Forsiden < Bokomtale: Global kristendom

Vebjørn Horsfjord, Sven Thore Kloster, Gina Lende og Ole Jakob Løland: Global kristendom. En samtidshistorie,
Oslo: Universitetsforlaget 2018

av Per Kristian Aschim, fagsjef

Globalhistorie har blitt en ny trend i historiefaget. Trenden bunner i en erkjennelse av at historiefaget tradisjonelt har vært for dominert av et vestlig, europeisk og nordamerikansk perspektiv. Samtidens globalisering har bidratt til nytt blikk også på historien utenfor den vestlige kulturkretsen. Faglige vendinger gjenspeiler også endringer i maktforhold. Det tok tid før avkolonialiseringen fikk faglige følger. Med boka Global kristendom skriver forfatterne seg inn i den globalhistoriske trenden, og med en lignende postkolonial ambisjon.

Global kristendoms-samtidshistorie (?)

Kristendom slik den «skjer» på alle kontinenter er bokas gjenstand. Nå har verden utenfor Europa vært gjenstand for kirkehistorisk interesse i lang tid, men da som misjonshistorie: Historien om misjon initiert fra vesten. Denne boka anlegger et annet perspektiv.

For det første: Boka beskriver seg selv som en «samtidshistorie». Det er kristendommen omkring i verden i vår tid som er i sentrum. Om «historie» er den best dekkende betegnelsen for dette, kan selvsagt diskuteres. Kanskje kan boka like gjerne oppfattes som makrososiologi eller kulturgeografi. Historiske tilbakeblikk bringes inn for å gi perspektiv og forståelse til den kristendommen som finnes i dag, og «de siste tiårs endringer», som vaskeseddelen sier.

For det andre: Boka fokuserer ikke primært på misjonshistorien, men «ønsker […] å vise hvordan kristendom formes og kommer til uttrykk på mange forskjellige måter og på forskjellige steder i verden i begynnelsen av det 21. århundret» (s.16). Boka tar med det ikke utgangspunkt i misjonshistorien, men går inn og observerer og analyserer den kristendommen som finnes i vår tid, og som gir seg ulike uttrykk omkring i verden. Den prøver også å fange inn de vesentligste utviklingstrekkene og bevegelsene i kristendommen rundt på kloden.

For det tredje: Boka tar ikke utgangspunkt i de normative kildene og selvforståelsene til organiserte kirkesamfunn, men går mer observerende til verks. Boka fokuserer ikke på tekststudier, men betrakter religion som «en bevegelig og integrert del av samfunnet og kulturen» (s.17). «Vi sier at kristendom «skjer» framfor at kristendom «er»», skriver forfatterne (s.16). De tilnærmer seg kristendom som «diskurs, som praksiser, som identitetsfellesskap og som institusjon». Dermed er mer enn den organiserte kristendommen med dens kirkesamfunn og deres praksiser i blikkfeltet. Det gjør bokas perspektiv videre enn tradisjonell konfesjonskunnskap, og gir mer plass til kristendommens rolle i stat, samfunn, politikk og mediebilde.

Boka er inndelt i åtte geografiske kapitler, med en innledning og et avsluttende sammenfattende kapittel. Forfatterne har skrevet to kapitler hver. Gina Lende om Afrika og Vest- og Sentral-Europa, Ole Jakob Løland om Latin-Amerika og Nord-Amerika, Sven Thore Kloster om Midtøsten og Norge, Vebjørn Horsfjord om Øst-Europa og Asia.

Makroperspektiv og mikro-eksempler

Med verdens kristendom som tema og litt over 300 sider til disposisjon, sier det seg selv at ikke alt kan dekkes eller omtales. Forfatterne har valgt ut dominerende, sentrale og til dels typiske trekk for kristendommen i de ulike delene av verden som de har lagt hovedvekten på. Det fungerer langt på vei godt til å gi et overordnet bilde av kristendommen i dagens verden.

Religionsstatistikk brukes – kanskje mer enn vi er vant til i kirkehistorieskriving, til å velge ut hva det fokuseres på. Det er viktig for perspektiveringen. Lutherdommen som er majoritetsreligion i Norge og Skandinavia, omfatter på verdensbasis en liten andel av verdens kristne. Forfatterne viser også religionsstatistikken begrensninger og hvorfor religionsstatistikk i noen regioner bevisst er lite eksakt og pålitelig. I delte samfunn kan religionsstatistikk være politisk ladet. En for entydig kartlegging av det tallmessige styrkeforholdet mellom religioner kan forrykke maktbalanse og øke konfliktnivået.

