Boudhanath Stupa, Kathmandu Foto: Anne Beate Tjentland

Konferanserapport: Religion, spiritualitet og mental helse

–  Jeg er ateist. Men denne konferansen har fått meg til å skjønne mer av religionens rolle. Det er jeg takknemlig for.

Omtrent slik uttrykte en av deltakerne seg under den avsluttende sesjonen på konferansen: Culture, Spirituality and Mental Health; International Conference on Culture and Global Mental Health. Konferansen fant sted i Kathmandu 29.-30.oktober 2018 og den er et samarbeid mellom Tribhuvan Universitet, Nepal, Universitet i Oslo og McGill Universitet, Canada

Tro som ressurs

Målet for konferansen var å gå nærmere inn på hvordan spiritualitet, tro og religiøs praksis kan være ressurser for mennesker i deres liv og mestring av utfordringer, deriblant mentale lidelser. Temaet ble belyst gjennom mange og ulike innlegg der forskere, psykiatere, behandlere og religiøse ledere delte kunnskap og erfaringer.

Her er noen eksempler på temaer som ble behandlet:
– Culture and Spirituality in Global Mental Health: Dynamics of Well-being, Resilience and Recovery,
– What can Sufism say about Modern Maladies of the soul?
– Spiritiality and Mental Health in Christianity/Hinduism
– Hope Modules: Spirituality as a Delivery System for Common Factors of Therapeutic Change

Meningsfull dialog

Jeg var så heldig å få være både deltaker og innleder på konferansen og opplevde det som svært meningsfullt. Gjennom foredragene fikk jeg kjennskap til tro, verdier og praksiser i andre religioner og livssyn sett og erfart innenfra, og jeg fikk dyp respekt for hvordan man ønsket å la dette være ressurser i menneskers livsmestring.

Jeg verdsatte også den ærlighet som mange uttrykte ved at man både i forskning, behandling og religiøs praksis erfarer at tro og religion også kan ha en negativ effekt på menneskers liv og helse. Disse negative effektene kan handle om at maktstrukturer opprettholdes, at mennesker hindres i frigjøring fra kulturelle og religiøse forventninger, og at religiøs tolkning kan forsterke lidelse ved å benevne den som skjebne eller straff.

I etterkant av konferansen skrev en av innlederne følgende
–  This was such a nice meeting for opening our minds to the knowledge and experience of each other. I personally have learned a great deal not only from the lectures but also from the personal interactions.

Jeg kjenner meg igjen i dette utsagnet. Dette var min første erfaring med interreligiøs dialog og jeg erfarte at det gav verdifulle impulser.

Hva er felles?

Det var fascinerende å lytte til og samtale med en indisk psykiater med hindu-bakgrunn som nevner at han har blitt mer og mer klar over den styrken som ligger i det å be om og lyse velsignelse over mennesker. Jeg delte en tilsvarende erfaring fra min praksis som prest i min innledning.

I den panelsamtalen jeg deltok i ble vi utfordret på følgende spørsmål:
– Hva opplever du er felles for dere innledere i det som har blitt delt om spiritualitet og mental helse?
– Hva er det særegne ved din tro i forhold til dette?
– Hva er et godt råd når man møter mennesker med annen bakgrunn enn en selv i samtale og behandling?
Spørsmålene gjorde tydelig både at vi delte mye i søken etter mening og møte med lidelse, samtidig som det genuine innenfor hver tro fikk komme fram.

Jeg har i mange år vært opptatt av sammenhengen mellom religion, spiritualitet og mental helse. Jeg opplevde at denne konferansen styrket viktigheten av utforske dette feltet, i respekt for hverandres ulike ståsted, fagbakgrunn, kompetanse og felles ønske om å bidra til menneskers helse og livskvalitet.

av Anne Beate Tjentland, rådgiver i fagavdelingen