Forsiden < Konferanserapport: Nordisk Konfirmantlederkonferens, Uppsala 2019

Konferanserapport: Nordisk Konfirmantlederkonferens, Uppsala 2019

Foto: Frode Wigum

Nordisk konfirmantlederkonferanse ble startet i 2006, og har gått på omgang blant 4 nordiske land hvert andre år siden.
Høsten 2019 fikk både Frode Wigum, sokneprest Borge i Lofoten, og Marita Bjørke Ådland, sokneprest i Slemmestad og Nærsnes, Presteforeningens konferansestipend for å delta på konferansen. I 2021 er det Norge som er vertskap for konferansen.

Frode Wigum forteller:

Etter over tretti år som menighetsprest med konfirmantkull, som regel alene med ansvaret, har jeg lenge hatt et sterkt ønske å få mulighet til faglig påfyll innen faget. Skolering av presten som konfirmantleder hadde i min tid som teologistudent lite fokus, og som utøvende prest har jeg opplevd at dette har lav prioritet i Den norske kirke. Dette til tross for at et profesjonelt konfirmantarbeid kanskje er det aller viktigste vi gjør i Den norske kirke i dag. Derfor var det med stor glede jeg opplevde å få innvilget Presteforeningens reisestipend knyttet til en konferanse med 100 prosent fokus på dette svært viktige arbeidet.

”Ge upp, Se upp, Stig upp, Uppsale”

Tema for årets konferanse var ”Ge upp, Se upp, Stig upp, Uppsale”, der oppfordringen til deltagerne var å våge legge bak det som ikke fungerer, og å løfte blikket opp mot de nye utfordringene som ungdom står ovenfor i dagens samfunn. ”Stig opp-stå opp” er Jesu ord til den lamme ved Betesda, og dermed også Jesu ord til oss. Vi er kallet til å stå opp og å våge gå til nye kilder til å forstå våre ungdommer på best mulig måte.

» … som stärker den unga människan»

Den svenske rikskjendis Lina Axelsson Kihlblom, født som jente i en guttekropp og blant annet kjent fra Skavlan, har som pedagog lang erfaring med å jobbe med ungdom i utsatte posisjoner i samfunnet. Foredraget hadde som tittel ”Hur formar vi gemensamma förhållningssätt, organisasjon, arbetssätt og visioner som stärker den unga människan?” Det å se og forstå de sårbare minuspunktene mange av våre konfirmanter har som utgangspunkt i sitt liv, var for henne en svært viktig nøkkel for å kunne fremstå som en troverdig kirke for denne generasjonen.

Mange gode, spennende, intense og artige samtaler

Til tross for hovedforedrag med høy kvalitet var det likevel andre sider ved konferansen som for en erfaren konfirmantleder hadde større betydning. På såkalte workshops fikk man i små grupper mulighet til fordypning i ulike temaer knyttet til blant annet kjønnsproblematikk, klimakrise, pilegrimsvandring for ungdom, Kristuskransen, sosiale medier, ungdom og musikk, lederutvikling for ungdom, risikoanalyser i arbeidet, barns rettigheter i kirken, kirkeromspedagogikk og diverse nye arbeidsmetoder i konfirmantarbeidet. Det var også nyttig å få kunnskap om hvordan det står til i våre nordiske naboland med konfirmantoppslutningen. Der Finland og Danmark har en konfirmantprosent langt over den norske, mens Sverige sliter med en oppslutning på bare ca 30 prosent av ungdomskullene.
Det som betydde alle mest var imidlertid endelig å være på en arena der arbeid med konfirmanter hadde fokus 100 prosent av tiden. Det ble mange gode, spennende, intense og artige samtaler med mennesker som hadde et sterkt og inderlig ønske om at kirken må lykkes med å nå ut til våre ungdommer. Det er derfor et håp om at når man samles til ny Nordisk konfirmantlederkonferanse konferanse i Norge om to år, da er det fullt av norske prester som ser verdien i å delta.

Du kan lese hele Frode Wigums rapport via lenken nedenfor.

Marita Bjørke Ådland skriver i sin rapport:

Leiarskap, draumar, relasjonar og lagarbeid.

