Seminarrapport: Venstrevridd kirke?

Jervell- og alumniseminaret begynte som en årviss foreteelse ved Det praktisk-teologiske seminar, og arrangeres nå av Det teologiske fakultet. Årets seminar fant sted 18. oktober. Tema var «Venstrevridd kirke? Om å være folkekirke i et demokrati». Hvordan kan Den norske kirken stillingtagen i politiske spørsmål holdes sammen med at Den norske kirke er en folkekirke som skal favne hele det norske folk, uavhengig av politisk ståsted? Øker kirkens politiske engasjement avstanden til folk flest? spurte arrangørene i invitasjonen til seminaret.

Var Jervell en politisk teolog? Og hvordan var forholdet mellom kirke og politikk før?

Seminaret begynte med historiske perspektiver. Øyvind Norderval ga et sammensatt og nyansert svar på spørsmålet om Jervell var en politisk teolog. Hans politiske standpunkt var vel kjent. Samtidig var Jervell som teolog primært opptatt av Jesus. Hans lesninger av evangeliene og Det nye testamente for øvrig resulterte i en historisk fundert og ganske sterk kirkekritikk.
– Når kirken får makt går det galt. Den blir mer opptatt av egen makt enn av evangeliet. Kirken er på sitt beste når den er uten makt. Da kan den finne tilbake til det opprinnelige.

Hallgeir Elstad ga i sitt innlegg en kortfattet oversikt over forholdet mellom kirke og politikk fra reformasjonen og enevoldstiden, via 1814 og fram til vår tid. Prekestolen var både under eneveldet, i 1814 og i 1905 et politisk instrument. I 1880-årene tok store deler av kirken – blant annet alle biskopene – stilling for høyrebevegelsen. Dette bidro til et anstrengt forhold mellom kirken og den framvoksende arbeiderbevegelsen, selv om dette forholdet var sammensatt, som Elstad viste med henvisning til Nils Ivar Agøys bok om kirken og arbeiderbevegelsen. Flere prester var opptatt av det sosiale spørsmålet og hadde sentrale roller i Arbeiderpartiet i en tidlig fase. En alminnelig holdning i pastoralteologien fra mellomkrigstiden av var at prestene burde avholde seg fra partipolitikk, slik for eksempel Gabriel Skagestad ga uttrykk for i sin pastoralteologi fra 1930. Under krigen ble kirkens og prestenes handlinger tydelig politiske. Samtidig har Egil Morland i sin avhandling om presten Henrik Seip vist at det var en balansegang i prekener hvor prester prøvde å unngå å bli for politisk konkrete fra prekestolen. Elstad fulgte så utviklingen videre etter krigen med Eivind Berggravs kritikk av velferdsstaten, Tor Aukrusts arbeid med sosialetikken og hans bidrag til Arbeiderpartiets nyorientering i kirkepolitikken på 1970-tallet. Overblikket endte opp med debatten mellom Kåre Willoch og Andreas Aarflot om kirkens politiske engasjement, med Kirkemøtevedtaket om kjernefysiske våpen fra 1986 som aktuell bakgrunn.

Kirken i det offentlige rom. Er kirken blitt venstrevridd?

Under tittelen «Radikal kirke, heldigvis?» presenterte Janne Dale Hauger, rådgiver i Mellomkirkelig råd, dokumentet «Kirken i det offentlige rom» fra Det lutherske verdensforbund.

En hovedpost på programmet var en debatt mellom Gyrid Gunnes, stipendiat på VID, og Nils August Andresen, redaktør i Minerva. «Stemmer det at Den norske kirke er blitt venstrevridd?» Nils August Andresen svarte at høyrefolk som ham selv ville svare: Ja, utvilsomt! Folk på venstresiden hadde det med å svare: a) Kirken er partipolitisk uavhengig, b) ja, fordi evangeliet er venstrevridd. Andresen presiserte at når han snakket om kirken som venstrevridd, var det med utgangspunkt i kirkens høringsuttalelser og offentlige uttalelser fra biskoper. Andresen bestred ikke kirkens rett til å uttale seg om samfunnsspørsmål og politiske spørsmål. Han mente også det fantes punkter i evangeliet som kunne utfordre høyresiden – men også venstresiden, på litt ulike måter. Andresens kritikk gikk særlig på når kirken stilte sin moralske autoritet bak bestemte og kontroversielle syn på faglige spørsmål eller situasjonsbeskrivelsen. Han kritiserte kirken for at den manglet refleksjon om de langsiktige konsekvensene av politiske standpunkt. Dette bunnet etter hans syn i at kirken ofte hadde en dydsetisk holdning til politikk. Staten måtte se mer konsekvensetisk på følgene av politiske standpunkt og handlinger.

