Forsiden < Når presten rammes

Når presten rammes

Foto: Kristianne Marøy

Den danske TV-serien Herrens veje har rettet søkelyset mot mange sider av prestens arbeid og liv.
Etiske dilemmaer, kirkelig virksomhet, familieliv og personlige tragedier kommer til uttrykk gjennom præsten Johannes’ skikkelse.

På noen områder skiller dansk kirke- og presteliv seg fra den norske virkeligheten, men det er også mye gjenkjennelse i seriens mangfoldige beskrivelser.

Gjennomgående i serien er en erkjennelse av at presten møter livet i sin fulle bredde – og at dette virker direkte inn på prestens arbeid.

På prest.no vil det bli lagt ut noen artikler som omhandler tematikk behandlet i ulike episoder av «Herrens Veje», primært knyttet til 2. sesong av serien som går på NRK 1 fra 28.april.

Sorg og uventet død

En samtale mellom Caspar Thomassen, tidligere sokneprest i Holmen menighet, Ida Buen Hanevold, nytilsatt kapellan i Holmen menighet, og Anne Beate Tjentland, PF.

 

Alarmen går
14. januar 2008 går alarmen på Kabul Serena Hotel. Til tross for omfattende sikring utsettes hotellet for terrorangrep. Blant de skadde er en norsk journalist.

Samme kveld ringer telefonen hjemme hos Caspar Thomassen. Det er sønnens samboer som ringer og forteller at Carsten ble skutt og hardt skadet under terrorangrepet.

Anne Beate: Hvordan reagerte du på det hun fortalte?
– Først trodde både hun og vi at han levde. Et par timer senere ringte hun igjen og fortalte at han var død. Heldigvis fikk vi gitt beskjed til familie før det ble offentliggjort. Det var et enormt sjokk – en bunnløs fortvilelse. Og midt oppi alt – et voldsomt mediestyr, med nyheter, høringer, stadig reportasjer og saker tilknyttet det som var skjedd. Og noe av informasjonen som kom fram var svært vanskelig å forholde seg til – som at han lå på hotellet sterkt skadet i to timer før han ble fraktet til sykehus.

De første dagene    
– Hvordan var de første dagene?
– Dagen etter ulykken dro vi og var sammen med Carstens samboer og barna hans på fem og ni år. Det var godt. Vi mottok også en enorm støtte fra kjente og ukjente personer. Hjemme var det et blomsterhav. Jeg opplevde Biskop Kvarme omsorgsfull, i forhold til oppfølging og sykemelding. Carsten var ansatt i Dagbladet da dette skjedde, og både ledelsen der og hans kollegaer var veldig støttende i denne situasjonen.
Båren hans kom til den militære flyplassen. Kollegaer fra Dagbladet bar den inn i hangaren. Representanter fra det offisielle Norge var tilstede. I begravelsen var det vanvittig mye folk. Jeg tenkte aldri på å ha den selv, men vi hadde minneordene; Carstens samboer, bror og jeg. Det visste jeg at jeg ville.

Møtet med menigheten
–  Du og kona di Ellen bodde i presteboligen i Holmen da dette skjedde, et steinkast fra kirken. Hvordan opplevde du møtet med menigheten?
– Vi opplevde menigheten støttende, men ikke påtrengende. Vi kunne komme hjem til isbokser på trappa med ferdig middag. Folk skygget ikke unna oss, men krevde heller ikke å få vite mer enn vi ville si. Staben kom på besøk. De skjermet meg og oss til å begynne med, viste omsorg uten å være påtrengende. Det gikk hardt inn på dem.
Jeg begynte i jobb igjen etter tre uker. Det er flere i Holmen menighet som har opplevd å miste barn – som unge voksne. Jeg visste at menigheten ville romme meg og mine følelser. Det gjorde at jeg begynte å ha gudstjenester så raskt etterpå. De ville ikke bli urolig om de skjønte at jeg ble berørt av noe som skjedde i gudstjenesten. Men jeg ventet enda noen måneder før jeg begynte med begravelser. Jeg var redd for å utsette pårørende for mine egne reaksjoner som ikke hadde vært passende inn i en sorgsamtale situasjon.

Sorgen
–  I serien Herrens veier kaster Far Johannes seg over arbeidet – og snakker tilsynelatende ikke om sønnen og går heller ikke på graven, mens moren Elisabeth begynner i sorggruppe, snakker om August hele tiden, oppsøker til og med et medium for å få kontakt med ham.
Hvordan reagerte du?

–  Både Ellen og jeg har vært bevisst på at det skal være naturlig å snakke om Carsten både for oss og for andre. I forhold til barnebarna har vi hele tiden trukket fram episoder fra Carstens liv og fortalt om minner når vi har kommet på dem, slik at de kunne bli enda bedre kjent med pappaen sin. Vi ville ikke omgi livet hans med taushet, men la han få en naturlig plass også i fortsettelsen.

Å lytte til en fortelling om sorg og uventet død
Ida – du står ved starten av din prestegjerning. Hva legger du merke til i Caspars fortelling?
–  Det gjør sterkt inntrykk på meg å høre det han forteller. Jeg husker godt hendelsen på forsiden av avisene – bildet av båren som kom tilbake. Det slår meg når jeg hører fortellingen hvor tappert utrustet vi mennesker er. Hvordan vi har evnen til å reise oss igjen og igjen, selv når vi er i et bunnløst mørke. Det forklarer og forsvarer ikke hendelser, men det sier noe sant og viktig om mennesket.
Et spørsmål som dukker opp i meg er: Det at det tok så lang tid før han kom til sykehuset – tenker dere ofte på at det kunne gått annerledes og hva vekker det av følelser?

