Foto: Kristianne Marøy

Når presten rammes – troens kamp

I serien Herrens veier skildres begge prestene, Johannes og August, med tidvis sterke spenninger mellom tro, deres prestearbeid og deres livserfaringer. De er begge prester som lengter etter og erfarer Guds nærvær, men som også kjemper med Gud og kjenner seg glemt av Gud. Deres gudserfaringer og livskamp er gjenkjennbart for mange prester, selv om det erfares på svært ulike måter.

Marta Botne, påtroppende domprost i Tønsberg domprosti, er en av dem som har vært åpen om at det i hennes liv har vært utfordringer knyttet til tro og prestetjeneste. Her deler hun noen av sine tros- og livserfaringer.

– August skrev dagbok fra et studieopphold i Jerusalem. En dag skjedde noe spesielt. I dagboken sin beskriver han det som en sterk erfaring av Guds nærvær, av å bli fylt med fred. Hva kan slike erfaringer bety – tror du – for en prest?
Jeg kan gjenkjenne veldig sterkt det som August skriver, i mitt liv. Som 11-åring hadde jeg en erfaring med Guds nærvær. Jeg hadde ikke noe navn på hva dette var da, men jeg skjønte at det hadde med Jesus å gjøre. Jeg ville finne mer utav det og jeg fant en Bibel i bokhylla til mine foreldre og begynte å lese der. Det var denne konkrete erfaringen som gjorde at jeg begynte å lese i Bibelen, og senere orienterte meg i retning av teologi. Slik jeg har erfart det i mitt liv, er erfaringen av Guds nærvær, Guds kjærlighet og nåde det første og det siste. Det er ikke en jobb, det er det som bærer meg, det er helt eksistensielt.

– Har denne erfaringen fulgt med deg videre?
Det har den. Men, jeg skulle ønske, i den grad man kan ønske at noe hadde vært annerledes i livet, at jeg hadde hatt åndelig veiledning på dette underveis. Gudserfaringer er så tett flettet sammen med vårt vanlige, svært hverdagslige liv. Gjennom åndelig veiledning kan en få hjelp til å tolke gudserfaringene.

Livet blir annerledes enn forventningene

Jeg var helt ung og da jeg forberedte meg til prestetjeneste, forberedte jeg mye på hva jeg skulle gjøre, og hva jeg mente var rett. Og så skjedde det at livet ble veldig annerledes, livet ble på en måte sprengt i stykker. Mine forestillinger om hva som kunne ramme ble slått i biter. For min del er det særlig knyttet til å være tett på en katastrofe; flyulykken i Torghatten i 1988. Dette rystet hele familien, siden min daværende mann og jeg begge var prester og dypt involvert i katastrofearbeidet. Det ble ikke plass til oss, som enkeltpersoner og familie. Vi gav ut veldig mye av det vi hadde, uten at vi ble ivaretatt godt nok. Det var dårlig ledelse, rett og slett. Vi flyttet fra Brønnøysund i 1995 og jeg ble kapellan i Oppegård i 1997.

Ordene blir borte

I en kort samtale før en gudstjenesten spør kirketjener Svend Johannes:
Er det et problem med deg og Gud? Før lyste du – nå hvisker du dine bønner.

– Du startet som prest på et nytt sted, men hadde med deg hele «bagasjen» fra Brønnøysund-tiden. Var det noen som merket hvordan dette hadde preget deg?
– Noen i menigheten merket det, og noen i staben visste hva jeg hadde gått gjennom i Brønnøysund. Men jeg er jo ganske flink til å holde kontrollen, så det var nok ikke noe som ble veldig synlig. Men påkjenningen fra dette, og fra andre utfordrende forhold i livet kom etter hvert til overflaten. Jeg merket det særlig i forhold til forkynnelsen. Noe av det som skinte gjennom i prekenene mine, var at jeg hadde en lidenskapelig søken. Jeg ville inn til substans. Jeg tok med menigheten på ganske «dypt vann» i mine prekener, og jeg vet at de ble fasinert av det. Men etter hvert var det som ordene mine ble borte. Både fysisk, mentalt og åndelig var jeg helt nedbrutt. Etter nesten et års sykemelding sluttet jeg som prest.
Og jeg tenkte: jeg skal aldri være prest mer.

Mørket

I denne perioden fikk jeg en overveldende følelse av at det var smerte overalt. Selv ikke Gud var forskånet fra lidelsen. Alt var bare lidelse uansett hvilken vei jeg vendte meg. Det var veldig svart. Seinere har jeg fått veiledning på dette. I åndelig veiledning bruker man uttrykket «den mørke natten» og jeg tenker at det er sterke elementer av det i dette.

