Bokomtale:  «Putins Hellige krig»  

Helge Simonnes: Putins hellige krig, Verbum forlag 2023  207 sider

Siden starten av krigen i Ukraina 24.februar 2022 har det kommet ut en rekke bøker og artikler i norsk media om den tragedie som utspiller seg i landet. I dette store materialet er det mye fokus på de historiske og politiske grunner bak det som skjer.  Journalister, historikere, militæranalytikere og andre eksperter belyser ulike sider av krigens gang og bakteppe. Aldri har vi hatt så mye kunnskap om Ukraina og Russland som nå.  Det produseres og lanseres også stadig nye bøker og faglige refleksjoner om Putin og hans karriere. Det som imidlertid har vært mangelvare så langt er en grundig og faglig god bok som beskriver det kirkehistoriske og teologiske bakteppet for Putins tenking og krigspropaganda. Ikke minst om hans nære forhold til den russisk-ortodokse kirke. Nå er den endelig her.

Når Putins hellige krig nå foreligger som bok på Verbum forlag, kunne den ikke ha blitt skrevet av en mer kompetent person i Norge. Helge Simonnes var i 25 år sjefsredaktør i avisa Vårt Land, og har i mange år skrevet og jobbet med forholdet mellom religion og politikk. Han har blant annet utgitt bøkene Trump, Gud og kirken og Kampen om korset i politikken, som fokuserer på forholdet mellom religion og politikk i USA og i vårt eget land. Og skal man forstå den store plass religionen og den russisk-ortodokse kirke har i Putins liv og ideologi, trenger man en person med Simonnes` spesielle kompetanse. Med sin store kunnskap om religion og sitt journalistiske og kritiske blikk på internasjonalt kirkeliv gjennom lang tid har han et unikt utgangspunkt for å gjøre jobben.

Dette er riktignok ikke den eneste boken som er kommet ut de siste par årene på norsk, og som gir innblikk i den ortodokse kirkes utfordringer i forhold til krigen i Ukraina. Både Caroline Serck-Hanssens  Den ortodokse kirke. Historie-Lære-Trosliv og Richard Bærug`s reisebok Makten & troen, som begge kom ut i 2021, gir svært gode beskrivelser av de dype konflikter som eksisterer i den ortodokse verden for tiden, og som er en viktig årsak til Putins krig i Ukraina.  Disse to bøkene blir da også mye sitert i boken. Simonnes`  nye bok er imidlertid den første som går grundig og systematisk gjennom hvordan Putin bruker den russisk-ortodokse kirken som støttespiller for å bygge opp sitt image som ”en moderne tsar ” med fullmakt nærmest fra oven for ”å gjøre Russland stor igjen.” og som bærer og bevarer av Russkij-mir (Den russiske verden). Den tette relasjonen mellom Putin og patriark Kirill av Moskva, som omtales som ”Putins altergutt”, får derfor god plass i boka.

Hvorfor er det så vanskelig for de fleste forfattere av bøker og artikler i vår tid å se hvor sentral troen og den russisk-ortodokse kirke er i Putins ideologi og liv som president? Dette spørsmålet, slik jeg tolker det, er på mange måter Simonnes` motivasjon for å skrive denne boken. Sekulære forfattere, journalister, forskere og andre forstår lite av den sammenhengen på grunn av sin undervurdering av det religiøse. Forfatteren dokumenterer imidlertid den dype koblingen mellom den russisk-ortodokse kirkes forståelse av sitt spesielle mandat ovenfor verden og hvordan Putin bruker dette som bakteppe for sin krigsretorikk.

