Forsiden < Taushetspliktens grenser
Foto: Helene Moe Slinning

Presteforeningens leder Martin Enstad deltar med innlegget Taushetspliktens grenser i debatten om presters taushetsplikt, avvergeplikten og biskop Fiskes ønske om meldeplikt for prester. Innlegget ble først publisert på verdidebatt.no 2.mai 2018.
Se også Fiskes innlegg Ingen oppheving av taushetsplikten.
Og innlegg fra Kjartan Leer-Salvesen på Når taushet er svik.

Taushetspliktens grenser

Hvor langt strekker egentlig prestenes taushetsplikt seg? Hvem er det den skal verne, og på hvilken måte? Biskop Solveig Fiske har løftet en viktig debatt, som jeg ønsker velkommen. Biskop Solveig Fiske ser et behov for at prester får meldeplikt til barnevernet på linje med andre yrkesutøvere som møter barn og unge i sitt arbeid. Spørsmålet er om en slik meldeplikt tøyer taushetspliktens grenser, eller om de nødvendige åpningene allerede finnes.

Taushetsplikten er viktig for folks tillit til presten. Taushetsplikten gjør at det i møte med presten finnes et rom der det usagte kan finne ord, der det unevnelige kan løftes fram i lyset og det smertefulle kan heles. Men det finnes grenser også for dette rommet. Det finnes fortellinger om handlinger som ikke kan forbli i sjelesorgens rom. Prestens taushetsplikt er ikke absolutt. Presten har etter straffelovens § 196 plikt til å avverge visse straffbare hendelser. Det gjelder blant annet mishandling i nære relasjoner, vold, trusler, tvang og andre krenkelser, voldtekt og seksuelt misbruk av barn. Hensikten med avvergeplikten er å avverge at slike hendelser fortsetter å skje eller kan komme til å skje. Avvergeplikten gjelder «uten hensyn til taushetsplikt», og setter dermed all taushetsplikt til side. Plikten ble dessuten innskjerpet i 2010, og det ble i den forbindelse pålagt avvergeplikt når det er «mest sannsynlig» at visse forbrytelse pågår eller vil bli begått. Tidligere var kravet at informasjonen måtte være «pålitelig».

Fiske mener avvergeplikten ikke er tilstrekkelig. Det kan hende hun har rett i det, særlig med tanke på barn som utsettes for grov omsorgssvikt. Dette er handlinger som ikke er omfattet av avvergeplikten, men som andre yrkesutøvere har meldeplikt om. En løsning kan være en utvidelse av avvergeplikten i straffelovens § 196. Samtidig mener jeg at avvergeplikten er underkommunisert. Kanskje har både folk og mange prester selv en oppfatning av at taushetspliktens grenser er strammere enn det avvergeplikten tilsier. Slike oppfatninger stammer gjerne fra kulturelle inntrykk og misforståelser, der det katolske skriftemålet oppfattes som både ideal og virkelighet. Også i kirkens egen lovsamling finnes det en uheldig formulering som bygger opp under denne misforståelsen. I de alminnelige bestemmelsene om skriftemålet heter at presten har «juridisk ubetinget taushetsplikt». Det er vanskelig å se at en slik formulering tar høyde for avvergeplikten.

Jeg er positiv til en bred gjennomgang av dette temaet både juridisk og teologisk, slik biskop Solveig Fiske etterlyser. Men uten å vente på en slik gjennomgang mener jeg det er et akutt kirkelig behov for å tydeliggjør avvergepliktens omfang for alle kirkens arbeidere uavhengig av taushetsplikten. Kirkens tillit i folket og folks tillit til presten handler i stor grad om hvordan vi møter mennesker, hvordan vi tar vare på de fortellingene som blir oss betrodd – og hvordan vi står opp for svake og sårbare iblant oss. Jeg tror at kirkens omdømme og folks tillit til presten også handler om at vi faktisk avverger de forhold som straffeloven sier skal avverges. Taushetsplikten skal ikke beskytte presten fra å gå inn i det ubehagelige. Den er heller ikke grenseløs når det gjelder pågående eller sannsynlig framtidige overgrep og vold.

I en gjennomgang av taushetsplikten må det også tas høyde for at taushetsplikten ikke bare handler om hvorvidt presten kan gå videre med en fortelling som blir en betrodd av en voksen i sjelesorgens rom. Sjelesorgens rom er også det stedet der barn og unge kan komme med sin fortelling. Derfor har taushetsplikten en egenverdi som må vurderes opp mot en eventuell meldeplikt. Barn og unge som blir utsatt for omsorgssvikt har ofte en sterk lojalitet til omsorgspersonen sin. De kan være redde for at det å si fra til noen betyr at livet blir snudd på hodet, at mor eller far blir borte, at de selv blir flyttet. De trenger kanskje det rommet prestens taushetsplikt kan gi. Det rommet der fortellingen kan luftes, der det usagte kan finne ord, der det unevnelige kan løftes fram i lyset. I det rommet er presten allerede underlagt en plikt som setter all taushetsplikt til side: avvergeplikten.

Presten har en plikt til å avverge, men loven gir rom for skjønnsutøvelse for hvordan dette skjer. Presten har selv mulighet til å vurdere hvordan dette best gjøres. Kanskje må det settes av tid til å ha flere samtaler med barnet, kanskje kan det mobiliseres andre ressurser og hjelpetiltak, kanskje skal det sendes en anonym bekymringsmelding. Jeg er enig med biskop Solveig: Taushetsplikten må ikke hindre at barn som opplever omsorgssvikt får hjelp, men taushetsplikten kan også være starten på den hjelpen. Derfor støtter jeg en bred kirkelig og juridisk gjennomgang av dette feltet.