Etter – og før – sjelesorgsymposiet

Sjelesorgsymposiet 2015: Sjelesorg på plass

En nyskapning så dagens lys 8. og 9.juni 2015 på Granavollen. Forskere, lærere, prester, diakoner og noen til med interesse for sjelesorg møttes til sjelesorgsymposiet ”Sjelesorg på plass”. Symposiet markerte oppstarten på en ”søken etter ny kunnskap for å bringe sjelesorgfaget videre” (fra invitasjonen), og kom i stand på initiativ fra forskerne og sjelesorglærerne Lars Johan Danbolt (MF), Anne Hege Grung (Det praktisk-teologiske seminar) og Hans Stifoss-Hanssen (Diakonhjemmet). Presteforeningen er en av flere aktører de har alliert seg med i denne forbindelse.

I presentasjonen av symposiet kunne man lese: ” Sjelesorg er en viktig del av mange prester og diakoners arbeidshverdag og nevnt i ordinasjonsløftet. Men hva er sjelesorg i praksis i folkekirkens menigheter? Litteratur og forskning er for det meste knyttet til institusjonssjelesorg med kobling til behandling og terapi. Det er lite forskning og litteratur som handler om sjelesorg i lokalsamfunn – til tross for at dette er kirkens største sjelesorgarena.” Symposiets overskrift ”Sjelsorg på plass” ønsker å formidle både et fokus på sted, der sjelesorg skjer, i lokalsamfunnet, og et program: ”Å få på plass sjelesorg på best mulige måter”, slik det uttrykkes i invitasjonen til symposiet.

En uttalt målsetting for symposiet og framtidig forskning ved lærestedene er å sikre seg god kontakt med den sjelesorgpraksisen som faktisk skjer i lokalsamfunnene. Symposiet samlet 35 deltakere fra organisasjoner, læresteder og aktiv preste- og diakontjeneste. I løpet av et drøyt døgn ble det lagt fram inviterte og påmeldte presentasjoner fra både forskning og praksisfeltet.

Sjelesorgsymposiet 2016

Det arrangeres nytt symposium våren 2016, nærmere bestemt 23.-24.mai, på hotell Victoria på Hamar. Programmet finnes her.

Etter sjelesorgsymposiet- hva er sjelesorg?

Symposiet aktiverte på nytt spørsmålet om hva i presters samtalende tjeneste som er sjelesorg, og hva som ikke er det. Det stadig tilbakevendende spørsmålet gjenspeiler sjelesørgernes og sjelsorgteoretikernes stadige forsøk på å definere hva sjelesorg er.

Hva er sjelsorg? Svarene er virkelig mange og forskjellige. Spiller det noen rolle hvilket svar man gir? Ja, antagelig. Det berører i det minste prestens daglige liv. Sjelesorgssamtaler stiller noen andre krav til presten enn andre samtaler. Samtaler skjer dagen lang, i forskjellige sammenhenger med forskjellige mennesker. Ikke enhver samtale hvor en prest deltar kan kalles sjelesorg. Sant nok, noe er samarbeid, noe er ledelse, noe er koseprat, og det er forskjell på arbeid og fritid også for presten. Fritidsprat er vel ikke sjelesorg? Straks dette er sagt lurer det likevel like under overflaten en forstyrrende bemerkning: Enhver samtale som involverer en prest kan bli til sjelesorg.

Ny forstyrrende bemerkning: Sjelesorg er ikke bare prestens domene, det er potensielt enhver kristens domene. Sant nok, men la nå det ligge for en stund. La meg feste blikket på presten og sjelesorgen denne gangen.

Samtale? Hvilke samtaler? Mer enn samtale?

Det er uomtvistelig sant at (også) prester driver med sjelsorg, og at sjelesorg tradisjonelt har skjedd i samtalens form. Men like sant er det at sjelesorg også forbindes med omsorg, praktisk hjelp og ritualer som nattverd og syndstilgivelse. Sjelesorgvirksomheten har åpenbart flater opp mot gudstjenestelivet og diakonien.