– Denne erfaringen av nærvær som du hadde med deg – hva skjedde med den?
Nærværet ble erfart på en annen måte. Det var erfaringer av en gud jeg ikke kjente. Noen beskriver det som du ser ryggen på Gud, at man erfarer Gud i hans fravær. Frykten for Gud var ganske sterk, ikke som en redsel, men som avgrunn som jeg kan falle ned i og bli oppslukt av. Dette høres sikkert veldig rart ut, men det var det jeg erfarte.

Sint og utmeldt

Samtidig med opplevelsen av utmattelse og mørke, kjente jeg også på et sterkt sinne. Jeg er oppvokst som en ganske snill og lojal jente, men jeg erfarte en kirke som ikke tok vare på verken meg eller familien min. Jeg var rasende på kirken. Jeg har noen ganger sagt at det første som forsvant var troen på en hellig, allmenn kirke, og det er særlig knyttet til dårlig ledelse. Så jeg meldte meg ut av kirken, jeg, og det var deilig. Det hender også nå, hvis jeg snakker med noen som er i sin egen kamp, kanskje sinte på kirken, at jeg sier: Du kan jo melde deg ut. Det kan noen ganger være en god idé. Du må ikke jobbe i kirken. Vi må la folk få gå.

I terapi fikk jeg et rom til å re-tolke mange ting. Jeg måtte rydde i mitt eget liv, finne ut hva jeg hadde med meg og hva jeg skulle ha med meg videre. Erfaringer som dem jeg hadde trenger både fysisk og psykisk behandling, men også åndelig bearbeiding. De ulike bearbeidingsformene kan aldri erstatte hverandre.

I årene etter at jeg sluttet som prest, utdannet jeg meg videre både til lektor, og til natur-medisinsk aromaterapeut. Jeg traff han som nå er min mann, flyttet til Eidsvoll og arbeidet delvis som terapeut og delvis som folkehelsekoordinator i Eidsvoll kommune. Jeg hadde det veldig bra – på alle mulige måter.

«som om en hånd holdt om mitt hjerte»

Og så skjer det rare – som bare Gud kan finne på. Jeg var ferdig med alle mine stormer, sinne og mørke, og livet smilte.
Det var en vakker sommernatt på hytta. Jeg fikk ikke sove – men tenkte – da ligger jeg bare og hviler. Plutselig begynner jeg å be: Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg, en synder. Jeg hadde pakket bort alle kors, alle bibler, alt var pent stuet bort, og jeg var i grunnen ferdig med Gud, og så skjer dette. Og Jesus er der, jeg så ham ikke, men jeg kjente Jesu nærvær. Jeg begynner å gråte og den siste isklumpen som var her inne – smelter, og bønnen bare vedvarer.

– Når du forteller dette minner det sterkt om en opplevelse som August skriver om i dagboken sin. Han beskriver denne erfaringen som «om en hånd holdt om mitt hjerte».

– Ja, det er noe jeg kan kjenne igjen. På en forunderlig måte var jeg tilbake igjen i den første erfaringen av gudsnærværet. Den første erfaringen tok det 10-11 år før jeg fortalte til noen. Den andre erfaringen fikk jeg fortelle til mannen min med en gang.
Etter denne opplevelsen meldte jeg meg inn igjen i kirken, og nærmet meg prestetjenesten. Da var det gått fem år siden jeg sluttet som prest og meldte meg ut. Men jeg var veldig redd for å havne i de samme grøftene igjen, så jeg gikk i veiledning i nesten et år. I 2008, omtrent ett år senere, dukket det opp en prestestilling på Eidsvoll som jeg søkte og fikk.

– Hvordan har erfaring av både gudsnærvær og gudsfravær vært med deg gjennom disse 12 årene som har gått etter denne opplevelsen?

– Jeg har blitt mer bevisst på at jeg må ta vare på meg selv, min tro, hva jeg trenger for å være et helt menneske. Noe som har vært og er helt grunnleggende for meg er den tause bønnen. Den er pulsslaget i mitt liv. Vi møter Gud og Gud møter oss på så ulike måter. For meg er det viktig å falle til ro. Den lengselen som jeg erfarte allerede som 11-åring da jeg begynte å lese i Bibelen har bare blitt sterkere med årene. Selv om Guds nærvær ikke erfares like sterkt hver gang, vet jeg at det er der.

Gjennom «mørkekampene» erfarte jeg at jeg er sterkere enn jeg trodde. Når angst eller avmakt overvelder meg, vet jeg at dette har jeg stått i før, og jeg har erfart at Gud som holder og bærer er mye større enn det jeg tror.

Jeg tror også at jeg har blitt mer var for menneskers kamp og ser viktigheten av å anerkjenne kampen, ikke komme med lettvinte utsagn som at: du opplever nok lyset snart du også, men være der og holde ut sammen med den som kjemper, ta imot smerten. Vi må være kirke med troverdighet.