Forsiden < Bokomtale: Rådet som forandret kirken

Jan Arild Holbek: Rådet som forandret kirken. Kirkerådet gjennom 50 år. Verbum 2019

av Lars Erlend Kielland, Pilegrims- og personalprest, Hamar bispedømme

Mangeårig journalist i avisen Vårt Land, Jan Arild Holbek, har foretatt et viktig og ambisiøst vågestykke. Å samle Kirkerådets 50-årige historie mellom to permer. Resultatet har blitt en lesverdig framstilling av Kirkerådets utvikling og etablering i norsk kirkeliv, selv om en slik fremstilling ikke kan gå i dybden når det gjelder enkelte saksforhold av svært avgjørende karakter.

Det har vært interessant å lese om hvordan Kirkerådet har utviklet seg siden 1969. Vi merker oss at etableringen av Kirkerådet først og fremst skjedde på bakgrunn av indrekirkelige ønsker. Blant politikere og fra departementalt hold, var man noe mer avmålt, for ikke å si direkte negative til etableringen. Ikke en gang navnet «Kirkerådet» vakte begeistring. For kirkens råd var den gangen det kirkelige statsråd. Politikerne ønsket seg heller navnet «bispedømmerådenes fellesråd», med «kirkeråd» som forklarende tillegg.

Mange vil være kjent med at den kirkelige reformbevegelsen har vært et prosjekt som strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet. Gradvis har makt og myndighet blitt overført til kirkelige organer, og etter hvert har disse også fått en tydeligere demokratisk forankring, noe som nok har vært avgjørende for politikernes vilje til å gi tilslutning til økt kirkelig selvstyre. Kirkerådets etablering og utvikling de siste 50 år har vært et avgjørende element i denne utviklingen.

Vi skal ikke skyve under teppet at det på lokalplan kan forekomme hjertesukk over stadig nye innspill og ideer fra sentralkirkelig hold. «Hva er det de driver med inne på Kirkens Hus, skjønner de ikke at vi har mer enn nok å ta tak i her lokalt?». I så måte fungerer Holbeks framstilling som nyttig korrigering: Å drive frem utvikling, inspirasjon og nytenkning har vært en bærende ide i Kirkerådets sekretariat fra dag én. Det betyr ikke at alle må ta alt til seg. Kanskje har lokalmenighetene hatt vansker med å skille departementale pålegg fra Kirkerådets velmente oppfordringer. Boken hjelper oss til å se dette bildet, og kanskje også til å høre Kirkerådets stemme på en litt annen måte.

Som jeg nevnte innledningsvis er det ikke alle hendelser som kan bli grundig beskrevet i en bok av dette formatet. Og det kunne vært interessant å lese mer inngående om hvordan Kirkerådet har arbeidet med gudstjenestereform, internasjonale relasjoner, og samfunnsendringer. Som det beskrives i bokas forord har de siste femti åra vært preget av store forandringer. Jeg kunne ønske meg at flere av disse hadde vært beskrevet med gjenklang også av glede. For eksempel er utviklingen for likekjønnede i kirken først og fremst beskrevet med fokus på den smerten enkelte opplever at endringene har medført. For andre av oss er det nok heller opplevelsen av evangeliets frigjørende kraft og glede som står igjen når vi i dag er takknemlige for dem som arbeidet fram både mulighet til ansettelse og inngåelse av ekteskap, for å trekke fram noe.

For den som jobber i Den norske kirke er det en stor ressurs å ha litt kjennskap til vår nyere kirkehistorie. Men å få tilgang til den, er ikke en enkel sak. Hvem orker vel å bla seg gjennom tidsskrifter, kirkemøteprotokoller, nyhetsoppslag og hyllemetre med artikler og publikasjoner? Gjennom sin utgivelse av Rådet som forandret kirken har Jan Arild Holbek gitt en hjelpende hånd. Kirkerådets posisjon gjennom 50 år har blitt stadig mer sentral. Derfor har viktige reformer og kirkehistoriske begivenheter vært i berøring og involvering med Kirkerådets aktivitet. Leser du denne boken, får du et innblikk i noe av det viktigste som har foregått i Den norske kirke de siste 50 år, kombinert med økt forståelse for Kirkerådets rolle i dette. For dypdykk i vår nyere historie, må du nok søke andre kilder. Men som en innførende oversikt, fungerer Holbeks bok godt, og anbefales.