noe jeg skulle ønske meg mer av, er det intervjuer med prester om deres møter med dødfødsler. Dette kunne vært prester både fra sykehus og i menigheter. Det er kort beskrevet i boken hvordan sykehusprester jobber i dag. Her kunne det godt vært fylt ut med erfaringer knyttet til samtaler/sjelesorg og ritualer.

«Snakk med meg!» – hovedtrekk i fortellingene

Det er noen gjennomgående trekk i de fleste fortellingene. Det er at foreldrene blir møtt med mye taushet og blir veldig alene med sorgen. De har behov for omsorg og noen å snakke med. Foreldrene forteller om et behov for å få være involvert, få informasjon om hva som skjer etter at barnet er født og å få se og ivareta sitt eget barn. Behovet for ritualer og refleksjonene som blir gjort rundt ritualene, viser at ritualene hjelper til med å gi barnet en identitet og plass i verden og familien, gir hjelp til å ta avskjed og er viktig for sorgarbeidet og livet videre.
En viktig ting som disse foreldrenes historier og intervjuene med helsepersonell og andre fagpersoner viser oss, er viktigheten av gode rutiner, systemer og ordninger som er nedskrevet og følges i møte med dødfødsler. Dette gjelder både i fødselsomsorgen og kirken. For kirken er det også viktig å være godt forberedt med ritualer.

Ritualer

Det er mye fokus på ritualer i boken. Det blir satt ord på mange erfaringer om viktigheten av ritualer og betydning det har for sorgarbeidet og muligheten til å bære det som har skjedd. Det er særlig gravferdsritualet mange er opptatt av. Det er og mange som setter ord på hvordan mangelen på ritualer, og særlig en gravferd, har vært vanskelig for dem.
Veldig få av barna som det er fortalt om i denne boken, har blitt døpt. Boken vier derfor stor plass til dåpsteologi og dåpens betydning for barnets frelse og hva foreldrene og kirken har tenkt om dette. Dette blir godt beskrevet. Jeg skulle også ønske at det var skrevet litt mer om hva kirken står for og formidler i dag.
Det er et eget lite kapittel hvor det er samlet ulike ritualer som er brukt til gravferdslignende ritualer eller minnestund for barn som er døde for lenge siden. Bokens fortellinger og refleksjoner viser fint hvordan ritualene gir barnet identitet og foreldrene og andre rom til å sørge. I de teologiske refleksjonene ville jeg gjerne sett mer av ritualer som brukes i dag i tillegg til gravferd og minnestund, som for eksempel bønn for og velsignelse av dødfødte.

Dødfødsler og abort

Flere av de kvinnene som er intervjuet, påpeker at de har opplevd kirkens kamp mot abort og fokus på fosterets/barnets verdi som en sterk kontrast til den manglende oppmerksomheten og omsorgen de er blitt møtt med fra kirken. Både helsepersonell, sykehusprester og andre fagpersoner som er intervjuet løfter fram problemstillinger knyttet til abort, både sent og tidlig i svangerskapet, som noen av de største utfordringene i svangerskaps- og fødselsomsorgen, teologien og etikken. Gjentar vi noen av de samme feilene ved svangerskapsavbrudd i vår tid? At vi møter foreldrene med taushet og at de blir ganske alene med tankene, følelsene og sorgen?

Les den!

Denne boken bør du lese fordi den gir stemme til fortellinger som ikke så mange har hørt. Den bekrefter at det er gode og rette endringer som har skjedd i fødselsomsorgen og kirken når det gjelder dødfødsler. Og den minner oss om hvordan kirken, samfunnet og vi som prester alltid må forholde oss til levde liv og våge å lytte til, snakke om og reflektere rundt erfaringer som er vonde og vanskelige.