Forsiden < Bokomtale: Varme hender

Bokomtale: Varme hender

Jan-Olav Henriksen: Varme hender, Verbum forlag 2018

Av Hilde Merete Nordhagen, sykehusprest ved Sørlandet sykehus HF

Jeg ble nysgjerrig da jeg fikk vite at Jan-Olav Henriksen, professor i systematisk teologi ved MF, har skrevet en bok om «varme hender».

Jan-Olav Henriksen sier at denne bokutgivelsen er annerledes enn de publikasjonene han vanligvis befatter seg med.  I bokens forord får vi vite at til tross for at Henriksen har kjent på en viss nøling med å skrive boken, er den motivert  av et ønske om å alminneliggjøre at en del mennesker faktisk har varme hender. Hans intensjon er også å «gi ressurser til hvordan vi kan forstå varme hender i en kristen sammenheng, med bakgrunn i en teologisk ramme som ikke begrenser varme hender til noe som bare skal brukes i kirken, og som troende kan ha monopol på.» (s.7)  Videre sier han at han har et ønske om å gi mennesker som har denne gaven, frimodighet til å bruke den. Han vil gjerne gi noen råd som forhåpentligvis kan gi grunnlag for en klok praksis både i kirken og ellers

Dette er ingen stor murstein av en bok (pocket -utgave på 128 sider). Likevel vil jeg si den er ganske innholdsmettet. Forfatteren vil mye med boken. I tillegg til at han forteller sin egen   historie om hvordan han som godt voksen fikk varme hender og beskriver hvordan det virker og oppleves for ham, gir han mange innspill til refleksjoner rundt temaet.

Refleksjonene  berører både etikken i forvaltningen av denne spesielle evnen (eller gaven) og  innspill til utvidelse av tolkningsrammen for fenomenet. Når det gjelder det siste sier han for eksempel :  «Kan ikke en like enkel forklaring være å si at her virker Gud gjennom naturen på måter vi ennå ikke forstår?» ( s. 47)

Henriksen har også et sjelesørgerisk perspektiv . Det må aldri formidles at det er den syke det er noe galt med om ikke bønnen eller behandlingen får det ønskede resultat.  «Å sette Gud inn i et system der Gud ikke kan virke fordi det er noe galt med menneskene som søker hjelp, er å gjøre Gud liten.» (s.81) Han tar sterk avstand fra slike feilslutninger som kan opptre både i karismatiske helbredelsesmøter og i alternative miljøer. Han sier også: «En kristen tro som skal ta hele livet på alvor, må gi mennesker et språk for å klage, å bli sinte eller rasende når de opplever at deres livsmuligheter stenges inne av ødeleggende sykdom.» (s. 42)

Naturligvis blir ikke alle friske. Noen opplever lindring. Andre opplever ingenting.

Noen ganger er det nettopp tid, ro og aksept  som er mest helende for et sårbart menneske.  Varme hender kan være helsebringende selv om ikke sykdommen slipper taket helt.

Henriksen mener det er mulig å tenke at varme hender er en av mange helbredelsesveier i Guds skaperverk. På samme måte som ikke medisin kan hjelpe alle, kan heller ikke varme hender gjøre det.

Henriksen forteller ganske detaljert både om hvordan han selv oppdaget at han hadde fått varme hender og hvordan han forvalter denne gaven.

Forfatteren er også opptatt av å få frem at varme hender er et fenomen som ikke er forbeholdt kristne sammenhenger. Varme hender opptrer hos mennesker i fra mange ulike kulturer, livsanskuelser og bakgrunner. Selvfølgelig kan grad av åndelighet eller modenhet hos den som har varme hender kan variere stort. Det handler om klok forvaltning. Gaven kan brukes på en god måte og den kan misbrukes – eller neglisjeres. Mange vil mene at vi ved å se oss rundt i samtiden har tydelige eksempler på begge deler.

Henriksen er videre opptatt av at bruken av varme hender i en kristen sammenheng må harmonere med evangeliet. I så måte er det bare en god gave dersom den brukes til å hjelpe andre. Varme hender er en mulighet til å vise mennesker godhet, rett og slett. Den er til for felleskapet. Det du har fått for intet skal du gi videre for intet. Henriksen mener at tjenesten med varme hender ikke er noe man skal ta betaling for. De av oss som har møtt mennesker i sårbare situasjoner som har brukt store summer på mirakelpredikanter som lover gull og grønne skoger, hvis bare pengene innbetales… er glad han er tydelig på akkurat dette.

Jeg vil til sist nevne en spennende spørsmålstilling forfatteren fremmer: Kan det  noen ganger være god og frigjørende sjelesorg å la mennesker få slippe å bli utsatt for bønn – men i stedet få en betingelsesløs håndspåleggelse?
Kan varme hender sees på som en sakramental form for omsorg?
Som sykehusprest kan jeg gjenkjenne at en del mennesker er slitne av intense bønner og forbønner. Det er ikke uten grunn at noen sier at de ikke ønsker annet enn velsignelsen.
Noe å hvile i.  Noe å være omsluttet av , midt i uvissheten.

«Varme Hender» er etter min mening en interessant bok. Her er en personlig beretning,  teologisk refleksjon,  etiske vurderinger og gode sjelesørgeriske innspill.

Jeg har fortsatt ubesvarte spørsmål. Forfatteren har heller ikke prøvd å gi absolutte svar. Men han har våget å stikke hodet frem og si noe om temaet både utfra sin erfaring og sin profesjon.

La meg avslutte bokomtalen med Jan-Olav Henriksens egne ord: «…jeg fikk varme hender i 50-års gave- fra Gud. Litt for spøk og med glimt i øyet sier jeg at Gud med denne gaven ville vise meg to ting: for det første at Gud har humor! Tenk å gi en gave som dette til en rasjonalistisk orientert religionsfilosof for å snu opp ned på, eller frustrere, hans ønske om å forklare og forstå! For det andre at Gud nok syntes jeg hadde forlite å gjøre….»