I boken beskrives de lange teologiske, ideologiske og historiske linjer i den nære relasjonen mellom stat og kirke i den ortodokse kirkeverdenen. Det starter helt tilbake til keisers Justinians I sitt styre i Konstantinopel på 500- og 600-tallet. Hans ideal var at Kirken og staten skulle utfylle hverandre i harmonisk enhet. Dette samfunnsidealet betegnes ved ordet ”symfonia”, som kan oversettes med ”samklang”, og det er dette idealet Putin og patriark Kirill ønsker å leve etter i dag.  Som ”en moderne tsar” styrer Putin landet, og kirken følger lydig hans veivalg. Dette har blitt veldig tydelig i hans andre presidentperiode fra 2012. Vi får en grundig beskrivelse av hvordan Putin utvikler sitt forhold til den russisk- ortodokse kirken gjennom årene som president og hvordan han bruker dens historie og teologi til å bygge myten om seg selv som en ”messiaskikkelse” for den russiske nasjon. Markering av hendelser i kirkens historie blir stadig viktigere for han. Det samme blir seremonier for relikvier og helgener, og ikke minst bygging av kirkebygg. Høydepunktet for nye sakrale bygg er til nå innvielsen av ”Katedralen for de væpnede styrker” i ”Patriotparken”, liggende i et stort militært anlegg utenfor Moskva. Korset har også hatt en helt spesiell plass i hans imagebygging som en religiøs person, ifølge Simonnes, og både det at han bærer det på seg og at han oppsøker klostre og hellige steder med jevne mellomrom, blir et utrykk for hans kristne identitet.

I Putin og patriark Kirill verdensforståelse er Russland den utvalgte nasjon, som forsvarere av den rette tro og den rette moral. Det legitimerer krigens brutalitet, for målet helliger midlene. Russland er for dem verdens håp. Derfor er krig nødvendig. Bakgrunnen for denne selvforståelsen, og tanken om Moskva som ”det tredje Rom” har bakgrunn i noe som skjedde ved kirkemøtet i Firenze i 1439, da keiseren og patriarken i Konstantinopel, av frykt for å bli erobret av fremadstormende muslimer, blant annet godtok en avtatale om å godkjenne pavens overhøyhet. Selv om avtalen ble opphevet ikke lenge etter, ble dette opplevd som et svik av den russisk-ortodokse kirken som de aldri har glemt, og som gjør at Putin bruker det som sitt angrep på vestens forfall den dag i dag. Etter at muslimene inntok Konstantinopel ”den rene kirke” forflyttet seg østover til Moskva.

Forfatteren viser videre til at når Putin bruker egen religion i en konfronterende retorikk mot sine motstandere, som den sterke og handlekraftige mann han ønsker å fremstå som, er han ikke alene. Simonnes viser hvordan Donald Trump i USA, Jair Messia Bolsonari i Brasil, Silvio Berlusvoni i Italia, Recep Erdogan i Tyrkia og Viktor Urban i Ungarn gjør, eller har gjort det samme, etter tusenårsskiftet. Det disse har felles, er at de søker oppslutning hos den religiøse del av befolkningen ved at de presenterer seg som politiske ledere i en moralkamp. For ”Gud, nasjonen og familien ” er temaer som går igjen i deres retorikk, som et motsvar til et sekulært samfunn i oppløsning.  For Putin går dette rett inn i krigsretorikken, ikke minst angrepet på alt som smaker av homofile og LHBTQ- personers rettigheter.  Her har vi imidlertid en interessant forskjell mellom Putins familiepolitikk og det kristne høyre i USA. Kampen mot abort er svært sentralt i USA, men helt fraværende i Putins retorikk. Slik Simonnes forklarer det skyldes det at i dette spørsmålet har ikke Putin folket på sin side, da abort er svært vanlig og sosialt akseptert i Russland. Man kan jo i forlengelsen av dette spørre om Putins kamp for kristne verdier er reell eller taktisk.

I bokens avsluttende kapittel ”Hvordan forklare det absurde?” løfter han blikket ut over Putins verden og viser til hvordan mye av det som skjer i Russland i dag, kan skje, og skjer, også andre steder. Simonnes har, som tidligere omtalt, skrevet boka Trump, Gud og kirken. Han har her foretatt en grundig beskrivelse av prosessene bak USA sin ekspresidents forhold til den religiøse velgermassen i forkant av valgene i 2016 og 2020. Simonnes trekker allerede i kapittelet ”En utryddet Gud-en gjenoppstått Gud” sammenligninger mellom karismatiske miljøer i Amerika og den ortodokse kirke. Begge er opptatt av at Den hellige ånd virker selvstendig og vektlegger følelsene som formidlere av Guds nærvær. I begge disse religiøse tradisjonene, som ellers er ekstremt forskjellige, finnes det en overbevisning om at Gud har utvalgt noen nasjoner til spesielle oppgaver. Simmones beskriver det han mener er en naiv innstilling i mange religiøse miljøer til populistiske statsledere på høyresiden, som spiller på de verdiene kirken står for. I en slags lengsel etter ”de gode gamle dager” og med de tidligere omtalte temaene ”Gud, nasjonen og familien”, lar religiøse mennesker seg manipulere av ”bøllen” Trump og den tidligere kommunistiske etterretningsagenten Putin. I følge forfatteren har det blitt avdekket en stor kirkelig sårbarhet i hvordan mange kirkelige miljøer rundt omkring i verden har latt seg friste til å fremme nasjonalisme. Han advarer mot bruken av ord som ”gudsnærvær, utvelgelse og velsignelse”, som ofte blir brukt i kirkelige sammenhenger som opplevelsen av et eksklusivt nærvær av Gud på det personlige plan. Når disse samme ordene blir brukt om stater og nasjoner, kan de få dramatiske negative konsekvenser, noe krigen i Ukraina viser.