Gyrid Gunnes trakk fram statistikk om politiske holdninger blant medlemmer av Den norske kirke som nyanserte bildet av kirken som venstrevridd. Hun trakk også fram kirkelig stillingtagen i viktige samfunnsspørsmål som trakk i en annen retning. I abortspørsmålet, spørsmålet om kvinners prestetjeneste og om likekjønnedes rett til å gifte seg, var kirkens standpunkter ikke venstrevridde. Det kunne se ut til at kirkens samfunnsengasjement var sammenfallende med høyresiden når det gjaldt etikk, og med venstresiden når det gjaldt politikk. Gunnes ønsket seg ikke en venstrevridd kirke, men en profetisk kirke. Nærmere bestemt en kirke som stiller seg til disposisjon for å bli profetisk. For Kirken har ikke mer profetisk evne enn sivilsamfunnet, og profetrollen kan ikke institusjonaliseres, påberopes eller kreves.

Godhetstyranni på prekestolen?

Sivert Angel fra TF presenterte en undersøkelse av norske prekener under «flyktningekrisen» i 2015-2016, som han gjorde sammen med sin kollega Elisabeth Tveito Johnsen. Prekenene ble analysert også ut fra om den aktuelle politiske konteksten ble gjenspeilet i prekenene. Særlig undersøkte de selvbilder og virkelighetsbilder i prekenene. Det trådte fram tre ulike prekenstiler som Angel kalte «den heroiske», «den moralistiske» og «den sentimentale». Prekener i den «sentimentale» stilen brukte flyktningemotivet til å tjene den religiøse følelsen. Prekener i denne stilen gir flyktningene trange rammer å passe inn i – som symbol og/eller offer. I den «moralistiske» prekenstilen lå vekten på hvordan budskapet moralsk utfordrer. Prekener i denne stilen forenkler moralske valg. Prekener i den «heroiske» stilen la vekt på at en ikke trengte å være redd i møte med flyktningestrømmen, men god og åpen. Prekener i denne stilen avviser andre beskrivelser og opplevelser av virkeligheten. Oppsummert fant de bare positive holdninger til flyktninger i prekenene, men uten at det nødvendigvis var venstrevridd. Direkte koblinger mellom bibeltekster og nåtidssituasjon bidro til å gjøre det politiske budskapet enkelt – og lett angripelig.

Kirken som uenighetsfellesskap?

Dagen ble avrundet med Sven Thore Kloster som ved hjelp av den belgiske statsviteren Chantal Mouffes begrep om «agony» prøvde ut en tenkning om «Kirken som pluralistisk og agonistisk uenighetsfellesskap». Mouffe kritiserer Habermas’ tanke om kommunikativ rasjonalitet og herredømmefri samtale som diskursivt ideal. Dette blir ekskluderende, hevder Mouffe. Konflikt er for Mouffe motoren i meningsskaping og demokrati. Hennes begrep for konflikt er ikke det antagonistiske som kommer til uttrykk i krig og vold mellom homogene grupper, men intern pluralisme i en heterogen gruppe. Konflikt er ikkevoldelig. Motstanderen er ikke fiende. Konflikten inkluderer, mobiliserer, etablerer fellesskap og genererer mangfold. Kloster anvendte Mouffes tenkning på kirken. Hva konstituerer det kirkelige fellesskapet? Han kontrasterte en konsensusmodell som søker enhet gjennom konsensus, og som kan både bli innskrenkende og intetsigende, med en agonistisk modell hvor kirken kan si flere ting, det utvider rommet. Det forutsetter et sterkt symbolsk rom som er sterkt nok til å bære uenighetene. I det agonistiske uenighetsfellesskapet blir ikke problemet at kirken har politiske standpunkt, men at kirken har ett standpunkt.