Bokomtale: Byggekloss-spiritualitet?

Kristin Graff-Kallevåg og Tone Stangeland Kaufman (red.): Byggekloss-spiritualitet? En studie av spiritualitet i Den norske kirkes trosopplæring, IKO-Forlaget, Oslo 2018

av Silje Barkved Fossan, diakoni- og trosopplæringsprest i Lura menighet, Sandnes

Sammen med vår menighet og hele kirken får dere del i et hellig ansvar: å vise omsorg for dem, be for dem, lære dem selv
å be og hjelpe dem til å bruke Guds ord og delta i den hellige nattverd, så de kan leve og vokse i den kristne tro.

Disse ordene er det nok mange som har sagt utallige ganger til forventningsfulle og festkledde dåpsfamilier. Samtidig som foreldre og faddere får dette oppdraget er vi tydelige på at de deler ansvaret med denne menigheten og hele den kristne kirke. Vi skal lære barna opp i den troen de er døpt til!

Kirken har alltid drevet trosopplæring, og alltid søkt å forkynne Guds ord slik at det skal styrke og nære troen. Etter trosopplæringsreformens inntog har dette fått en formalisert form, og trosopplæringen menigheten plikter å gi har fått definerte rammer og mål. For å være sikker på at menigheten følger opp sitt ansvar rapporterer man fra trosopplæringen. For de som jobber tett på trosopplæringen kjenner man til det nitidige rapporteringsarbeidet som man sitter med hver januar, der man beskriver antall tiltak, hvor mange deltakere det var og hvor mange frivillige man har engasjert, blant annet. Men svarer vi på hvorvidt trosopplæringen har vært vellykket? Stiller vi oss spørsmålet om vi har lært barna å be? Om vi har lært dem å bruke Guds ord og vist dem rikdommen ved å delta i den hellige nattverd? Har det vi har gitt dem ført til at de har levd og vokst i den kristne tro?

Denne tematikken søker Kristin Graff-Kallevåg, og det forskningsteamet hun har ledet å undersøke. Sammen med Tone Stangeland Kaufman har hun foretatt en kvalitativ undersøkelse der de har besøkt fem menigheter og dybdeintervjuet både barn og ansatte i trosopplæringen om deres spiritualitet og deres tanker rundt trosopplæring. Foruten Graff-Kallevåg og Stangeland Kaufman består forskerteamet av Otfried Czaika, Harald Hegstad, Kjersti Gautestad Norheim, Marianne Rodriguez Nygård, Sturla J. Stålsett og Knut Tveitereid. De har alle skrevet minst ett kapittel hvor de analyserer feltnotatene og reflekterer over ulike tema knyttet til disse.

I bokens første kapittel formuleres problemstillingen slik: «Hvordan kan spiritualitet i kirkens trosopplæring beskrives og forstås?» Det sies så at de nærmer seg dette ved å analysere ansattes spiritualitet, barns spiritualitet og spiritualitet i trosopplæringen.

De forskjellige kapitlene gjør dette på ulike måter, og tar for seg et bredt spekter av temaer. Kapitlene bygger ikke på hverandre, og det gjør at man kan bruke boken som et oppslagsverk og finne frem til det man synes er mest interessant, uten å ha lest resten. Dette er i utgangspunktet en styrke når det er snakk om en fagbok, samtidig så savner jeg en litt tydeligere sammenheng i boken. Det blir ikke helt klart for meg hvorfor man har valgt å fokusere på de tingene man har, og ikke andre ting man kunne reflektert over. Noen steder blir boken litt langdryg, mens andre steder syns jeg den treffer midt i blinken.

Fordi dette temaet er så spennende savner jeg også en litt spissere problemstilling. Jeg skulle ønske de spurte hvilken spiritualitet formidles i trosopplæringen? Eller, evner man å gi barna det de trenger for å leve og vokse i den kristne tro? Samtidig forstår jeg at dette ville vært vanskelig, og kanskje også etisk tvilsomt, å undersøke. For hvordan måler man tro? Og bør man egentlig gjøre det?

Hvis jeg skal trekke frem noen kapitler som jeg personlig syns var spesielt interessante så vil jeg peke på kapittel 4, 5 og 9. I kapittel 4 undersøker Harald Hegstad hvordan ansatte i trosopplæringen forstår menneskers møter med Gud. Det er kanskje her refleksjonene kommer tettest opp mot de spørsmålene jeg hadde ønsket å stille.

I kapittel 5, som handler om bønnevandring, analyserer Tone Stangeland Kaufman barns opplevelse av bønnevandring og deres tanker om bønn generelt. Det er i dette kapittelet vi får flest sitater fra intervjuene av barn. Disse er utrolig spennende, og de gir inspirasjon til mitt eget arbeid med trosopplæring. Jeg får lyst til å høre mer, og begynner å tenke at vi må jo spørre barna om disse tingene. Vi må invitere dem enda mer til å reflektere over tro i hverdagen, og være nysgjerrige på deres opplevelse av trosopplæringen de deltar i.

I kapittel 9 reflekterer Knut Tveitereid over bredde kontra dybde, og hvordan trosopplæringen og dens breddefokus møter og overlapper menighetens kontinuerlige barne- og ungdomsarbeid. Han stiller spørsmålet om bredde og dybde er motsetninger, og hvordan de eventuelt kan utfylle hverandre. Dette er spørsmål som jeg hører mange stille, og jeg tror flere vil sette pris på at dette tematiseres.

Denne boken er vel verdt å lese for de som jobber med, eller er spesielt opptatt av trosopplæring. Enten utsnitt fra den, eller boken i sin helhet. Og jeg tror flere vil kunne kjenne seg igjen i tankene og refleksjonene gjort av de ansatte som er intervjuet. Mest av alt inspirerer den til å bruke mer tid sammen med barna vi treffer i trosopplæringen, og møte deres tro, tanker og livsanskuelse med nysgjerrighet.