Forsiden < Når presten rammes – rusavhengighet

Den danske TV-serien Herrens veje har rettet søkelyset mot mange sider av prestens arbeid og liv.
Etiske dilemmaer, kirkelig virksomhet, familieliv og personlige tragedier kommer til uttrykk gjennom præsten Johannes’ skikkelse.

På noen områder skiller dansk kirke- og presteliv seg fra den norske virkeligheten, men det er også mye gjenkjennelse i seriens mangfoldige beskrivelser.

Gjennomgående i serien er en erkjennelse av at presten møter livet i sin fulle bredde – og at dette virker direkte inn på prestens arbeid.

På prest.no vil det bli lagt ut noen artikler som omhandler tematikk behandlet i ulike episoder av «Herrens Veje», primært knyttet til 2. sesong av serien som går på NRK 1 fra 28.april. Serien kan også ses i NRK-nett-tv.

Når presten rammes – rusavhengighet

En samtale mellom Per Arne Tengesdal, prest ved Rogaland A-senter og mangeårig gateprest i Stavanger forut for det, og Anne Beate Tjentland, PF.

Rusens makt

Et av temaene som berøres i Herrens veier er forholdet til rus. Presten Johannes framtrer i serien som en svært engasjert prest, med en tro som er viktig for ham, både som kilde til trøst og engasjement. Han har en sterk posisjon i kirken, står på valg til å bli biskop, er en prest media liker å få i tale. Men det familien og hans nærmeste medarbeidere også vet er at han periodevis drikker seg fra sans og samling.

– Jeg antar at du har sett det samme bildet i dine mange år som gateprest og prest ved rusinstitusjon – mennesker som tilsynelatende har alt: jobb, karriere, familie, – men som likevel erfarer at alkohol eller andre rusmidler tar overhånd i livet.

– Historien om Johannes er en sterk historie om en som har en posisjon og er tydelig, men som samtidig opplever dramatiske endringer i livet i forhold til at ting ikke er så fast som han tror. Det å miste en sønn, det å oppleve at ekteskapet skranter, at «det spennes bein for» de mest grunnleggende forhold i livet er rystende hendelser, og Johannes utfordres på hvordan han møter og takler det. Dette er gjenkjennbart fra liv og historier jeg møter i behandling.

Utgangspunktet for de fleste er at en har hatt et positivt forhold til alkohol. Det har vært knyttet til avkopling og hygge. Og så – når en møter kriser eller strever med seg selv, så kommer også lengselen etter å kunne døyve smerten, flykte fra det vanskelige, justere følelser i forhold til det som er krevende. Da har en ut fra erfaring et redskap som en vet virker.

Når vi samtaler med klienter her for å se etter skadelig avhengighet er et av kriteriene at en har mistet kontroll, og fortsetter å bruke til tross for skade. Og akkurat dette ser vi hos Johannes. Når han drikker, får det store konsekvenser. Men det er ikke nok til at han sier: nå slutter jeg. Han er klar over skaden ved det, men likevel tyr han til det. Og det er da en snakker om avhengighet.

Alkohol er sosialt akseptert

– Det at alkohol har blitt så sosialt akseptert som det har blitt, gjør det også at flere kan få utfordringer i forhold til det?
– Alkoholmisbruk trenger ikke starte med livskriser eller krevende ting der en trenger alkoholen som en følelsesmessig avlastning.  For en del starter det rett og slett med møtet med et arbeidsliv og en kultur der alkoholbruk har blitt mer og mer vanlig. Mange greier å håndtere et jevnt forbruk av alkohol uten at det skaper problemer. Men så kan en komme i en krevende situasjon, enten det er på arbeidsplassen eller hjemme, der den avkoplingen som alkoholen gir får en større plass. Det kan være en måte å greie å forholde seg til en stresset arbeidssituasjon eller et krevende privatliv på, eller det kan fylle tomrom i livet. Og med økt bruk øker faren for avhengighet. Alkohol har den effekten at den påvirker hjernen og kroppen og er avhengighetsskapende i seg selv.

Vår kultur har fokus på frihet og autonomi: jeg er fri til å velge, men det kan by på utfordringer å håndtere friheten, for eksempel i forhold til alkohol. Det kan være skambelagt å erkjenne at det er noe som gjør at jeg ikke kan benytte meg av friheten. Mange sier de gikk lenge og tenkte de hadde kontroll. Men så kommer noen rundt: familie, venner, arbeidskollegaer, og pirker borti dette og lurer på: har du kontroll?

– Hvordan kan en merke et begynnende misbruk?

– Det kan vise seg som en endring i daglige rutiner og vaner, i at en drikker mer i sosiale sammenhenger, at en bruker alkohol i større grad til å roe ned med om kvelden, at en benekter og skjuler alkoholbruk og underrapporterer inntak. Men det er fortsatt en vanskelig vei til erkjennelsen: jeg har ikke kontrollen på dette, jeg greier ikke regulerer det godt nok selv. Og denne erkjennelsen er nødvendig for å kunne motta hjelp.

Rus som følelsesregulering

Innenfor yrkesgrupper der en står i tøffe påkjenninger kan det være en utfordring både å håndtere de reaksjoner som det skaper, samtidig som man også lever sitt eget liv med alt det som det måtte ha i seg.

