Bokomtale: Folkekirke – nå?

Hvorfor gir Teologisk nemnd ut bok om folkekirkebegrepet?

Teologisk nemnd for Den norske kirke utgir bok om folkekirkebegrepet. Foranledningen er at Grunnloven etter endringene i 2012 understreker at Den norske kirke forblir «Norges folkekirke». «Hva ligger det i det?» spør redaktørene.

Fra min synsvinkel er det like relevant å spørre: Hvorfor skal en teologisk nemnd i Den norske kirke prøve å svare på hva det ligger i begrepet «folkekirke» i en grunnlovsbestemmelse gitt av det norske Storting? Ikke minst i en situasjon hvor det skal bli «et tydelig skille» mellom staten og Den norske kirke. Er ikke det et juridisk og et politisk spørsmål?

Offisielt kirkelig preg

I motsetning til i boken Kirke nå som Teologisk nemnd utga i 2011, er Folkekirke nå rammet inn av en innledningsartikkel ved Kirkerådets direktør og en avslutningsartikkel ved Bispemøtets preses. Slik får denne utgivelsen et offisielt kirkelig preg. Samtidig er boken en mangfoldig antologi med mange ulike stemmer, mange perspektiver og mange ulike oppfatninger av hva som måtte kunne ligge i begrepet «folkekirke».

Ingen konsensus

Er det en ting som er klart etter lesningen av boken, er det at det ikke er noen konsensus om betydningen av begrepet folkekirke i Den norske kirke. Kirkehistorikerne Hallgeir Elstad og Vidar L. Haanes viser i sine artikler om folkekirkebegrepets opphav og utvikling i tysk, nordisk og norsk kontekst, at begrepet historisk ble preget i flere ulike betydninger. De tre sentrale kirkelederne som skriver i boken, kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen, preses Helga Haugland Byfuglien og biskop Atle Sommerfeldt, synes også å ha ulike oppfatninger eller vektlegginger av hva folkekirke betyr.

Hva slags begrep?

Er ordet et teologisk begrep? Neppe. Ifølge Trond Bakkevig er folkekirkebegrepet et retorisk begrep. Teologisk tilfører det ikke noe mer og annet enn ordet kirke. Hva er det så? Et religionssosiologisk begrep? Kanskje. Mest av alt framstår folkekirkebegrepet som et politisk og kirkestrategisk begrep, et honnørord som mange med ulike politiske og kirkelige ståsteder gjerne vil anvende for sine formål. Dels anvendes begrepet slik av flere artikkelforfattere, men i mange artikler belyses slike bruksmåter av begrepet kritisk.

Lederen av teologisk nemnd, Stephanie Dietrich tar utgangspunkt i Dietrich Bonhoeffers kritikk av folkekirkeideologien og kommer med et utkast til nytenkning om folkekirke som sanctorum communio i lys av Dietrich Bonhoeffers teologi og Barmenerklæringen.

Når det gjelder den rettslige betydningen konkluderer jusprofessor Eivind Smith slik: «Passusen vil ganske sikkert bli påberopt i debatter både innenfor og om kirken. Men strengt juridisk betyr den antagelig lite eller ingen ting.»

Folkekirke og mangfold

Nå er ikke grunnlovens bruk av ordet den eneste foranledningen for boken. Økende religiøst mangfold og den økumeniske horisonten anføres også av redaktørene som gode grunner for gjennomtenkning av begrepet nå. Kirkens karakter av folkekirke utfordres ved synkende dåpstall og lavere kirkelig deltakelse, men også ved at flere står utenfor Den norske kirke, etter hvert også uten enhver tilknytning til organisert religion eller til livssynssamfunn.

Boken inneholder artikler om trosopplæring i folkekirken (Kristin Graff-Kallevåg), den diakonale folkekirken (Kjell Nordstokke), menighetsutvikling i et folkekirkeperspektiv (Erling Birkedal), folkekirken som misjonerende kirke (Kari Storstein Haug), og om folkekyrkja og organisasjonane (Kjetil Aano). Spørsmålet er om ikke artikler om gudstjeneste og folkekirke, og om de kirkelige handlingenes betydning for folkekirken hadde vært vel så sakssvarende? Nedgangen i andelen døpte omtales i flere artikler, men analyseres ikke nærmere. Den som går mest sosiologisk til verks er Jan-Olav Henriksen som skriver om sekularisering som folkekirkens tvetydige betingelse.

Folkekirke, samfunnsverdier og nasjonal identitet

En særlig utfordring ved folkekirkebegrepet oppstår i forhold til spørsmål om samfunnets verdier og nasjonal identitet, ikke minst i møte med innvandringspolitikken. At dette ikke er nye problemstillinger viser Tore Johnsen fra et samisk perspektiv. Kirken kan ikke avgrenses til et etnisk fellesskap. Det er også problematisk å avgrense kirken ut fra statsborgerlige eller medborgerlige kriterier som «demos». Johnsen anvender ordet «laos» – gudsfolket – for å få fram kirkens grunnleggende tilknytning og dens grenseoverskridende karakter.

