Forsiden < Konferanserapport: Mikkelsmesskonferansen 2018 Kirkelig handling – folkelig høytid

Konferanserapport: Mikkelsmesskonferansen 2018 Kirkelig handling – folkelig høytid

Kirkelig handling – folkelig høytid. Et tilbakeblikk fra mitt ståsted

av Geir Braadlie

«Døden er helt stille – vi levende trenger lyd!»

Dette sitatet er hentet fra det foredraget som skuespiller Marianne Meløy holdt på årets Mikkelsmesskonferanse i Erkebispegården i Trondheim 3. og 4. oktober.

Årets konferanse hadde fokus på de kirkelige handlingene konfirmasjon og gravferd.

For meg som har en prestetjeneste der gravferder utgjør hovedtyngden av mitt arbeid så er det naturlig at mitt fokus under årets konferanse ble rettet mot de foredrag og seminar som omhandlet akkurat dette. Og det er også mitt ståsted når jeg nå ser tilbake

Det foredraget som gjorde sterkest inntrykk på meg og som jeg opplevde som ren balsam for en litt sliten gravferdsprest var nettopp det som Marianne Meløy holdt på konferansens andre dag.

Meløy er skuespiller ved Trøndelag Teater og er i tillegg mye brukt som foredragsholder med fast innslag i programposten «Norgesglasset» på NRK-radio.

Marianne Meløy snakket om det å tale ved gravferder; med tittelen: «Preaching to the choir? – Forventninger og brudd mellom scene og sal.»

Hun ga oss gode, personlige, svært morsomme og dypt alvorlige refleksjoner rundt det å tale til mennesker i den sårbare livssituasjonen som en gravferdsseremoni er. Med utgangspunkt i teaterets tankegang om kommunikasjon mellom scene og sal og det som hun kalte en kontrakt mellom scene og sal så mener Meløy at vi som prester kan lære av teateret i det å kommunisere. «Teateret og kirken er søskenbarn», minnet hun oss om. Og både kirken og teateret «sender live», ordene tales her og nå og mottas her og nå.

Utgangspunktet for teateret og for kirken, slik Meløy mener det, er det hun kalte en knute eller en floke. I teatret er den floken eller knuten den problemstillingen eller konflikten som teaterstykket legger opp til og som skal få sitt vendepunkt og finne en løsning. I gravferdsseremonien i kirken eller kapellet må da den floken eller knuten, slik jeg tolker henne, være døden som har brutt inn midt i livet og sorgen over den man har mistet.

Både teateret og gravferdsseremonien er ritualer. Og vi mennesker trenger ritualet, noe å støtte seg til når alt raser eller rokkes. Ritualene må være sanne holdt Meløy fram. Det vil si både være preget av sjel og ekthet.

Marianne Meløy fortalte at hun som utgangspunkt og start, enten det er et teaterstykke hun spiller i eller hun holder at foredrag foran levende mennesker, starter med å lese rommet. Hvem er det som sitter der? Hva er deres utgangspunkt før de kom?

Jeg kan stå foran en sørgende familie. De har mistet sin mamma eller pappa eller en sønn eller datter. For meg er det gravferdsseremoni nummer 52 det året! Hva gjør det med meg som formidler av tro og håp og trøst? Som skuespiller framfører Meløy de samme replikkene i det samme stykket kveld etter kveld utallige ganger. Selv har jeg mange gravferder i løpet av et år og gjentar det samme ritualet. Derfor er gjentagelse med hjertet tilstede så utrolig viktig, mente hun. Det handler om å nullstille så ritualet og ordene kan være nye for meg også neste gang.

Et annet viktig poeng hun holdt frem var den makt jeg som står foran forsamlingen har. Jeg har ordene og ritualet. Da er det viktig, som hun sa, at jeg står foran som en som utøver kyndighet framfor myndighet!

Marianne Meløy brukte mye humor fordi humor skaper liv og skaper lyd midt i sorgen og midt i døden som er helt stille. Humor er brudd på forventningene, sa hun. Og sorgen og livet trenger lyd. Fordi døden er stille!