Det er også slående at religionens politiske rolle, dens betydning for stat og samfunn omkring i verden, dens karakter som majoritets- eller minoritetsreligion, og religionens rolle i interne og regionale konflikter blir framtredende. Samtidig makter flere av forfatterne også å gi bilder av kristendommens betydning i menneskers liv, gjennom eksemplariske mikrofortellinger om religiøs praksis og «levd religion».

Midtøstens kristne, ortodoks splittelse, mangfoldig katolisisme osv.

Boka gir også bakgrunn for å forstå dagsaktuelle hendelser bedre. De siste årene har det stadig kommet nyheter om at Midtøsten tømmes for kristne. Sven Thore Klosters kapittel gir noe av den komplekse bakgrunnen for dette, og viser også hvordan kristendommen har overlevd som minoritetsreligion opp til vår tid i disse områdene.

Vebjørn Horsfjord og Gina Lende minner oss om at kristendom er et gammelt fenomen også utenfor den vestlige kulturkretsen. Indias Thomas-kristne og den etiopisk-ortodokse kirke har vel så lang kontinuitet som mange vestlige kirker.

Horsfjords kapittel om Øst-Europa bidrar til å vide ut og nyansere forståelsen av ortodoks kristendom. Den ortodokse kristendommen som vestlige protestanter i nyere tid har latt seg influere av, er kanskje ikke den dominerende trenden i øst-europeisk ortodoks kristendom hvor Moskva-patriarkatet har og ønsker å ha en dominerende stilling. Like etter at boka kom ut, kom også nyheten om bruddet mellom den russisk-ortodokse kirken og søsterkirken i Ukraina som ønsker tilknytning til Konstantinopel. Her står storpolitikk i regionen, med forholdet mellom Russland og Ukraina, og kirkelige forhold helt klart i en sammenheng.

Ole Jakob Lølands kapittel om Latin-Amerika viser dels den katolske kirkens mangfold på kontinentet, dels hvordan den katolske kirken utfordres av og mister terreng til pentekostal karismatikk, selv om karismatikk har fått hjemstavn i latin-amerikansk katolisisme.

Dette bare for å trekke fram noen få av trådene i boka. Forfatterne er oppmerksomme på farene ved å skrive om toneangivende trekk, nemlig «at regionene så vel som konfesjonene kan framstå som homogene» (s.21).

Postkoloniale eller vestlige briller?

Tre av fire forfattere har arbeidet i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, og fått trent opp blikket for kristendommens mangfold i økumenisk arbeid. Dels har forfatterne drevet feltstudier i deler av områdene som beskrives. Horsfjord har også vært tilknyttet et forskningsprosjekt om hvordan protestanter fort har et «protestantiserende» blikk også på andre. Denne bevisstheten gjenspeiles i at boka ikke er skrevet ut fra en hegemonisk nord-europeisk, luthersk posisjon. For denne leseren ser det ut til at forfatterne gir en balansert framstilling. Samtidig kan så vel lutherske norske forfattere og lutherske norske lesere tilhørende den lokale majoritetsreligionen ha blinde flekker de ikke er oppmerksomme på, selvsagte kulturelle forståelsesformer som farger vår opplevelse av verden og hva vi ser. Hva ser lesere fra andre kanter av verden, av annen konfesjonstilhørighet eller med annet religiøst utgangspunkt når de leser boka?

To (tre) hovedtrender

I oppsummeringen trekker forfatterne fram noen hovedtrender i det de fant:

Kristendommens tyngdepunkt har flyttet seg fra nord til sør. Pinsekirkene er i stor vekst. Det kan finnes tendenser til sekularisering også utenfor Europa og Nord-Amerika. De to første tendensene er klare og tydelige. Den tredje kan i større grad diskuteres.

Boka gir på mange måter en god orientering om global kristendom i dag – med de begrensningene et så omfattende opplegg gir. Samtidig peker ei bok om global kristendom skrevet av bare norske forfattere videre: Hvordan ville boka se ut hvis den også var skrevet av stemmer fra den globale kristendommen?