Forsiden < Nasjonalt hovedverneombud: Hilde Fylling

Nasjonalt hovedverneombud: Hilde Fylling

Hilde Fylling, nasjonalt hovedverneombud i Den norske kirke (rettssubjektet)

Fra 1.januar 2019 er Hilde Fylling nasjonalt hovedverneombud i Den norske kirke (rettssubjektet). Til daglig er hun sokneprest i Kjerringøy og prest i Rønvik, men de neste to årene skal hun bruke 80 % av arbeidstiden sin på å ivareta arbeidstakernes interesser i saker som angår arbeidsmiljøet på ulike nivåer i kirken.

Hilde var stiftsstyreleder for Presteforeningen (PF) i Sør-Hålogaland da hun ble utpekt til nasjonalt hovedverneombud av PFs sentralstyre. Valg av verneombud skjer enten gjennom flertallsvalg, eller ved at en fagforening som organiserer flertallet av arbeidstakerne utpeker verneombudet. Siden PF organiserer om lag 70 % av de ansatte i virksomheten, er det denne ordningen som følges i Den norske kirke (rettssubjektet). Hilde vil likevel understreke at hun som verneombud representerer alle ansatte, uavhengig stilling.
– Hvis noen opplever at de ikke blir sett, må de si fra. Det er veldig viktig at man sier fra hvis det er noe å kritisere. Men jeg tror også at fordi jeg har en sammensatt erfaring fra arbeid i kirken, så vil jeg klare å se alle og ikke bare prestene, sier Hilde.

Selv har hun bred arbeidserfaring fra kirken, både som kateket og senere ansatt i Kirkerådet, før hun ble prest for 18 år siden.
– Det vil være viktig for meg å lytte meg godt inn på hvordan det er å jobbe i de ulike arbeidsgrenene i kirken. Akkurat nå er det særlig viktig å følge med på hvordan effektiviseringsprosessen påvirker arbeidsmiljøet på kontorenhetene, det er jo en krevende prosess som jeg forstår er krevende på ulike måter i virksomheten.

Vernetjenestens inndeling og hovedverneombudets oppgaver

Nå har du vært hovedverneombud i tre uker, har du funnet ut hva du skal?
– Jeg ser noen linjer som jeg skal jobbe etter. Litt på struktur: hvor er det hovedverneombudet har plass? Og noen utfordringer som vi har som kirke som nå må klare oss selv og være selvstendig. Som kirke har vi lang tradisjon med å kunne lene oss på departementet, som har vært oppdatert på alle mulige ting i organisering og arbeidsmiljø. Kirken klarte seg gjennom virksomhetsoverdragelsen, og har fått mange rutiner og ordninger på plass, men vi har fortsatt ting å jobbe med for å få hele kirken til å bli en felles virksomhet. Det handler både om struktur og kultur.

Hvor i strukturen har du plass?
Jeg har plass på det nasjonale nivået. Det er tre nivåer av vernetjeneste i rDnk: nasjonalt, regionalt (bispedømmene og Kirkerådets sekretariat) og prostiet/bispedømmekontoret.

Når det gjelder arbeidsmiljøspørsmål er det en utfordring for kirken at så mange av de ansatte, prestene, jobber rundt i hele landet, i ganske små enheter, en eller noen få sammen. Derfor er det nødvendig at alle prostier har sitt verneombud, enten alene eller sammen med et annet prosti. Dit skal prester og proster henvende seg i første omgang hvis det er utfordringer. Men vet du ikke hvem dette er kan du gjerne ta kontakt med meg eller ett av de regionale hovedverneombudene.

De regionale hovedverneombudenes oppgave er å fange opp signaler fra prostiene og bispedømmekontoret, etterspørre tiltak, følge opp saker i regionalt arbeidsmiljøutvalg (RAMU), sette ting på dagsorden, få vedtak, etterspørre og sette i gang HMS-undersøkelser.

På det nasjonale nivået skal vi fange opp signaler fra de regionale. Vi skal se etter om det er noe vi bør gjøre felles. Er det noe de har gjort i Stavanger som er kjempebra, som vi bør gjøre flere steder? Har det skjedd noe på Hamar som vi bør lære av og gjøre på en annen måte i hele kirken?

Nasjonalt hovedverneombud har en koordineringsfunksjon, men kanskje særlig en pådriverfunksjon for å få hele kirken til å samhandle. Utgangspunktet mitt er: Hvordan kan vi skape gode arbeidsmiljø for ansatte i kirken på alle nivåer? Hva kan vi lære av hverandre?

Vi må finne ut av hvor mye felles kultur vi må ha når det gjelder ytre ordninger, etterlevelse av arbeidsmiljøloven og forutsigbarhet for de ansatte. Kan man forvente det samme hvis man er ansatt i Fredrikstad som hvis man er ansatt i Mo i Rana? Når det gjelder å bli ivaretatt som ansatt, å oppleve et trygt, utviklende og helsefremmende arbeidsmiljø, skal man forvente det, men samtidig er vi kirke i svært forskjellige geografiske forutsetninger og ulike kulturer.

Det er en krevende jobb dette?
Ja, det er det. Men jeg tror det vil bli en kjempegevinst at vi blir litt mer strømlinjeformet på slike ting, for tross alt har vi en rekrutteringsutfordring. Hvis vi skal klare å rekruttere til kirken må kirken fremstå som en attraktiv arbeidsplass. Hvis du skal få til det må du ha folk som signaliserer at dette er en attraktiv arbeidsplass, og ikke folk som er negative eller saker i media som viser at «oj, vi er visst ikke kjempegode på å løse ting». Det er alltid forbedringspotensial – og vi er helt avhengig av å gjøre det, både for å framstå troverdig som kirke, og for å rekruttere både frivillige og ansatte.

Hva er dine arenaer for å være pådriver?
Jeg må i første omgang snakke med de andre som er på nasjonalt nivå. Kirkerådets ledelse og arbeidsmiljøutvalget. Det nasjonale arbeidsmiljøutvalget (AMU) skal også adressere disse sakene. AMU er et partssammensatt utvalg med arbeidstakerrepresentanter, hovedverneombud og arbeidsgiver. Der skal man få til god samtale og drøfting om arbeidsmiljøspørsmål. Jeg ser fram til mitt første møte i AMU 20. februar, og har allerede vært med på å legge sakslista for møtet.

Hvordan får man tak i deg eller andre verneombud?
Det letteste er å ta kontakt med meg på telefon 488 95 331 (jobbtelefon) og 932 09 527 (privat) eller e-post i første omgang. Så kan vi avtale et fysisk møte hvis det er behov for det. Jeg holder vanligvis til i Bodø, men vil reise mye over hele landet. Jeg vil være ute der de andre er, treffe verneombudene i de ulike enhetene og høre hvordan det står til rundt omkring.

Oversikt over de regionale verneombudene finner du her.