Det eksisterer i de fleste av oss en forestilling om den mest karakteristiske sjelesorgsamtalen som jeg tror ser omtrent slik ut: Den er avtalt, den skjer på kontoret, den er en-til-en, den er initiert av den andre, den tar opp troen eller eksistensielle spørsmål, den kan gi rom for å involvere bønn, bibellesning og kirkelige ritualer. Rundt disse samtalene ligger det samtaler som ligner og samtaler som slett ikke ligner. Vi har randfenomener med uklar status som spontant oppståtte samtaler på bar eller i butikk. Eller samtaler på sykehjemmet hvor presten slår seg ned ved en stol eller sengekant på eget initiativ. Samtaler med ungdom på leir. Vi har paret som søker hjelp til å forstå sitt eget samliv. Og vi har ikke minst kasualsamtalene. De er en diskusjon for seg nesten – hva i all verden er de for noe? Er de å forstå som sjelesorg?

Alle forsøk på å enkelt avgrense sjelsorgfeltet vil skape nye spørsmål. Mange prester snakker om ”den definerte sjelesorgsamtalen”. Hvis den fins, hva hjelper det? Hva da med alle de andre samtalene? Hvordan er de å forstå?

Sjelesorg er samtale

Som prestelærer (på praktikum på TF) med ansvar for undervisningen i sjelesorg ble det viktig for meg å si at sjelesorg er samtale. Og at presters samtaler er det som behandles i sjelsorgfaget, at faget skal bidra til å utvikle gode/adekvate/nyttige samtalepartnere. Samtidig måtte også jeg gjøre forsøk på å avgrense sjelesorgsamtaler fra andre samtaler. I artikkelen ”Folkekirkelig sjelesorg” fra 2007 foreslår jeg følgende som definisjon av sjelesorg:

Sjelesorg er en samtale om eksistensielle tema som et (eller flere) menneske(r) ber om eller inviteres til i fortrolighet med en profesjonell annen, i noe som kan forstås som en kirkelig kontekst.

Denne definisjonen av sjelsorg er ganske åpen, og stiller krav til at både prest og den andre må utøve skjønn i situasjonen for å ane hva de holder på med. Presten og den andre kan midt i en samtale bli sittende spørrende igjen: Er dette flirt eller sjelesorg? Samarbeid eller sjelesorg? Foreldremøteprat eller sjelesorg?

Sjelesorg er jobb

Det er et grunnleggende trekk ved sjelesorg som del av prestens tjeneste at den nettopp er en del av prestens tjeneste. Dvs at sjelesorg er noe prester driver med på jobb. Prester er betalt for å snakke med folk som trenger å snakke med en prest. De gjør det i arbeidstida. De gjør det med et profesjonelt ansvar, fullt påslått profesjonsetikk, i kirken og på kirkens vegne.

Men: Prestens kall og profesjonalitet strekker seg utover den faste arbeidstida, de timene som planlegges og telles som jobbtimer. Prester er prester døgnet rundt. De skal ikke arbeide døgnet rundt, men de risikerer å bli satt i arbeid av mennesker og omstendigheter som oppstår rundt dem. En sykepleier må trå til hvis hun passerer en som faller om på gata. Det er hans og hennes sykepleierplikt. En prest kan når som helst kalles av den andres nærvær og behov.

Hva er sjelesorg i presters yrkesliv? Det er sammensatt av en klynge forskjellige slags samtaler. De kan være avtalte og de oppstår spontant. De kan være en samtale og de kan være en rekke. De kan være med en person, eller kanskje to, til nød en liten gruppe. De kan handle om så mangt – tro, liv, relasjoner, livserfaringer, kriser – you name it, vi snakker om det.

Sjelesorg: Praksis og teori

Sjelesorgfaget trenger et utgangspunkt i presters daglige praksis. Det er bra om de som tenker over faget går ut og ser hva presters samtalende praksis faktisk består i, for så å kunne bidra faglig til å kvalitetssikre denne. Mange har vært opptatt av å skape en teori for sjelesorgens praksis og legge teorien over praksisfeltet. Ofte har man dessuten tatt til seg teori fra forskjellig slags helserelatert virksomhet, naturlig nok, siden mye sjelesørgerisk fagutvikling har skjedd i dialog med PKU og sykehuspresttjenesten. Det er ikke noe galt i det, men det er kanskje verken helt treffende eller tilstrekkelig. Vi trenger en realisme på hvordan praksis pr i dag ser ut, både i menighet og på institusjon, for så eventuelt skape ny og bedre teori.

En uttalt ambisjon med symposiet og forskningen som skal gjøres framover er at den skal være opptatt av sjelesorg i menighet, og undersøke forholdet mellom den fagligheten som lenge har preget faget, og den praktiske virkeligheten menighetsprester står i. Forskerfellesskapet som står bak symposiet har spurt norske prester og diakoner i hvor stor grad de mener de driver med sjelesorg i jobben, og hvordan de forstår denne virksomheten. Empirien de får fram blir viktig i det videre arbeidet.