Caspar: –  Vi spurte oss selvfølgelig om han kunne overlevd dersom han var blitt fraktet til sykehus og operert umiddelbart. Men – vi fikk også snakke med legen som obduserte ham her i Norge, og han kunne både fortelle at han fikk god behandling på stedet og at han hadde store skader, så kanskje det ikke ville gjort noen forskjell om han var kommet til sykehuset tidligere?
Det høres kanskje provoserende ut, men jeg har tenkt at jeg har ansvar for hvordan jeg vil forholde meg til dette: Vil jeg bli bitter – eller akseptere at sånn skjedde det og det kan jeg ikke gjøre noe med?

Mange spør seg i møte med lidelsen: Hvorfor skulle dette hende meg? Jeg har også spurt: Hvorfor skulle dette ikke hende meg?
Min egen far døde da jeg var 9 år. Jeg var leder for kristenrussen det året ni av mine medruss døde i en bussulykke. Jeg har arbeidet på Madagaskar i mange år og sett hvordan mennesker rammes. Vi er alle utsatt for livets virkelighet – den er brutal og tilfeldig. Så jeg spør ikke så mye: hvorfor meg, men finner trøst i troen på at det er en som går med hele tiden.

Ida: – Jeg tenker på det du fortalte om at noen satte bokser med mat på trappen. Jeg tror det er mange måter Gud viser seg på i menneskers liv. Noen opplever at Gud blir fjern, mens dere opplevde at Gud ble nær gjennom menneskers omsorg. Men – jeg lurer også på dette: Hva har du tenkt i forhold til gjerningsmannen?

Caspar: –  Det var snakk om at han skulle få dødsdom. Vi ønsket ikke at han skulle få en slik en dom. Vi var klar til å be norske styresmakter om å forsøke å forhindre det, hvis det lå an til det. Jeg tenkte: Det er nok død. Det hjelper ikke på sorgen at også han måtte dø. Det ville bare skapt en ny tragedie.

Når presten rammes
Anne Beate: – Tror du at det å være prest har påvirket hvordan du selv har sørget og arbeidet med tapet av Carsten?
–  For min del tror jeg ikke yrket var så viktig. Men troen har vært viktig. Samtidig har den forandret seg. For eksempel: Etter at Carsten døde liker jeg ikke å synge: Påskemorgen slukker sorgen. Det er ikke sant. For sorgen ligger der hele tiden som et vemod, og påskemorgen forandrer ikke det faktum at to jenter vokser opp uten sin far. Jeg har skrevet om sangen for meg selv til:
Påskemorgen tenner håpet – tenner håpet om evig liv.

Et sted i tv-serien Præsten sies det om hovedpersonen Johannes at han er:
Dyktig til sitt arbeide – dårlig til sitt liv.
Hva er viktig når presten rammes av tragedien?

Caspar: – Jeg var nok veldig opptatt av at jeg ikke skulle belemre «kreti og pleti» med problemene mine. Jeg hadde nok en viss tilbakeholdenhet i forhold til andre mennesker. Men der er vi ulike. Det jeg tror er viktig som prest er å reflektere over hvor mye skal jeg dele – hvor mye skal jeg holde tilbake. Vi er både bærere av en rolle – og privatpersoner. Vi er mennesker som gjennomlever sorgens mange prosesser som alle andre. Viktig tror jeg er å være ærlig om de prosessene man står.

Hvordan påvirket denne hendelsen din egen prestegjerning i fortsettelsen?
– På flere måter. En av dem var at jeg merket at jeg ble mye mer var overfor andre menneskers situasjon, de følelsene de gav uttrykk for. Andre har også sagt at jeg forkynte litt annerledes etter dette. Å forkynne er å si noe om Gud og mennesker, og med nødvendighet må det bli speilet av erfaringer man har med seg.

Har det vært et tema i utdannelse/veiledningsgruppe hva som skjer når presten selv er den som rammes av tragedien?
Ida: – Vi har snakket om det, men det er umulig å studere seg til hvordan man reagerer på en krise. Det vi snakket om og som jeg har erfart er at det å studere teologi og å være prest handler om noe eksistensielt, noe som berører livet mitt. Vi jobber tett på andres og eget liv og det kan være krevende. Tro og gudsrelasjon er veldig dynamisk og jeg tror gudsbildet forandrer seg gjennom møter og erfaringer på godt og vondt. Jeg har blitt mer og mer glad i begrepet håp som en slags erstatning for trosbegrepet. Jeg tror på Håpet om det gode. Håpet om en Gud som bærer. Men det er viktig for meg at Gud representerer noe som er større enn meg, og jeg forsøker å akseptere at det er ting jeg ikke kan få svar på. Og så tror jeg det er viktig å våge å kjenne på det som er vanskelig. Jeg tror på en oppstandelse også i menneskets indre. At vi kan komme ut på den andre siden.

Hva vil du som en erfaren prest vektlegge for Ida som står ved starten av tjenesten?
Caspar: – For min del erfarte jeg at fellesskapet, både dem jeg arbeidet sammen med og menigheten, var med og bar meg, og jeg vil si: Stol på fellesskapet, på at det bærer.  Våg å ta imot hjelp og omsorg.
Se Guds spor i de menneskene man møter.