Bokomtale: Synder og Helgen

Nadia Bolz-Weber: Synder og Helgen, Vårt Land Forlag 2020

«Jeg har bare min egen bekjennelse å tilby i de følgende kapitlene. Bekjennelsen av min egen sanne sønderknusthet og bekjennelsen av min egen sanne tro.» Slik skriver den amerikanske presten Nadia Bolz-Weber i forordet til boka «Synder og Helgen», utgitt på norsk av Vårt Land forlag.

Og det er akkurat dette Nadia gir oss gjennom denne lille boka. Ei ærlig og sårbar fortelling om fortvilelse, oppgitthet, sinne og sorg, men også en håpets fortelling om at Gud griper inn og at kjærligheten vasker ut skiller, river ned stengsler og bygger broer.

Ærlig og sårbar fortelling

Gjennom nitten korte kapittel tar Nadia oss med inn i viktige perioder og sterke episoder som har formet henne og ført henne dit hun er nå. Vi møter henne i et røykfylt menighetslokale sammen med andre tørrlagte alkoholikere, som deltaker i et Wicca-bryllup i fjellene vest for Denver, i en nedslitt leilighet sammen med rusmisbrukere, som usikker prestestudent på akuttmottaket på sykehuset og som pastor for menigheten «Huset for alle syndere og helgener». Hvert eneste kapittel er gjennomsyra av en urokkelig tro på at Gud virker med sin nåde og kjærlighet i og gjennom mennesker, og at han igjen og igjen bruker det vi anser som mislykket, ødelagt og svakt til å fremme kjærlighet og rettferdighet.

Bolz-Weber skriver med en skarp penn. Budskapet er tydelig, og med en god porsjon selvironi øser hun av sitt eget liv for å gi leseren håp og tro både på seg selv, på Gud, på kirken og på verden. Boka er på ingen måte en fagbok, og gir seg heller ikke ut for å være det. Det er en personlig fortelling om Nadia sitt liv, og ikke minst om hennes kall til prestetjeneste, om oppturer og nedturer, om tro og tvil i skjønn forening.

… får meg til å stille viktige spørsmål

Med fortellingen som virkemiddel rører hun rundt i viktige og sentrale teologiske tema som ekklesiologi, soteriologi, homiletikk, dogmatikk og pastorallære. Selv om Nadia sin virkelighet er ganske langt fra min, røsker boka godt opp i en del av mine egne forestillinger. Den gir meg ikke svarene, men får meg til å stille viktige spørsmål til egen teologi, praksis og tro. Det liker jeg godt!

Ett av mine favorittkapittel er kapittel 5. I dette kapittelet tar Nadia et oppgjør med sorteringssystemet hun fikk med seg fra oppveksten i det hun selv kaller en fundamentalistisk menighet. Et system der mennesker blir sortert etter kategorier som frelst- ikke frelst, oss – ikke oss eller godt – ondt. Midt i oppgjøret erkjenner hun at hun selv kanskje aldri vil greie la være å bruke dette systemet, men at «problemet oppstår når jeg begynner å tro at Gud bruker det samme sorteringssystemet». For, som mannen hennes, Matthew, sa til henne en gang: «Nadia, det som er så bedrident, er at hver gang vi trekker opp en strek mellom oss og de andre, så er Jesus alltid på den andre siden av den.» Som tittelen antyder, tror jeg dette er noe av det mest sentrale Nadia vil formidle med denne boka. Det er ikke slik at noen av oss er syndere, og andre helgener. Vi er alle begge deler, simul justus et peccator, samtidig synder og rettferdig.

Levende teologi
Som prester og teologer har vi har hørt dette så mange ganger at det ofte flyr rett forbi som teologisk knekkebrød. Styrken med denne boka er at Nadia gjør teologien levende. Det blir ikke teori, men ærlig, sårbart, levd liv. Det gir dyp mening og skaper refleksjon.

Under alle de små fortellingene fra Nadia sitt liv ligger en annen fortelling. Fortellingen om Maria Magdalena sitt møte med den tomme graven og han hun trodde var gartneren møter oss på ulike steder i boka. Vi aner parallellen mellom Nadias og Marias fortelling og vi aner hvor eksistensielt viktig, sårbart og nødvendig det er for Nadia å gi videre det hun selv har fått.

Jeg er glad for at jeg fikk lese denne boka og anbefaler på det sterkeste andre å lese den. Jeg lot meg begeistre. Jeg ble utfordret, og jeg kommer til å lese den flere ganger.

Helt til slutt: mens jeg skriver på denne omtalen blir jeg oppmerksom på at jeg hele tiden omtaler forfatteren med fornavn. Det kan selvsagt være fordi Nadia er lettere å skrive enn Bolz-Weber. (Var det z eller s? V eller W. Med eller uten bindestrek?) Jeg tror likevel det handler vel så mye om at Nadia med sin personlige stil faktisk har fått meg til å kjenne det som om jeg kjenner henne. Det gjør jeg selvsagt ikke. Jeg kjenner bare den delen av henne hun har valgt å dele med leserne sine gjennom denne boka. Det er imidlertid mer enn nok for meg til at hun blir verdt å lytte til.

God bok!