Et lignende anliggende har Sturla Stålsett, men her er synsvinkelen de samfunnsmessig marginaliserte. Også Stålsett problematiserer folkekirkelige prosjekter basert på «ethnos» og «demos», og foreslår ordet «plebs» som var de borgerne i oldtidens Roma som var uten politiske rettigheter, en del av befolkningen som var marginalisert til tross for at den kan være svært stor. Stålsetts anliggende er klart nok. Men ordet «plebs» er ikke et godt ord for å få det fram. Det omfattet for eksempel ikke slavene, en enda mer marginalisert gruppe, som jeg vil tro Stålsett også vil inkludere. Dessuten bidrar ikke blanding av greske og latinske ord for «folk» i ulike betydningsvarianter til større klarhet i begrepsforståelsen.

Også Oddbjørn Leirviks problematiserende artikkel om «Olavsarv og Olavsmerke» bidrar til maktkritikk og kritisk distanse til folkekirke som nasjonalt identitetsprosjekt. Johnsens, Stålsetts og Leirviks markeringer er viktige i forhold til den innvandringspolitiske retorikken hvor en restriktiv innvandringspolitikk utgis for å skulle verne om norske kristne fellesverdier, og hvor man gjerne vil ha en medgjørlig folkekirke (samfunnslim) med på å legitimere prosjektet.

Folkekirken og den konstantinske arven

Knut Alfsvåg skriver nyansert om «Folkekirken og den konstantinske arven». Selv om det ikke kan være et mål å vinne tilbake kirkens hegemoniske posisjon i samfunnet, distanserer Alfsvåg seg fra en gjendøperinspirert tilbaketrekning til en tro som primært individuell etterfølgelse, men også fra en sekulær tankegang. Han mener den kristne kirke ikke kan «bekjenne sin tro på Gud som himmelens og jordens Skaper uten å mene at det i dette ligger et budskap med universell appell og relevans». Kirken må forholde seg i samsvar med dette også når det gjelder det offentlige og det politiske.

Det økumeniske

Det økumeniske aspektet ivaretas særlig tydelig av metodisten Roar Fotlands utfordring om at det hører til å være folkekirke også å være bekjennelseskirke, og at kirkelig sammenheng, «konneksjonalisme», kan synes utfordret av en kongregasjonalistisk tendens i utviklingen av Den norske kirke. Katolikken Else-Britt Nilsen viser hvordan den katolske kirke, som vi fort rubriserer som en folkekirke, helst unngår betegnelsen og heller ønsker å omtale seg selv som «Gudsfolkets kirke».

Staten og folkekirken

At staten ikke har trukket seg helt tilbake fra kirkestyret i Norge kommer fram i prosjektleder i Kulturdepartementet, Irene Tvedt Wangens artikkel om «Folkekirkens to ‘naturer’ og statsbudsjettets ekklesiologi». Staten legger fortsatt mål for bevilgningene til Den norske kirke. Wangen mener det ligger implisitt i statens forståelse av og forventninger til folkekirken «en forståelse av dåpen som eneste grunnlag for medlemskap og stemmerett i kirken. Det skal ikke stilles krav til medlemmenes ‘personlige trosforhold’, verken for medlemskap eller for å kunne ha stemmerett».

Sturla Stålsett påpeker at staten selv har innført et tilleggskriterium for medlemskap og dermed for kirkelig stemmerett, nemlig at man må være borger med lovlig opphold i Norge, eller norsk statsborger i utlandet. Det kunne legges til at statlige utlendingsmyndigheters opptatthet av «personlige trosforhold» i saker hvor asylsøkere har konvertert, kan synes å stå i en viss spenning til statens eventuelle implisitte forventning til Den norske kirke om ikke å kunne stille krav om «personlige trosforhold».

En kunne spørre: Var det ikke Den norske kirkes egen sak å definere kriteriene for medlemskap og kirkelig stemmerett? Og kan ikke staten uansett senke skuldrene på dette punktet ved å lese Kirkemøtets dokumenter om hva man ser som grunnleggende for Den norske kirke uavhengig av dens relasjon til staten?

Konklusjon

De som forventet en kirkelig avklaring av folkekirkebegrepet i denne boken vil bli skuffet. Det ser ikke ut til å være konsensus om begrepets betydning i og for Den norske kirke. Men boken kan forebygge visse former for misbruk av folkekirkebegrepet. Det er dens styrke.

Av Per Kristian Aschim