Bokomtale: Dialogteologi på norsk
Bispemøtet i mars ble åpnet i Oslo domkirke med en gudstjeneste og lansering av denne boken. Det er en sjeldent høyprofilert lansering som skyldes at hovedtema for dette bispemøtet (og Kirkemøtet i april) var Den norske kirkes forhold til annerledes troende. Den norske kirke over hele landet møter stadig oftere mennesker med kulturelle og religiøse røtter i andre tradisjoner enn den kristne. Hvordan skal vi tenke om det – teologisk og praktisk?
”Dialogteologi på norsk” er en viktig ressurs i den (praktisk)teologiske refleksjon rundt religionsmøter som nå skjer i samfunnet og i kirken. Redaktører og forfattere er alle hver på sin måte aktive bidragsytere i religionsdialog nasjonalt og internasjonalt. De har sammen fått fram en meget lesverdig bok. Gjennom 18 kapitler finner leseren en bred gjennomgang av dialogerfaringer, praktisk-teologiske utfordringer og teologisk refleksjon. I det følgende har jeg valgt noen sitater som jeg håper vil inspirere til å lese mer.
De første sju kapitlene omhandler dialogteologi som kristen selvforståelse i møte med andre tradisjoner. Notto R Thelle spør: ”Er buddhisme og kristendom – og andre religioner – helheter som ikke kan forenes, eller er de ulike forsøk på å søke en virkelighet som går dypere en det vi kan gripe med alle våre læresetninger og skillelinjer?”
Oddbjørn Leirvik gir en oversikt over kirkas forhold til livssynshumanismen i Norge. Han forutsetter at humanistiske verdier kan grunngis på mer enn en måte og spør: ”Dersom humanismen er ein arv som samlar oss som folk, på tvers av tru og livssyn, ville det då ikkje vere nok om Grunnlova sa at ”verdigrunnlaget er vår humanistiske arv”?
Anne Hege Grung skriver om religionsdialogens potensiale til å fremheve religiøse ulikheter på en måte som skaper avstand. Felles utfordringer hjelper oss til å se forbi disse ulikhetene. ”De frivillige arbeider sammen i et nå, uten religiøse overskrifter…. (Flyktninge)Situasjonen oppleves som akutt, og behov for å skape avstand eller ”eksotisere” de andre må vike for en felles innsats for å dekke menneskelige behov.”
Oddbjørn Leirvik ser tilbake på dialogen mellom kristne og muslimer i Norge gjennom 20 år og mener den kan beskrives med Helge Svares dialogdefinisjon: – en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid.
Gunnar Haaland forteller om sin bevegelse i selvforståelse fra kristen til hedningekristen i møtet med jødedommen: ”I stedet for å jakte på jødiske syndebukker må kirken lete etter jødiske dialogpartnere og medlesere.”
Etter Tore Johnsen kapittel om samisk dialogperspektiv, avsluttes den første delen med Tore Laugeruds kapittel om nyåndelighet. ”Kirkens møte med nyåndeligheten kan betraktes som en velsignelse.”
I den andre hoveddelen drøftes dialogerfaringer i kirkelige handlinger og Sunniva Gylver reflekterer over dåpssamtaler og gir ansatser til en dialogisk ekklesiologi. ”En slik dialogisk, jordnær og improviserende ekklesiologi forutsetter og skaper reflekterende kirkepraktikere (ansatte og frivillige i kirken), som stadig øver seg i å ha et utenfrablikk på sin egen praksis, tro og tradisjon, og et tilstrebet innenfrablikk på andres praksis.”
I de følgende to kapitlene ser Steinar Ims på skolegudstjenester med dialogblikk før Anne Anita Lillebø beskriver arbeidet med en begravelse i møte mellom kristen og buddhistisk tradisjon: ”Som kyrkje må vi strekkje oss etter å romme ein større kompleksitet i forståinga av både ulikskap og fellesskap, og leite etter nye måtar å etablere et ”vi” på ved overgangsritane.” Iselin Jørgensen drøfter sjelesorg i dialog til slutt i del to.
De sju siste kapitlene tar for seg ulike teologiske temaer der Anne Hege Grungs Dialog og feminisme kommer først. Hun oppfordrer: ”Kristen-muslimsk dialog bør ikke bli en hvilepute for stilltiende å videreføre patriarkalske normer i en ny setting, eller være en gutteklubb for religiøse ledere.”
Sven Thore Kloster skriver om kirkens hat mot jødedom og islam og konkluderer med behovet for en dialogisk vending i teologien: ”En dialogisk teologi er en teologi som ikke triumferer, men som er seg bevisst sin problematiske arv, og som prøver å forkynne og formidle egen tro uten å kontrastere den negativt med andres tro.”
Gitte Buch-Hanssen skriver om Bibelsk hermeneutikk i dialogarbeidet og Kajsa Ahlstrand om religionsteologi og frelse: ”Här är det viktigt att återupptäcka en trinitarisk teologi där det är den samma Gud som skapar, frälser och ger liv åt världen. Detta skulle innebära at kristna kan våga tro att Gud inte är mindre generös i frälsningen än i skapelsen.”
Bård Mæland skriver om misjon og dialog der han ser på eksempler fra NMS og Areopagos. Vebjørn Horsfjord skriver om sannhet og skjelner mellom lære/dogme-sannheter og verdi/etikk-sannheter. I et avsluttende religionsfilosofisk bidrag om dialog og åpenhet sier Raag Rolfsen blant annet: ”Ved å legge separasjonen og ansvaret for den andre til grunn kan en bevissthet vokse fram om at åpenheten for forskjellighet er mer grunnleggende for fellesskapet enn tanken om en opprinnelig indrekulturell union.”
Redaktørene stiller ved innledningen til boken følgende spørsmål: Hva skjer med teologisk refleksjon og praksis når det norske samfunnet blir stadig mer mangfoldig både kulturelt og religiøst? Hvordan kan kristne teologer, prester og andre ansatte og medlemmer i Den norske kirke møte dette nye mangfoldet? Etter anmelderens mening har de gjennom boken gitt oss mange og gode innspill til hvordan vi kan arbeide med disse utfordringene! Dialogteologi på norsk har blitt en meget god ressursbok for prester og alle andre som er opptatt av teologi, religionsdialog og det flerkulturelle samfunnet!
Boken anbefales på det varmeste!