Simonnes`  bok borer dypt i sin kritikk av den russisk-ortodokse kirkes allianse med president Putin og deres felles teologiske krigsretorikk. Slik jeg ser det, bør den også fremkalle ettertanke i kirkelige miljøer i vårt land. Mellom 1987 og 1993 jobbet undertegnede som prest i Finnmark, de første årene som feltprest på grensa mot Russland. I løpet av disse årene forsvant den kalde krigen og på begynnelsen av 1990-tallet var flere av oss prester i Den norske kirke på besøk hos de ortodokse prestene i Murmansk. Det var stor glede og begeistring over at den russisk-ortodokse kirken var blitt fri fra kommunismens og statens tyranniske behandling av kirken og de kristne. Tidligere fiender fra den kalde krigen ble over natten hjertevenner. I årene etter jernteppets fall ble det utviklet et nært forhold mellom kirkene på Nordkalotten gjennom det såkalte Samarbeidsrådet for kristne kirker i Barentsregionen (SKKB) som feiret 25 års jubileum i 2021. Sett i ettertid kan man spørre seg: Var det ingen som la merke til de signalene som kom fra russisk side underveis disse 25 årene, og som gjør at all kirkelig kontakt brått ble brutt i februar 2022? Fantes det ingen teologiske refleksjoner på norsk og nordisk side rundt den nasjonalistiske og eksklusive krigsteologien som den russisk-ortodokse kirke står for i dag, og som lenge var varslet? Dette teologiske tankegods er jo ikke nytt, slik boken til Simonnes viser. 

Slik jeg leser denne Putins Hellige krig kan det bli svært krevende med dialog og økumenisk samarbeid over grensen til Russland i fremtiden, om ikke det vil bli foretatt en grundig revisjon av den russisk-ortodokse kirkes krigsretorikk. Innholdet i boken er også en grunn til at vi i våre kirker i Norge bør ta en runde på forholdet mellom nasjonalisme og religion hos oss, for bokens avsluttende og oppsummerende kapittel formidler viktige og kritiske refleksjoner til de som ser for seg en harmonisk og uproblematisk kobling mellom politikk og religion. Med tanke på at vi om ikke mange år står foran en tusenårsmarkering av kristendommens formelle inntog i vårt land, er den derfor nyttig som kilde til kritisk tenking.

Forholdet mellom religion og nasjonalisme er på ingen måte enkelt. Det har boken Putins hellige krig vist oss. Boken gir også ettertanke til hvordan den russisk-ortodokse kirke vil forholde seg til resten av kristenheten etter at krigen er over. Vil det være mulig med endelig forsoning mellom Konstantinopel og Moskva? Hva med konflikten mellom den nasjonale ortodokse kirke i Ukraina og Moskvapatriarkatet? Kan den løses?  Hvordan vil den russisk ortodokse kirke forholde seg til sin egen selvforståelse av at de er ”den siste gjenværende rettroende staten i verden og følgelig eneste kilde til menneskets frelse”, slik Caroline Serck-Hanssen siteres.

Putins Hellige krig er en bok vi trenger nå, og som fortjener å bli lest av mange, absolutt ikke bare teologer og kirkeorienterte. Den kunnskapen boken formidler vil gjøre oss mer bevisste på hvilken teologi vi velger, og ikke bør velge, i nasjonale krisetider.