Forsiden < Fagsjefen disputerer

Presteforeningens fagsjef, Per Kristian Aschim, disputerer fredag 20. april 2018 for graden phd i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet på avhandlingen Herskende religion i den kristelige stat. Den statsteoretiske diskursen om religion og stat med henblikk på norsk religionspolitikk i 1840-årene.

Opponenter er professor dr. Lisbet Christoffersen, Roskilde og professor dr. Ingunn Folkestad Breistein, Kristiansand. Førsteamanuensis dr. John Kaufman, Menighetsfakultetet er tredje medlem i bedømmelseskomiteen. Disputasen ledes av rektor Vidar Leif Haanes. Mer om disputasen og avhandlingen finner du på Menighetsfakultetets nettside. Pdf-fil av avhandlingen er tilgjengelig fra denne nettsiden fram til disputasen.

Enhetlig statsreligion tross dissenterloven

I avhandlingen hevder Per Kristian Aschim at dissenterloven av 1845 ikke betød at idealet om den religiøst homogene staten var forlatt, men at innføringen av en begrenset religionsfrihet først og fremst skulle bidra til å bevare religionens betydning for staten.

Religionspolitikk med motstridende tendenser

– Religionspolitikken i Norge i 1840-årene omfattet tre tilsynelatende motstridende elementer: En viss religionsfrihet for kristne «dissentere», opprettholdelse av en statsreligion og idealet om religiøs homogenitet som et gode for samfunnet, og svært lite rom for kirkelig selvstendighet når det gjaldt statskirken.

Dissenterloven av 1845 har vært forstått som et gjennombrudd for religionsfrihet i Norge. Samtidig forble antallet «dissentere» lavt i mange år. Ledende politikere framhevet religiøs enhet som ønskelig for staten. Det var ulikheter i rettigheter mellom medlemmer av statskirken og de som tilhørte «dissentersamfunn». For eksempel kunne ikke andre enn medlemmer av statskirken ha embeter i staten fram til 1878, eller sitte i regjeringen fram til 1919.

Forholdet mellom religion og stat i statsteori

I avhandlingen undersøkes den juridiske og filosofiske forståelsen av forholdet mellom religion og stat fra 1770-tallet fram til omkring 1850. Finnes det ideer som kan bidra til å forstå den tilsynelatende motsetningsfylte religionspolitikken?

Ledende statsrettslærde i Norge som senere statsminister Frederik Stang, den danske statsmannen og juristen Anders Sandøe Ørsted, og grunnlovsfedre som Christian Magnus Falsen og filosofen Niels Treschow er blant dem som bidro til tenkningen om forholdet mellom religion og stat i norsk og dansk sammenheng.

Religionsenhet idealet – også etter dissenterloven av 1845

– Fortellingen om forholdet mellom stat og religion i Norge er ingen rettlinjet fortelling om religionsfrihetens gradvise seiersgang, sier Aschim.
– Snarere var forholdet mellom religion og stat preget av en kompleks forhandling mellom borgernes rettigheter og friheter, og samfunnets og statsmaktens behov for enhet, sammenheng og verdigrunnlag.

En konklusjon i avhandlingen er at dissenterloven gjorde liten forskjell for tenkningen om religion og stat.
– Religiøs enhet var fortsatt det dominerende idealet. Religionsenhet ble fortsatt regnet som et gode for staten. Statsreligionen ble fortsatt ansett som grunnleggende for stat og samfunn. Staten skulle fortsatt være en «kristelig» stat, sier Aschim, og forsetter:
– Samtidig var det nødvendig å innføre en viss religionsfrihet for å opprettholde statsreligionens legitimitet på moderne premisser. Tvangsmessig tilhørighet til en statsreligion var i strid med datidens oppfatning om at den subjektive religionen var en forutsetning for at religionen kunne ha positiv samfunnsmessig betydning.