Forsiden < Bokomtale: Jeg vil dø. Et essay om dødsønske og dødshjelp, mennesket og dets samfunn

Bokomtale: Jeg vil dø. Et essay om dødsønske og dødshjelp, mennesket og dets samfunn

Andreas Espegren Masvie og Randi Dorothea Espegren Masvie: Jeg vil dø. Et essay om dødsønske og dødshjelp, mennesket og dets samfunn, Frekk forlag / Skaperkraft 2019

Av Guttorm Eidslott, sykehusprest ved Sykehuset Innlandet

I 1982, som nyutdannet prest, hørte jeg på tryslingen og nevrokirurgen Ragnar Nesbakken ved daværende Hedmark sykepleierhøgskole i Elverum. Nesbakken viste meget inntrykksfulle slides av en ung jente (vi så ikke ansiktet og navnet var anonymisert) som han hadde ansvar for, og han fortalte hvor vanskelig det var for han og hans kolleger å stå overfor lidelse de ikke kunne klare å avhjelpe på en tilfredsstillende måte. Aktiv dødshjelp var utelukket, men lidelsens dilemma ble likevel stående som noe uløst.

Nesbakkens poeng var at det finnes uløselige etiske dilemmaer, og dette er viktig å ta med seg når man skal debattere et så vanskelig emne som eutanasi. Boken «Jeg vil dø» er et viktig bidrag inn i denne debatten. Forfatterne ønsker å utforske det moderne dødsønsket, hvilke premisser som ligger til grunn og bakenforliggende menneskesyn. Det er særlig filosofen Nietzsche som med sitt menneskesyn preget av forherligelse av autonomi, utilitaristisk logikk og frigjøring fra religion som trekkes fram som en viktig premissleverandør for det moderne dødsønsket. Parallelt med en generell fremmedgjøring overfor døden via institusjonalisering og teknologisering av dødsprosessen.

Boken inneholder fortellinger om pasienter som valgte å dø, og som søkte dødshjelp innenfor eksisterende kriterier i Nederland. Men også en fortelling om en sterk deprimert kvinne som ombestemte seg da hun møtte en mann! Dødshjelp er ingen rettighet i Nederland, selv om mange nederlendere ser på dødshjelploven som sådan. Loven er en mulighet når kriteriene i unntaksbestemmelsene er oppfylt og legen er villig til å utføre handlingen. Kriteriene er frivillighet, uutholdelig lidelse og fornuft. Forfatterne anser den nederlandske dødshjelpsloven for å være «svært skjønnsmessig» (s.95), noe som kan føre til både restriktiv og liberal tolkning av loven. Men fordi loven er ustabil beveges den i retning av stadig større liberalisering. I praksis kan de fleste få dødshjelp. Nei hos én lege kan bety ja hos en annen. Dødshjelpsorganisasjoner som CLV og NVVE arbeider for at alle nederlandske borgere over 18 år skal få dødshjelp dersom de er livstrøtte (s.90). Utvidelse av smertebegrepet er utvidet til nå også å gjelde psykiske lidelser (s.91).

Forfatternes tese er at en delvis liberalisering av dødshjelp uvilkårlig vil bevege seg mot full liberalisering (s.142). Dette er konsekvensene av et menneskesyn som forherliger autonomi kombinert med en utilitaristisk logikk a la Nietzsche.

Er det forskjell på å avslutte livsforlengende behandling og sette en giftsprøyte for å drepe? Forskjellen iflg. forfatterne er den intensjonen man har: Enten å lindre smerte (etter det jeg forstår) eller å drepe. Altså: Intensjonen bestemmer hva handlingen egentlig er (s.140).

Motvekten til Nietzsche er Dostojevskij, belyst gjennom hans bok «Forbrytelse og straff». Dostojevskij har en horisont som inkluderer både straff, soning og Gud. Det finnes en lov som er nedlagt i oss: At det er galt å ta liv, det er å sette seg i Guds sted. Denne lov eller norm er iflg. Dostojevskij risset inn i menneskets hjerte. Å bryte denne normen betyr å drepe seg selv.

Finnes det noen løsning på eutanasiens utfordringer? Forfatterne peker her på betydningen av god smertelindring. Det handler om å ivareta verdigheten til den som lider, engasjement i menneskers lidelse med bekreftelse og omsorg istf. å hjelpe folk til å dø. Dette viktige poenget, som handler om motvekt mot eutanasi, kunne vært utdypet, f.eks. betydningen av palliativ medisin og palliativ omsorg. Men i og med at boken først og fremst griper fatt i juridiske, filosofiske, sosiologiske, samfunnssosiologiske og idéhistoriske aspekter (hvilket er mye!) så ville det sprenge rammene for fremstillingen.

Forfatterne er unge, de er beleste, innimellom krever teksten mye av leseren, særlig hvis man ikke er vant til filosofiske resonnementer og slutninger. Men det er løfterikt at godt skolerte unge mennesker tar denne utfordringen og presenterer et alternativ til å avlive mennesker med betydelige utfordringer knyttet til smerter og uutholdelig lidelse. Boken er et viktig bidrag inn i den pågående debatten om eutanasi i vårt land.