Desse fire orda oppsummerer kort det eg tar med meg frå Konfirmantlederkonferansen i Uppsala, som eg fekk delta på med stipend frå Presteforeninga. Og sjølvsagt; god mat, flott konferanseplass (slottet i Uppsala), gode kolleger og eit godt avbrekk frå livet heime. Dessutan var det veldig fint å vera på konferansen midt mellom konfirmasjonshelgene her heime. Med fire glade konfirmasjonsgudstenester helga før kursstart mandag i bagasjen, og ei den kommande helga, var det lett å kjenna på glede i det vi skulle inn i; tre dagar med intensive foredrag, workshops og samtalar om konfirmantarbeidet.

«… som konfirmantleiarar må vi aldri abdisera»

Kenneth Nordgren, mangeårig prest, konfirmantleiar og lærar på Svenska kyrkans utdanningsinstitutt trekte parallellar til salen vi var i; Rikssalen på Uppsala slott. Her abdiserte dronning Kristina i 1654 under skandaløse omstende. Nordgrens budskap til oss var klart: som konfirmantleiarar må vi aldri abdisera. Det er enkelt, men verknadsfullt sagt, og det skapar ettertanke rundt eige arbeid. Kor lett er det ikkje for oss å seia «dei er umoglege», «dei berre bråkar», «dei er ikkje interessert». Det må vi faktisk aldri seia. Om konfirmantane skapar uro, er det, tenker eg, enten fordi dei har så mykje å tenka på at det ikkje der og då er plass for pugging eller påskevandring. Eller, om vi skal våga å tenka den tanken; kanskje er det fordi vi ikkje gjer det bra nok. At vi ikkje har planlagt godt nok, at vi ikkje har stilt oss inn på det vi skal. Å ha konfirmantar er både artig og «jobbigt», som dei seier på svensk. At noko er «jobbigt» betyr ikkje nødvendigvis at det ikkje også er kjekt. Men det krev oss, det krev heile oss, alle våre sider, alle våre evner. I konfirmasjonstida får vi brukt oss sjølve. Om vi lykkast, vil vi oppleva at konfirmantarbeidet kanskje er den arenaen der vi lærer mest og blir utfordra mest som prestar; om teologi, om oss sjølve, om formidling, om planlegging og nærvær, om å vera fleksibel.

Og så må vi drøyma.

Om vi ikkje har draumar for det vi driv med, kan vi i grunnen berre slutta. Kva vil vi at skal skje? Kor vil vi vera om tre år? Og korleis gjer vi det? Det var noko av det Lina Axelsson Kihlblom snakka om. Ho har jobba som rektor på ein skule med mange utfordringar og har erfaring i å snu både lærarpersonell og elevar frå defensiv tankegang til trua på at ein kan forandra verda bittelitt gjennom måten vi er, og måten vi jobbar på. Vi må faktisk drøyma litt. Då blir det også mykje kjekkare for oss sjølve. Konfirmasjonsarbeid er superviktig, og det er ein arena der vi prestane må øva oss i å elska å vera!

Konfirmantarbeid handlar om tru.

Å ha tru på konfirmanten, å ha tru på oss sjølve, tru på at vi kan bety ei endring i konfirmantens liv, tru på at vi kan få vera reiskapar som kan vera med på å skapa tru hjå konfirmanten. Det handlar om å skapa livsmot, fellesskap og håp i ei tid med mange utfordringar. Friidrettsstjerna Carolina Klüft minna oss om dette: å sjå innover i oss sjølve, bli stadig betre – men også å løfta blikket utover til ei verd som treng oss, som treng framtid og håp.

«Han skal gi deg kraft til å leve, gi håp og framtidstro
Han har sagt «kom til meg du som strever, og jeg vil gi deg ro».
Han skal bevare deg fra alt ondt, gi deg styrke når du er svak.
Tross ditt svik, dine nederlag er hans nåde ny hver dag, ny hver dag.» Tore W. Aas

Du kan lese hele Marita Bjørke Ådlands rapport via lenken nedenfor.

Ressurser