Vi ser dette også hos Johannes. Han er presten som virkelig forkynner Guds nåde og åpner kirken for de hjemløse. Han møter Svend, kirketjeneren sin, med raushet da han gikk på en smell og ruset seg. Men selv greier ikke Johannes å snakke om sin egen smerte og sorg. Han besøker ikke graven til sønnen August, og når han blir tvunget til å snakke om det kommer det fram at han bærer på en stor skyldfølelse: Det var jeg som drepte August. I de to årene som har gått etter August døde har han ikke gitt rom til sin egen sorg, smerte eller skyldfølelse. I stedet er han utro, drikker og går i bokseringen for å bli slått. Dette blir hans måte å få ut de vanskelige følelsene på.

Rom for mørket

Et sentralt spørsmål i vår kultur og i våre sammenhenger er: Hvilke følelser er det plass til i livet?
Mange kan kjenne på en forventing om å skulle framstå som lykkelig og godt fungerende både privat og jobb. Når en så kjenner på sitt eget mørke spør en kanskje seg selv: Hva vil komme fram hvis jeg våger å slippe fram mine egne følelser? Og er det rom for dem? Ofte kan en bære på en opplevelse av at mye står på spill og kjenne på frykten for å tape ansikt hvis en viser sin sårbarhet og de vanskelige følelsene. Det er store tabuer knyttet til det å erkjenne: jeg håndterer ikke livet mitt.

Håp

– Hva er håpet for den som kjenner at nå lever jeg på en måte som ikke kan fortsette?
– Flere jeg har snakket med har uttrykt noe i retning av: Det kom til et punkt dere jeg ikke kunne lure meg selv lenger, fordi jeg tydelig kunne se konsekvensene av det jeg holdt på med. Det satte meg på valg: Hvis jeg lar rusen kompensere for alt jeg er i ferd med å miste: helse, arbeid, familie – vil det virkelig ta av. Erkjennelsen av at dette faktisk er noe man ikke har kontroll på utgjør ofte et vendepunkt. Mange av dem jeg har møtt sier: det har vært utrolig krevende å gå gjennom behandling, men ut av noe som vi aldri trodde vi skulle greie, har det vokst fram en ny erkjennelse og nye verdier. Innenfor rusarbeidet har vi også sett at folk som står i symboltunge jobber, som er ledere og forbilder, kanskje må ut av den rollen for en tid. Det kan bli for krevende å bli stående i slike roller, som kanskje gir næring til alkoholbruken, og samtidig arbeide med alkoholavhengigheten.

Prester og avhengighet

Som prester står vi ofte i relasjonstunge oppgaver, i en kontrastfylt hverdag med sterke inntrykk og store emosjonelle påkjenninger. Samtidig skal vi være oss selv sammen med familie og venner, og vi skal skifte mellom de ulike rollene. Da kan det være fint å ha et hjelpemiddel som får en til å slappe av.  Hvem som helst kan oppleve en krise og så gå på en smell i forhold til rus. Hvis en ofte kjenner: «Nå hadde det vært godt med noe å drikke» – må en tenke gjennom det, og i samarbeid med leder eller andre forsøke å ta ned antall situasjoner der en har behov for den følelsesmessige avkoplingen. Og også lete etter andre måter å kople av på.

Prester skal være sterke, være ledere, møte andre i kriser og det de står i, og vi skal være talspersoner og vitner om en Gud som gir oss styrke og hjelper oss gjennom. Da kan det bli svært vanskelig og skamfullt å innrømme for seg selv og for andre at nå står jeg i noe som jeg ikke mestrer. Troen kan bli en belastning fordi det en forkynner ikke er en realitet i ens eget liv.

Kollegafellesskapet

«Vi er ikke skapt til at hele oss selv – vi er skapt til at hele hinanden», sier engang Johannes, og understreker fellesskapet betydning. Hvilken rolle tenker du at kollegafellesskapet kan ha?

En åpen dialog om alkoholbruk er viktig, også i prestefellesskapet. Som kollegaer registrer vi endringer hos hverandre – fordi vi ser hverandre over tid. Hvis en er bekymret for en kollega, kan en gjerne spørre: hvordan går det med deg?

Men det kan godt tenkes at prestefellesskapet blir for tett å ta opp rusmisbruk i. Det kan være viktig at en ikke blottlegger seg i arbeidsfellesskapet, og men får beholde sin verdighet der. Samtidig må kirken og prestenes ledere etablere ordninger som det er lett å ty til for den som trenger det. Det må finnes steder alle vet de kan kontakte og der en kan få hjelp til å vurdere om kontrastene og dilemmaene er så store at en ikke kan være i prestetjeneste, men være ute av det mens en arbeider med sin rusavhengighet

Alle bispedømmer bør ha AKAN-avtaler og gode rutiner for dette.
Det er også viktig å huske på at det finnes mye god kompetanse å hente i spesialisthelsetjenesten.

 

Dette er også et felt som faller inn under verneombudets område og Hilde Fylling, nasjonalt hovedverneombud, sier:

I alle bispedømmene er det en AKAN-kontakt som kan ta imot henvendelser og være en samtalepart. Alle bispedømmene har også et hovedverneombud, som du kan ringe til og snakke med. Som nasjonalt hovedverneombud står jeg også til tjeneste, hvis du ønsker å snakke med noen om dette temaet eller relaterte temaer.

Hilde Fylling, nasjonalt hovedverneombud, kan nås på 93209527/48895331,
eller mail