Konferansedeltakerne på ekskursjon til Vesterbro, København.

Konferansedeltakerne på ekskursjon til Vesterbro, København.

Konferansebidrag: Et profesjonssystem i kirken?

Har vi et profesjonssystem i Den norske kirke? Utgjør kirkens tjenestemønster, de vigslede tjenestene prest, diakon, kateket og kantor et profesjonssystem? Dette var utgangspunkt for mitt framlegg på konferansen om «Church Leadership and Organizational Change» i Lund.

Utgangspunktet for framlegget var at vi oftest bruker et teologisk språk og teologiske begreper i vår refleksjon om kirkens tjenester og kirkens tjenestemønster. I framlegget ville jeg forsøke å prøve ut om begreper fra profesjonsteorien kan bidra med fruktbare perspektiver i diskusjonen om kirkens tjenester, deres plass og rolle i kirkens organisasjon, hvordan tjenestene avgrenses bl.a. når det gjelder krav om akademiske kvalifikasjoner, og hvordan tjenestene forholder seg til hverandre.

Framlegget bygger på lesning av tjenesteordninger, vigslingsliturgier og andre dokumenter (kirkeloven m.m.) som regulerer tjenestepliktene for prester, diakoner, kateketer og kantorer i Den norske kirke. I noen grad bygger framlegget også på offisielle dokumenter om kirkens tjenester og tjenestemønster fra Kirkemøtet og Bispemøtet. Disse dokumentene analyseres ut fra begreper fra profesjonsteorien, særlig begrepet «profesjonssystem» (Andrew Abbott).

I hvilken grad – og eventuelt på hvilken måte – kan tjenestemønsteret i Den norske kirke forstås som et «profesjonssystem»?

Framlegget inngår i et mer langsiktig arbeid om kirkens tjenester og befinner seg i skjæringsfeltet mellom ekklesiologi, embetsteologi og profesjonsteori.

Kan så kirkens tjenester betraktes som et profesjonssystem? Ja – og nei. Dels har det trekk som minner om et profesjonssystem: Hver av kirkens tjenester har sin egen kunnskapsbase – i noen grad, i alle fall spesifikke akademiske utdanningskrav. For å inneha tjenestene må man ha kirkens autorisasjon (vigsling). Tjenesteordningene definerer ansvar og autonomi. På den annen side er det klare forskjeller mellom tjenestene. Prestene har et sterkere monopol enn de andre tjenestene på sider ved sin tjeneste (sakramentsforvaltning). Det er mulig å ansette ikke-vigslede når en ikke får kvalifiserte søkere til diakon-, kateket- og kantorstillinger. Det er ikke mulig å ansette ikke-ordinerte i prestestillinger. Prestene har et mer utstrakt myndighetsområde enn de øvrige tjenestene.

Tanken om kirkens tjenestemønster som et profesjonssystem – og de kirkelige tjenestene forstått som profesjoner – utfordres på flere måter:

De kirkelige tjenesteinnehavernes autonomi utøves også innenfor et sett av reguleringer og relasjoner som innebærer klare avgrensninger av autonomien.

Selv om Bispemøtet i sak 3/10 går langt i likhet i omtalen av de vigslede tjenestene, peker andre trekk i kirkeordningen klart i retning av prestetjenesten som den ledende profesjonsrollen i det kirkelige funksjonssystemet, med teologien som den dominerende kunnskapsbasen.

Dette som noen eksempler på hva det profesjonsteoretiske blikket kan rette fokus mot.