Forsiden < Bokomtale: Kirkesamfunn i Norge. Innføring i kirkekunnskap

Bokomtale: Kirkesamfunn i Norge. Innføring i kirkekunnskap

Ola Tjørhom (red.): Kirkesamfunn i Norge. Innføring i kirkekunnskap, Cappelen Damm akademisk, 2018

Boka sikter i følge redaktøren på å videreutvikle konfesjonskunnskapen. Samtidig er likhetene med nyere norske lærebøker i konfesjonskunnskap slående. I likhet med disse bøkene er det kapitler om ulike kirkefamilier og kirkesamfunn. Boka står i – men søker å videreutvikle – en fag- og læreboktradisjon.

Kirkekunnskapen og forgjengerne

Tidligere tiders konfesjonskunnskap hadde opphav i den etterreformatoriske kontroversteologien eller «polemikken». Et annet utgangspunkt var den såkalte «symbolikken» som sammenliknet konfesjonskirkenes bekjennelsesskrifter. Konfesjonskunnskap ble innført i 1892 av F. Kattenbusch som betegnelse på en teologisk disiplin som undersøkte forskjellene mellom de ulike kristne konfesjonskirkene mht. lære, dogmatiske identitetskonstruksjoner, ethos, liturgiske praksiser mm. (RGG4, bd 4, sp.1552-1553).

Kirkekunnskapen er ifølge Tjørhom «primært empirisk basert og deskriptivt orientert» (s.13). Tema er hva kirken er og gjør, ikke hva de burde være. Boka rammes imidlertid inn av et innledende kapittel som ikke bare tegner opp kirkekunnskapens rammer og oppgaver, men som også har et avsnitt med normativ ekklesiologi, og et avsluttende kapittel om økumeniske utfordringer som også har normative avsnitt. Dermed er kanskje ikke forskjellen på konfesjonskunnskap og kirkekunnskap så stor i denne henseende.

Bred tilnærming

Hoveddelen av boka er framstillinger av ulike kirkesamfunn eller kirkefamilier som finnes i Norge. Alle kapitlene er skrevet av forfattere som tilhører kirkesamfunnet, og som altså har et innenfra-perspektiv. Kapitlene har en forholdsvis lik struktur, men tilpasset de ulike kirkesamfunnenes egenart. For å gi et mest mulig dekkende bilde, rommer framstillingen «et bredt spekter av kirkelig livs- og strukturformer: a) aktuell situasjon og statistisk materiale; b) historisk utvikling – nasjonalt og globalt; c) kirkelig liv, sosialitet og fellesskapspraksis; d) tro, lære og bekjennelser; e) gudstjenestefeiring og liturgiske former; f) estetiske og materielle trosuttrykk; g) økumenisk bevissthet og praksis; h) kirken som fellesskap mellom kvinner og menn; i) etikk- og moralsyn; j) samfunnsengasjement.» (s.29-30). Denne brede tilnærmingen er bokas fremste styrke. Fokuset er ikke bare på lære og liturgi, men også på tro, liv og praksis.

Boka dekker stort sett de samme kirkesamfunnene som tidligere lærebøker i konfesjonskunnskap: Peder Borgen og Brynjar Haraldsøs (red.) Kristne kirker og trossamfunn fra 1993, og Helje Kringlebotn Sødal (red.): Det kristne Norge. Innføring i konfesjonskunnskap fra 2001. Borgen og Haraldsøs bok er i likhet med Tjørhoms skrevet av forfattere med innenfra-perspektiv, mens Sødals bok er skrevet av flere forfattere den også, men da med utenfra-perspektiv.

I tillegg til norske kirkesamfunn er det kapitler om den anglikanske og de reformerte kirker. Brunstad Christian Church (Smiths Venner), Mormonerne (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige) og Jehovas vitner er ikke beskrevet av forfattere med ståsted innenfor trossamfunnet.

Hva er det nye?

Hva profilerer så kirkekunnskapen overfor konfesjonskunnskapen? Ser vi på hva slags stoff som behandles i tillegg til gjennomgangen av de enkelte kirkesamfunnene er det en tydelig forskjell. Kirkekunnskapsboka inneholder et sosiologisk kapittel av nestor i norsk religionssosiologi, Pål Repstad. Dette er nytt. Borgen og Haraldsø hadde i stedet et kapittel om «Kristendomen i Noreg» og et om «Religionstvang og religionsfridom» skrevet av kirkehistorikeren Brynjar Haraldsø. Skulle jeg våge meg på en sammenfatning av det nye ved kirkekunnskap, er kirkekunnskapen programmatisk noe mer empirisk og deskriptivt og noe mindre normativt orientert, noe mer sosiologisk og noe mindre historisk orientert, mer orientert om en bred beskrivelse av kirkesamfunn, tro, lære og liv, med mindre hovedvekt på lære, kirkeordning og ritus. I forhold til Borgen og Haraldsøs bok er det religionspolitiske – religionsfrihetstemaet, tonet ned. Det har ikke fått en egen behandling. Dette er kanskje et lite paradoks siden boka kommer ut i en tid med omfattende religionspolitiske endringsprosesser.

Bredt og oppdatert bilde av norske kirkesamfunn

Uansett hvor ny kirkekunnskapen er i forhold til konfesjonskunnskapen, gir denne boka et godt og oppdatert bilde av kristendom i Norge i rammen av organiserte kirkesamfunn. Samtidssituasjonen speiles også i at det er kommet inn et kapittel om migrantmenigheter, afrikanske og asiatiske menigheter i Norge. Dermed utfylles bildet i forhold til tidligere framstillinger.