Dessuten kan andre samtalepraksiser og den tilknyttede teoretiske refleksjon komme til å bli nyttig. Den (forholdsvis) nye sjelesorglæreren på PTS på TF, Anne Hege Grung, har bakgrunn som religionsdialogiker. Det er grunn til å ha forventninger til hvordan religionsdialogen kan befrukte sjelesorgfaget. Symposiet ga en smakebit på dette. Noen setninger fra henne som jeg bet meg merke i – sagt om religionsdialog, siktet mot sjelesorg: Å dele fortellinger i fellesskap kan bryte isolasjon og skape håp. Man er sammen på tvers av forskjellighet. Man sier noe nytt og annet i et felles rom. Man verdsetter utenfrablikket. Dette er setninger som kan gi sjelesørgeren noe å tenke på, uten at de på den annen side er helt fremmede. De utfordrer til refleksjon over egen rolle, når de vektlegger sammen, fellesskap, felles. De gjør det hele så enkelt på en måte – ikke tenk så mye på metoder, mål, fokus, forkynnelse – det vi gjør er å dele fortellinger.

Presters samtaler – noen utfordringer og muligheter

I stedet for å fortsette å diskutere hva sjelesorg er, virker det vel så nyttig med en faglig samtale om prestens samtaler med den og de får andre som et hele. De vi sitter igjen med når ting som samarbeid, ledelse, småprat og veiledning er lagt til side.

Først: Hva er prestens kall som samtalepartner?

En daglig utfordring for den enkelte prest vil i forlengelsen av dette være: Når legger jeg egne behov til side og ser primært den andre? Når har jeg taushetsplikt? Tilbake til start: Når er jeg sjelesørger og når er jeg det ikke?

En åpen forståelse av sjelesorg som prestens samtaler kan kritiseres for sin åpenhet. Dersom presten tenker om alle sine samtaler som sjelesorg kan hun komme til å tvinge forkynnelse på noen som ikke vil ha. Dette er i parentes bemerket en kritikk basert på en forståelse av sjelesorg som forkynnelse for den enkelte, altså en ganske indrekirkelig praksis, rettet mot den enkelte som oppsøker presten med et problem ved sin tro. Kulepunkt 1 over er ikke ment som en repetisjon av dette synspunktet, men som en klargjøring av hva som er presters generelle kall. Parentes slutt. Dette – at man kan komme til å prakke forkynnelse på folk – er uansett på den ene siden en viktig kritikk å ta innover seg. Det er lov å betakke seg for prestens forkynnelse. På den annen side er det snarere enn kritikk av en åpen sjelesorgforståelse, heller en påpekning av en profesjonell utfordring i enhver samtale. Som profesjonell samtalepartner må en prest spørre seg: Hva passer det seg å dele her? Hva kan jeg by på til akkurat denne andre?

En klar fordel med en åpen sjelesorgforståelse, forstått som åpen for enhver samtale som involverer en prest og en annen, er at vi sikrer oss faglig bearbeiding av alle samtaler. Samtalene har sitt faglige sted hos sjelesorgen. Dessuten åpner det opp for at også de vanlige samtalene med de vanlige menneskene er en del av prestens oppmerksomhet og tjeneste. Ikke for å prakke seg på dem, men for å være åpen for dem. Med dette tas den pastorale yrkesvirkelighet på alvor som den er. Den setter på dagsorden at presters samtaler har et bredere felt en tro, kriser og sorg; tema som ofte forbindes med arbeidet som sjelesørger.

Evnen til å skjelne blir viktig for den samtalende presten. Skjelne mellom samtaler, og skjelne mellom muligheter inni den enkelte samtale. En sjelesørger trenger gode veiledningsarenaer. Kolleger man vet man kan ringe til for en akutt drøfting. Veiledningsgrupper for samtaler om case og lange linjer i sjelesorgarbeidet.

Hva er sjelesorg?

Mange prester og diakoner har svart de tre nevnte forskerne på dette i spørreundersøkelsen som ble sendt ut i vår. Det er bare å vente i spenning på oppsummeringer og analyser. De som har svart og andre er velkomne til å utdype og diskutere videre på våre sider. Vi tar imot innlegg. Velkommen til faglig samtale!

Lenker